å hilse utenfor komfortsonen

Nå er vi tilbake fra ferie. En fantastisk ferie. Eller bryllusreise må man vel heller kalle det. Tilbake i trondheim, og tilbake til hverdagen.

Det blir spennende tider fremover. Jeg tar en ny retning yrkesmessig, nye valg. Jeg stenger helse-og sosialdøren, og åpner den merkantile. Så får vi se da, om jeg etter hvert kan kalle meg arbeidstaker igjen. Det hadde vært helt vidunderlig.

Men, til overskriften...å hilse utenfor komfortsonen. Da vi var på ferie, på kreta, i agia marina...da møtte vi jo andre ferierende. Både norske, svenske og danske. Vi kom litt i snakk med et eldre danskt par, hyggelige, rolige, elskverdige. Kjærligheten lå der i mange lag mellom dem. I blikkene, i ordene, i gestene. Så nydelige var de.

Et annet, godt voksent par...danske de også, var mer anonyme for oss, men likevel la vi merke til dem både på stranden og ved bassenget der vi bodde. Man danner seg raskt bilder av andre, selv om man ikke kjenner dem. Men iallefall...de var ennå ganske anonyme for oss. Vi var ikke engang på nikk med hverandre. Helt til vi møtes, ja ikke engang møtes...Helt til vi fikk øye på hverandre i en annen setting. Hege og jeg sitter på en restaurant og venter på servering, mens dette paret passerer oss med fem meters avstand når vi får øye på hverandre. Vi hilser hjertelig. Ja, ikke overdrevent, men det er en hilsen, et smil, en hånd som vinker gjenkjennende. En hilsen som skaper kontakt mellom oss. En hilsen som for første gang oppstår utenfor komfortsonen vår. Med komfortsone tenker jeg da på et sted hvor vi vanligvis ikke ferdes (her denne restauranten til motsetning bassengkanten hvor vi ellers har møttes mange ganger tidligere) Det hele var over på et øyeblikk, men det fikk meg til å tenke. Hvorfor er det sånn? Plutselig fant vi grunn til å hilse på noen vi ellers aldri hadde nikket høflig til engang. Og det på et sted hvor vi var mer fremmede enn ellers. Og det med en avstand og i en kontekst som ikke inviterte til videre kontakt.

Det var altså over på et øyeblikk, men det sitter som støpt i minnet mitt ennå. Ble det en hjertelig hilsen fordi vi rett var mennesker i det ukjente, som endelig fant noe kjent?

Hva med alle de som går rett forbi hverandre på gaten, men som stopper opp og slår av en prat om de tilfeldigvis skulle møtes i påskefjellet? På gaten kommer man unna ved å se på skotuppene sine, eller la blikket streife lett over alle issene som ligger foran i landskapet. Det gjør man ikke i fjellet. Man kommer ikke unna. Da er det kanskje best å ta sats, hoppe i det og si det første hei. Stopper vi opp fordi vi finner noe kjent i det mennesket som har gått den samme løypa som oss? Det er så rare fenomener. Vi er rare fenomener. På gaten, kanskje ikke engang på nærbutikken ville jeg ikke engang hilst på naboen min. Nåja, ikke alle naboene iallefall. Jeg kjenner dem ikke, men jeg gjenkjenner. Hvorfor stopper jeg da ikke og slår av en prat? Hvorfor kan jeg ikke engang nikke og smile et gjenkjennende smil?

Tilbake til dette paret som vi i løpet av et kort øyeblikk opprettet en slags kontakt med, så var vi på hils resten av ferien. Ikke så hjertelig som ved restauranten, men likevel gjenkjennende smil og nikk.

Til ære for Julian

Dette blogginnlegget er til ære for Julian Borgersen. Han liker visst å lese det jeg skriver, og det synes jo jeg er veldig hyggelig. Minst like hyggelig er det at han sier det. Jeg gleder meg til å ha mange, lange samtaler med ham. Han er klok, han er åpen og han er tolerant. Slike menn liker jeg :)

I dag har jeg vært gift med min kjære i tre dager. Tre herlige, og litt travle dager har det vært. Vi nyter tilværelsen og snart drar vi på to uker lang bryllupsreise til Kreta. Weeeeheeee. Når sommeren ikke kommer til oss, får vi dra til den.

Vi har fått flere spørsmål om hvordan det føles å være gift. Det er et spørsmål som sikkert kan ha mange svar. Jeg kan bare ikke finne dem helt. Det å ha lovet noen å dele livet, på godt og vondt er stort. Det at noen har lovet det samme til meg føles enda større. For stort til at det egentlig kan settes ord på. Det eneste jeg kan svare er at det kjennes bra. Jeg trodde ikke jeg skulle bli en av dem. De gifte. Trodde ikke jeg skulle våge det, men det har jeg altså gjort. Det har vi gjort. Sammen. Nå er vi en av dem. De som har lovet, de som tror på hverandre, de som har våget, de som ikke vil våkne opp om morgenen uten den andre, og som heller ikke vil legge seg alene. Vi er ett og har lovet hverandre kjærlighet, trofasthet, respekt og ærlighet. Vi har lovet å være tilstede for den andre. Alltid. Store lovnader som vi har ønsket å gi hverandre.

Forholdet vårt er ikke forandret. Vi er de samme, men likevel er ikke alt slik det var før. Rammen er endret. Jeg var ikke helt forberedt på å kjenne det sånn. Rammen er endret, har blitt fastere og tryggere å være inni. Det er egentlig ganske fint.

Som nygift vil jeg si at jeg tror på ekteskapet. Ekteskapet er riktig, og godt dersom du deler det med den rette. Det gjør jeg. Jeg er sikker på at det gjør jeg.