På vei tilbake eller på vei ut?

Noen ganger slår det meg at jeg har glemt hvordan alt var. Det slår meg fordi jeg plutselig blir minnet på det. En sang, en statusoppdatering på facebook. En lukt. Et menneske på butikken. I dag var det en sang. Og så tenker jeg at det er godt å ha beveget seg framover og bort fra hvordan det var før. Den gangen jeg så mørkt på våren fordi den hadde med seg forventinger om noe godt noe. Noe godt som likevel ikke ble noe av. Den gangen jeg pustet lettet ut når mørketida kom fordi jeg da kunne sove. Bli usynlig. Man risikerer så mye i lyset. Man blir lagt merke til. Og da gjelder det jo å mane fram et eller annet som tåler å bli sett. Et smil kanskje. Så lett, og så vanskelig. Lett fordi det ikke skal så mye til for å la musklene rundt munnen trekke seg oppvover mot øynene. Vanskelig fordi det utløser en innvendig krig av følelser. Sinne fordi man ikke kan være seg selv. Sorg fordi man ikke klarer det. Fortvilelse fordi man så gjerne skulle ønske smilet kom innenifra. At man kjente det på innsiden.

Og når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor vanskelig det var å finne smilene på innsiden, og hvor vondt lyset gjorde. Når jeg tenker på hvor redd man kan være for å bli sett, så kjenner jeg hvor godt det er å med selvfølgelighet gå våren i møte med forventinger om å trekke pusten og være fri. Og i det samme jeg tenker det, så treffer det meg at det slett ikke er noen selvfølgelighet. At det er mange som lengter etter mørketid å gjemme seg bort i, som ikke våger å bli sett. For det krever mot. Sterkt mot. Og tillit. Tillit til at man tåler smerten.

Og når jeg tenker disse tankene, så virker alt så fjernt for meg. Det er så langt borte. Så tenker jeg også at det ikke er så mange nå som vet hvordan det var før. For meg. Alle har sin historie, og det er jo ikke sånn at alle til enhver tid skal vite alt. Men det er så rart noen ganger å ikke dele den delen av seg selv med de man omgås. Fordi det har vært en så stor del av tilværelsen. Det var hele tilværelsen. Alt. Og det er så mye tid som er tilbrakt til å utkjempe disse krigene. Krigene som utkjempes bak lukkede øyne og under hudoverflaten. Tid som man ellers skulle benyttet til å etablere seg. Jobb, familie og alt det som normalitet fører med seg. Man kommer på etterskudd, og når man først kommer på etterskudd er det vanskelig å komme seg a jour igjen. For i normaliteten der man skal gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte, der finner man ikke så lett åpninger for å komme tilbake om man først har falt ut. Da er det så vanskelig å holde på følelsen av å være fri og kunne trekke pusten når våren på nytt kommer. Da er det så lett å igjen se frem til mørketiden hvor man kan gjemme seg bort og bare sove. Ikke synes. Til tiden da tankene ikke trenger en sang, en lukt eller et menneske på butikken. Den tiden da smilene sitter løst, men likevel langt inne. 

Bedre eller dårligere enn deg?

Så lenge siden sist jeg skrev noe. Ikke fordi jeg ikke har tenkt tanker altså, men jeg har visst sluttet å skrive dem ned. Så nå sitter jeg her og tenker på hva jeg har tenkt. Og hva kommer jeg frem til? Hva har opptatt meg siden juli 2012?

Jeg tror det må være noe om det å skulle fremstå som noe annet enn det man i virkeligheten er. Noe annet eller noe bedre, eller aller helst noe bedre enn andre. Og jeg tenker at det er det mange som gjerne vil. Være noe bedre altså. Man skal tro man er noe. For det er man jo. Men er man bedre enn naboen fordi man velger en livsstil som tiltrekker en selv mer enn hva naboen velger? Så er det også tilfeller som fremstiller seg som dårligere enn man strengt tatt trenger. Og så lurer jeg på; hva handler det om? Bedre eller dårligere? Hvorfor kan man ikke være den man er, og la andre være det samme? Den de er altså? Så mye enklere det kunne vært. Og mye hyggeligere også.

Først: Det å være bedre.
Hvordan avslører vi de som vil heve seg over? Det hele er egentlig ganske enkelt og gjennomskuelig. Det er de som gjerne besøker de nyeste, mest populære utestedene, som drikker den dyreste vinen, som skryter av det, de som kommenterer en brudekjole som kanskje ikke passet optimalt, de som ler av bygdefesten og dens underholdningsmusikk. Det er lenge siden jeg var på rotbløytefest på lokalet med Too Far Gone eller liknende som kveldens band, men det betyr vel ikke at jeg trenger å le og slå meg på lårene av de som liker det. Ikke er det sånn at jeg ikke respekterer de som kjøper klærne sine på Retro eller Kleins eller hvor det måtte være, men tenker at det må være greit med H&M og KappAhl også.

Etter som ordene kommer ned på skjermen min, blir jeg slått av at det handler mye om penger. At penger hjelper folk til å bli små. For jeg synes det er smått. Og når jeg sier hjelper, er det jo fordi penger i seg selv ikke krymper folk. Det er det mentaliteten som gjør og mentaliteten kommer innenifra. Jeg tenker kanskje at pengene hjelper en til å dyrke mentaliteten som sier at KappAhlere og Too Far Gonere ikke helt når opp til det stigetrinnet man selv befinner seg. Og da, når man selv befinner seg på toppen av statusstigen man selv har konstruert...kan man da tillate seg å le og se ned på de som har konstruert andre stiger? For det er det mange som gjør. Ler altså. Og ser ned på. Og veldig mange andre som stilletiende aksepterer at det er sånn. Og det er jo ikke greit det heller.
Så vet vi jo også, at denne mentaliteten starter tidlig hos mange. Behovet for å trykke andre ned for å selv befinne seg på høyden.

Hvorfor har man det behovet for å klatre så høyt at man kan se ned på? Godte seg med at man er flinkere, penere, smartere, mer vellykket, mer ettertraktet enn de som har valgt noe annet? (Og kanskje ikke hadde like mange valg heller)Gni seg i hendene. Kritisere, le. Jeg skjønner ikke helt det, jeg. I mine øyne, er disse klatrerne så vidt startet på stigen de ikke engang trenger.

Så kan man jo tenke at jeg, med mine betraktninger også ser ned på de som ser ned på. Mulig det, at jeg gjør det. Det er ikke det jeg mener. Jeg liker bare ikke at folk tillater seg å sitte på sin høye hest og spytte på dem som ikke har noen hest å sitte på. Da er det bedre at man hopper ned og gir den andre mulighet til å møtes som likeverdige. Det gjør man ikke om man spytter og ler. Hvor høyt man sitter sier lite om hvordan menneske man er.

Så: Det å være dårligere.
Det er et langt mer interessant fenomen synes jeg. Samtidig vanskeligere å beskrive. De som fremstiller seg som dårligere enn andre. Jeg tror nok jeg har vært både i denne og den andre kategorien. Men altså; de som fremstiller seg som dårligere enn andre prøver jo også å si noe. Noe underliggende. Det er et forsvar i det tror jeg. Det å aldri være flink til noe, klare noe, lykkes i noe. Det å aldri være pen nok, en flink nok kokk, et godt nok medmenneske. Uansett...å aldri strekke til. Det å fremstille seg slik, det er ganske heftig. Det vitner om dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse. Det vitner om ønske om bekreftelse, om søken etter trøst. Jeg tenker at det også vitner om et ønske om å ikke bli satt krav til. Hvem forventer vel noe av noen som aldri strekker til? Så lenge jeg alltid har det vondt er det aldri noen som forventer noe godt av meg. Forventninger.

Så er det gjerne slik at det å fremstille seg som dårligere enn andre gjerne har motsatt effekt enn ønsket. Jeg tror, med vekt på tror at de som helst er dårligere enn andre mest av alt ønsker seg bekreftelse. Bekreftelse på at man på tross av å ikke strekke til likevel er bra nok. Et godt nok menneske. At det likevel finnes håp. Man søker og søker etter gode ord ved å komme med negative utsagn; " jeg er dum, du liker sikkert ikke maten min, jeg er stygg" osv. Vi har alle hørt slike utsagn, og vi har nok alle forsøkt å motsi dem uten å oppleve at det blir mottatt. Jeg tror nok også at vi etter hvert går lei av å motsi. Hva er vitsen? Det blir jo ikke mottatt likevel. Så slutter vi å motsi, eller vi slutter å sette oss selv i situasjoner hvor vi må motsi. Vi slutter å ta kontakt, vi slutter å møtes. Vi forsvinner. Tilbake sitter den som er dårligere enn alle andre, den vi har forsøkt å bygge opp med gode ord og handlinger, den som mangler selvtillit og selvfølelse og har fått bekreftet at man nok en gang ikke har strukket til. En kan bare ikke forstå hva som gikk feil denne gangen også. For det er jo slik at de som gjør et forsøk på å bygge opp til slutt gir opp. De gir opp. I taushet. Og i oppgitthet over at den de har forsvunnet fra ikke svarer til forventingene. For det er jo ganske ubehagelig når det vi forsøker å gi blir møtt med motargumenter. Da lar vi vel heller være. Noen av oss stiger til og med opp på høye hester.

Så tenker jeg da at disse holdningene kommer innenifra. Det sitter mellom ørene. Penger eller ikke, god kokk eller ikke. Det betyr så lite.

Jeg er ikke bedre enn noen andre hverken på den ene eller andre måten. Jeg har mine fordommer. Jeg har områder med liten selvtillit. Det er noe av det som gjør meg lik alle andre. God nok. Ulik.