Om sorg og tanker

Jeg sitter i kirken. I begravelse. Begravelse for et menneske jeg selv knapt har kjent, men et menneske som har vært av stor betydning for en av mine nærmeste. Et menneske som jeg har lært å kjenne via omtale. Et menneske jeg har lært å like og bli glad i gjennom det som er fortalt meg. Et menneske jeg også var heldig å få møte og få drikke kaffe sammen med.

Så sitter jeg der i kirken og kjenner på en bunnløs sorg. En sorg jeg forstår ikke er min. Jeg tar inn følelsene som de andre kjenner på fordi de har mistet den vi skal begrave. Kirkerommet er tungt, luften er stinn av tårer. Jeg kjenner det, at her føles det mye smerte.

Så leser jeg blomsterhilsningene og kjenner på nytt hvor smerten treffer meg. Hilsningene setter ord på savnet, og savnet er stort. Noen har mistet sin beste venninne, en mor sin datter, noen sin tante. Kollega, søster, svigerinne. Alle disse rollene vi har. Vi møter verden, vi møter medmenneskene med roller. Men ikke bare som det. Vi møter dem som medmennesker i de rollene. Først er vi medmennesker. Og vi blir savnet. Vi blir sørget over. Og den sorgen, om vi kjenner på den, den gjør vondt.

Så sitter jeg der i kirken og tenker. Jeg tenker at det er godt å være i tankene, for tankene gir følelsene fri. Og jeg tenker at det skulle jeg ha sluttet med. Så tenker jeg at jeg ikke tørr det. Jeg tørr ikke kjenne på det som er vondt. Og idag er jo ikke sorgen min. Men så er den det likevel. Den er min fordi jeg også har mistet noen jeg var glad i. Jeg har også savnet.

Så kommer følelsene. Det gjør vondt. Jeg går i stykker. Så tenker jeg at jeg må tenke, for da går det vonde over. Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg fordi jeg sørger over noen andre enn den vi skal begrave. Jeg savner noen andre. Har jeg noen rett til å kjenne på smerten da?

Jeg klarer etter hvert å komme meg ut av følelsene og inn i tankene, og tenker at jeg egentlig sørger hver eneste dag. Jeg tørr bare ikke kjenne på det. Hver morgen, formiddag, ettermiddag og kveld er hun i tankene mine, men så snart jeg kjenner at jeg savner henne går jeg inn i tankene og skyver følelsene som ligger der klare til å føles, bort. Hun har vært borte i halvannet år nå, men sorgen vil liksom ikke slippe taket. Kanskje er det fordi jeg ikke slipper den til? Jeg tørr ikke. Vil ikke, men så vil jeg likevel.

Så sitter jeg i kirken og er på nytt over i tankene mine, og tenker at alle disse tankene er det ingen som kan se at jeg har hatt.

positiv på facer'n....

I det siste har jeg registrert at jeg har vært i overkant positiv på facer'n...men så registrerer jeg at de fleste andre også er i godlune for tiden. Også tenker jeg på den diskusjonen om at folk legger ut glansbilder av sine egne liv på sosiale medier fremfor å fortelle at hverdagen kan være et slit, og at kjæresten har trampet over...nok en gang, at ungene strekker strikken lenger enn man tror man tåler, at sjefen ikke tar hensyn til alle belastninger man kjenner på, at vennene ikke lenger tar så mye kontakt som de pleide, at høstdepresjonen på nytt lurer under overflaten osv, osv...

Ja, åsså tenker jeg....er det nødvendigvis noe galt i å ikke fortelle alt det man ikke liker i livet sitt? Er det nødvendligvis noe galt i å legge ut glansbilder? Joda, noen kan sikkert føle seg ensomme når de leser alle oppdateringer over hvor vellykkede alle fremstår. Men ærlig talt...Facebook er vel ikke egentlig stedet man bør legge alle sine byrder til syne for resten av verden? Hvorfor skal det være galt i å vise frem solsiden til andre? Og kanskje kan det positive i sitt eget liv forsterke seg litt ved at man får kommentarer som bekrefter at det å ha det bra faktisk er en fin ting....eller om man får en "liker" under statusen sin....kjennes ikke det litt godt? Joda, jeg tror mange legger ut både det ene og det andre for å bli lagt merke til, for å bli sett og kommentert. Men jeg synes igrunnen det er helt greit. Så lenge det ikke tar helt av selvfølgelig. Da blir det egentlig bare litt trist.

Men altså....poenget mitt. Hvorfor skal det være galt å vise frem at livet byr på gode opplevelser? Er det ikke på tide å legge Janteloven til side og ikke måtte skjule at tilværelsen er god?

Vi er vel ikke så naive at vi tror at alt er tipp topp selv om det står så på facer'n? Ingen er bare det du ser, sier de i bymisjonen. Det gjelder nok på facebook  også.

Det må være lov å vise utfordringene ved livet...joda, men da må det jammen være lov å male glansbilder også.

Dagens utpust er gjennomført. Og livet er....som det er, på godt og vondt. På facer'n er det helt all right.