Jeg vet ikke jeg, hva som er tilfeldig eller ikke. Jeg må velge å tro at vi har en hel del innvirkning på eget liv. Noe annet gjør det nesten håpløst og motløst å se de utfordringene vi møter nettopp som utfordringer. At motstand, når den er overvunnet gjør oss til rausere medmennesker, mer selvsikre kanskje. Men likevel...noen ganger skjer det ting i livet som endrer måten vi lever det på. Ting som endrer livet uten at vi selv har villet det. Kanskje blir vi ikke rausere, kanskje blir vi enda mer i tvil om hvem vi er, hva vi står for. Men de tingene, som jeg velger å tro er tilfeldigheter gjør ofte smertelig vondt. Kanskje når det inn til det innerste og gjør noe forestillingen om oss selv, hvem vi er, hvem vi er for oss selv og andre, hva vi står for, hva som er viktig.
Det kan jo være mye det, som får oss til å stille de store spørsmålene om oss selv. Av og til kan det kjennes som bombenedslag, eller det kan jo være nettopp det også. Bombenedslag. Bombenedslag som rokker ved alt det vi har trodd på. Levd med. Men det kan være andre ting også. Noe som gir opplevelse av tap. Tap av rolle, av personer. Sykdom kanskje. Tap av trygghet. Forutsigbarhet. Det kan være tap det kjennes ut som om en aldri skal komme over. Eller leve med. Og ikke alle klarer det heller. Å leve med tapet. Men de fleste gjør det. Og de fleste gjør det lettere etter hvert. Selv om det kjennes uoverkommelig i lang, lang tid.
I dag slo det meg på vei hjem. Vi har kanskje våre bombenedslag alle sammen. Noen har flere. Jeg har uendelig mye som er godt i livet. Mange som er gode. Mange som tenker gode tanker, som gjør gode ting. Mennesker som gjør meg godt. Og det tenker, og kjenner jeg med en takknemlighet jeg har vanskelig for å uttrykke. Og jeg gjør det alt for sjelden. Uttrykker det.
Men selv om jeg har alt det gode, er det likevel den ene som mangler. Den første jeg mistet som virkelig betydde all verden. Og da, i det jeg kjenner på takknemlighet knyttes den følelsen til den jeg aldri kan få fortalt det til. Så blir takknemligheten til en sorg det kjennes ut som jeg aldri skal komme over. For meg ble det et bombenedslag. Det tapet av den ene, viktige. Det ble et av de slagene som etterlot seg et tomrom etter noen som liksom alltid skulle være der. Alltid, men som ikke var det lenger. Hun var ugjenkallelig borte. Og i dag, når jeg ikke klarer å være raus, og tenke de gode tankene, gjøre de gode tingene, blir jeg minnet på det mest rause mennesket jeg har kjent. Som jeg aldri opplevde fordømte eller sa vonde ord. Det mennesket som hadde det mildeste blikket og varmeste lukten. Det mennesket som får meg til å stille de store spørsmålene om meg selv. Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Hva står jeg for? Og etter hvert som tankerekkene går; hvorfor klarer jeg det ikke? Hvorfor klarer jeg ikke å være som henne? De spørsmålene som kommer når jeg selv ikke er nok.
Så går tankerekkene om alt det jeg skulle vært, alt det jeg skulle gjort, men jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Også med de egenskapene, tankene, handlingene jeg ikke er stolt av. Så får jeg heller jobbe med tanken om at det er godt nok. Det er jo også noe å strekke seg etter. Det å være seg selv. Og å være seg selv godt nok.
Det kan jo være mye det, som får oss til å stille de store spørsmålene om oss selv. Av og til kan det kjennes som bombenedslag, eller det kan jo være nettopp det også. Bombenedslag. Bombenedslag som rokker ved alt det vi har trodd på. Levd med. Men det kan være andre ting også. Noe som gir opplevelse av tap. Tap av rolle, av personer. Sykdom kanskje. Tap av trygghet. Forutsigbarhet. Det kan være tap det kjennes ut som om en aldri skal komme over. Eller leve med. Og ikke alle klarer det heller. Å leve med tapet. Men de fleste gjør det. Og de fleste gjør det lettere etter hvert. Selv om det kjennes uoverkommelig i lang, lang tid.
I dag slo det meg på vei hjem. Vi har kanskje våre bombenedslag alle sammen. Noen har flere. Jeg har uendelig mye som er godt i livet. Mange som er gode. Mange som tenker gode tanker, som gjør gode ting. Mennesker som gjør meg godt. Og det tenker, og kjenner jeg med en takknemlighet jeg har vanskelig for å uttrykke. Og jeg gjør det alt for sjelden. Uttrykker det.
Men selv om jeg har alt det gode, er det likevel den ene som mangler. Den første jeg mistet som virkelig betydde all verden. Og da, i det jeg kjenner på takknemlighet knyttes den følelsen til den jeg aldri kan få fortalt det til. Så blir takknemligheten til en sorg det kjennes ut som jeg aldri skal komme over. For meg ble det et bombenedslag. Det tapet av den ene, viktige. Det ble et av de slagene som etterlot seg et tomrom etter noen som liksom alltid skulle være der. Alltid, men som ikke var det lenger. Hun var ugjenkallelig borte. Og i dag, når jeg ikke klarer å være raus, og tenke de gode tankene, gjøre de gode tingene, blir jeg minnet på det mest rause mennesket jeg har kjent. Som jeg aldri opplevde fordømte eller sa vonde ord. Det mennesket som hadde det mildeste blikket og varmeste lukten. Det mennesket som får meg til å stille de store spørsmålene om meg selv. Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Hva står jeg for? Og etter hvert som tankerekkene går; hvorfor klarer jeg det ikke? Hvorfor klarer jeg ikke å være som henne? De spørsmålene som kommer når jeg selv ikke er nok.
Så går tankerekkene om alt det jeg skulle vært, alt det jeg skulle gjort, men jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Også med de egenskapene, tankene, handlingene jeg ikke er stolt av. Så får jeg heller jobbe med tanken om at det er godt nok. Det er jo også noe å strekke seg etter. Det å være seg selv. Og å være seg selv godt nok.
