Rare endringer

Jeg er nok litt opptatt av endringer for tiden. Positive endringer. Det er bare veldig rart noen ganger, å tenke på at ikke alt har vært som det er nå alltid. Før var alt annerledes. Nesten alt var annerledes. Det er bare rart å se tilbake og se at ingenting var slik de er nå. Ja, bare rart, og litt overraskende at det kan bli sånn.

Nå er påskeferien over. Ungene kom hjem i går ettermiddag etter å ha vært hos faren sin i over en uke. Nå vender hverdagen tilbake til det normale igjen, bortsett fra at det begynner å våres. Det har ikke vært normalt på lenge. Jeg gledes over sol, spirende grønne trær og unger som for første gang dette året tester sykler og joggesko. Nå dukker det folk opp både her og der for å kjenne på vårlufta. Vi blir mer sosiale og ser litt lettere på ting når vi slipper å pakke oss inn i lag på lag med klær bare for å gå ut med søpla. Nå starter fotballsesongen for ungene igjen, og vi kan slå av en prat med engasjerte foreldre på sidelinja. Nå starter sesongen for grilling og sene utekvelder. Nå starter tiden hvor pollenallergikere higer etter zyrtec og nesespray. Er det ikke herlig?

Våren er ikke lett for alle. Noen har det ekstra vanskelig når det blir lysere og varmere. Nå når forventingene går mot at vi skal være mer sosiale og glade enn på mørkeste vinteren...da er det noen som skulle ønske at mørketida bare varte og varte.Kanskje det vanskelige ikke ble så synlig da?
Når ting er mørkt å trist på innsiden er det ekstra vanskelig å svelge at man ikke klarer å glede seg over sol og fuglekvitter. Det er nesten så man kan ta det personlig. Som naturens egen sarkastiske vendetta for å virkelig understreke hvor mislykket man er. Mislykket som ikke klarer å glede seg over alt det fine, lyse som dukker opp når snøen forsvinner. Alle har vi hørt om vinterdepresjoner. Jeg tror det er like vanlig med vårdepresjoner.

Uansett. I dag gleder jeg meg.

Påskefri

Jeg har påskeferie, og ingen skal og må på planen. Bare kan og vil :) Ungene har reist til faren sin i ferien, så nå er huset fritt for krangel og barne-tv. Nesten så det bli for stille. Men for all del, jeg koser meg jeg.

I går så jeg filmen "Broene i Madison County". Jeg har sett den før, men det er lenge, lenge siden. Det var noe der...det at når man får familie blir de store tingene mindre, og erstattes med detaljer. Det kan høres litt grått ut, og det kan det sikkert være også, men jeg synes egentlig det er litt godt. Jeg har vært alt for opptatt av de store tingene tidligere. Hvem er jeg, hva er jeg, hvem er jeg i forhold til andre og verden, hva jeg står for, meningen med livet, leve som frisk osv...de store tingene er virkelig store, for ikke å snakke om slitsomme. Det kan detaljene være også...hva er rimelig leggetid for en ti-åring, hva skal man ha til middag, hvordan få timene til å strekke til mellom fritidsaktiviteter, lekser og alt man skal fylle dagene med. Detaljene kan være slitsomme, men på samme tid enormt befriende. Jeg lengtet etter alt dette. Det å være bekymret for om alle detaljene i en dag ble utført fordi det var så mange av dem. Detaljer altså.

I den tiden de store tingene fylte dagene mine var det få detaljer. De betydde ikke så mye, det var vel egentlig ikke plass til dem. Men når detaljene tvinger seg fram, blir de store tingene både færre og mindre. Rart.
For min del var det når jeg utvidet horisonten, satte de store tingene på vent og åpnet opp for detaljene at livet kunne begynne å leves.

På bursdagen

Jeg liker å ha bursdag. Hyggelig å få litt ekstra oppmerksomhet som sms'er, telefoner, hilsninger på facebook og ikke minst har jeg blitt skjemt bort av kjæresten i dag. Jeg har fått gaver, og hjemmelaget ostelandgang som forøvrig smakte helt fantastisk. Jeg kunne godt ha bursdag flere ganger i året hvis det var sånn hver gang.

Selv om jeg ikke har de samme forventningene til å ha bursdag som da jeg var barn, er det likevel en spesiell følelse i kroppen med det samme jeg slår opp øynene. En rar kribling som sier at det er min dag. En barnlig glede og forventning. Jeg trenger ikke ballonger og kake på sengen, det er fint med bursdag likevel. Så rart at den følelsen ikke går over fra år til år. Det er kanskje fordi den ikke rekker å bli oppbruktpå den ene dagen.

Noen skritt lenger.

Jeg tenker ofte på at jeg er heldig. Heldig som har blitt et bedre menneske, mer i kontakt med verden, mer i kontakt med meg selv, gladere, glad for at jeg omgir meg med mennesker som vil meg godt, som jeg vil godt tilbake. Heldig er vel kanskje feil ordvalg. Jeg har jobbet hardt for det jeg har og det har krevd mye, men det har vært verdt det. Jeg har oppdaget min rett til å reagere på urettferdighet, men jeg har også oppdaget jeg ikke trenger å kjempe alle kamper. Jeg trenger ikke lenger leve opp til andres forventinger om hva jeg skal være, og hva jeg skal gi. Andre ting er mer verdt. Det er igrunnen ganske fantastisk. Jeg liker det. Jeg klarer det ikke alltid. Men jeg liker at jeg har kommet noen skritt lenger.

Jeg tror man gjerne kan ta seg tid noen ganger. Tid til å sette pris på det som er godt, tid til å kjenne på det som er godt, tid til å kjenne hva som gjør godt. Det tror jeg igrunnen er nyttig. Særlig når det stormer og en tenker at alt bare er slit.

Skjerp deg!

Av og til har jeg lyst til å skrike et høyt "skjerp deg!" Jeg blir frustrert over at noen graver seg ned i et hull av grenseløs selvmedlidenhet på jakt etter andres medlidenhet. Min frustrasjon kommer helt sikker fra en viss selvgjenkjennelse av egenskaper jeg på ingen måte vil vedkjenne meg. Egentlig. Men altså. Det å velte seg i selvmedlidenhet har aldri ført noe endring med seg. Det er lov å synes synd på seg selv innimellom. Det kan til og med være konstruktivt. Noen ganger er det det man trenger for å komme ut av det kjipe, men som med alt annet: for mye av det gode gjør vondt verre.

Nå skal ikke jeg påberope meg å ha noen som helst fasit av noe slag, og det som er riktig for meg er kanskje ikke riktig for deg. Jeg blir irritert fordi jeg også har veltet meg i selvmedlidenhet med håp om sympati fra andre, men fant vel etter hvert ut at det ble alt for passivt. Og her ligger nok kilden til irritasjonen...hvis en har det vondt og vanskelig....hvorfor ikke selv gjøre noe aktivt for å komme seg videre til en bedre tilstand?
Jada, jada...jeg vet jeg både kan provosere og såre...men kan jeg ha et poeng? Og tro meg...jeg vet det er vanskelig, og når det er kjipt er det virkelig kjipt. Og for all det...hvem kan ikke synes synd på seg selv til tider? Jeg mener ikke å bagatellisere noe som helst...men når skal  nok være nok?

Nåja...over til noe helt annet. Natt til i dag (og foregående dager/netter) gjorde vi her hjemme et forsøk på å vinne en bil via internett. Dette gjorde følgelig at nattesøvnen ble noe redusert. Derfor har jeg i hele dag tenkt på hvor godt det skal bli å legge seg tidlig i kveld. Som alle andre dager hvor jeg har lengtet etter å legge meg tidlig, ser det også i kveld ut til å gå i vasken. Jeg antar at dette kan være gjenkjennbart for mange. Men snart er det helg, og da kan man hvile ut med god samvittighet. For ikke å snakke om at det snart er påskeferie :-)
Hvordan det gikk å vinne bilen? Vi vant ikke. Klokken halv ått(ish)  i dag morges gikk vinnerloddet mitt fløyten, mens min bedre halvdel holdt ut til halv ti/kvart på ti(ish). Nå kan en jo alltids si at det var dumt at vi ikke vant, men vi gjorde iallefall så godt vi kunne...og det var verdt et forsøk. Det ble vi ganske tidlig enige om.

Nå skal jeg nok en gang mislykkes med å legge meg så tidlig som jeg har tenkt til fordel for å se noe dårlig på tv. Og jeg kjenner at det er helt greit :)

Å ta seg tid til å sove

I kveld er spørsmålet: når man er med i en konkurranse om en bil, hvor konkurransen krever kontinuerlig innsats for å få beholde plassen, hvor denne konkurransen også pågår på natters tid...kan man da ta seg tid til å sove? La oss si at vinnerloddet ligger i et timeglass sammen med 5510 andre gjenværende poteniselle vinnerlodd, hvor man må riste på timeglasset for å ligge øverst til enhver tid. La oss også si at de potensielle vinnerloddene minsker med 146 stk i timen, og hvor det dermed er om å gjøre å ligge så langt oppe som mulig...hvor stor er da sjansene for at ditt lodd vil forsvinne i løpet av natten? Det må da taes i betraktning at de andre deltakerne i konkurransen kan komme til å riste kontinuerlig frem til at vinneren kåres klokken tolv førstkomende torsdag.

Forutenom håpet om å vinne en bil selv om jeg innvilger meg noen timer søvn i løpet av natten, har dagen bydd på tanker rundt forandringer. Det er ingen selvfølge at man liker forandringer, særlig ikke før de blir virksomme og man aner konsekvensene av dem. Noen ganger krever det mot å endre det man ikke liker. Men mest av alt krever det vilje til forandring. Vil du ikke, skjer det ikke. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Det første spede forsøk.

Jeg trodde aldri jeg skulle starte en blogg. Never ever. Så sitter jeg altså her likevel og skal prøve meg på en aldri så liten start. Det er i det hele tatt ganske forunderlig dette med å skrive blogg. Hvorfor gjør så mange det egentlig? Flere og flere virker det som , og jeg...jeg bidrar til statistikken. Ikke helt uten skrupler vel og merke, men jeg våger meg allikevel frampå. Det trenger jo ikke alltid slå positivt ut dette man skriver om seg selv, livet, tanker og ytringer av ymse slag. Ja, for ymse må jeg innrømme at jeg har lest. Det er jo en viss risiko for å trampe andre på tærne, få sjefen, eller den fremtidige sjefen til å avsløre rynkene i panna i bekymring over hva slags arbeidstaker han har med å gjøre.

Men altså...hvorfor er det så mange som blogger? Hvor kommer behovet for å bli sett og lest fra? Det tror jeg mange kunne skrevet mye om og det er nok allerede gjort, men spørsmålet er likevel gyldig synes jeg. Jeg har ikke tenkt å besvare det, for dette første blogginnlegget skulle ikke bli et slikt seriøst et. Det skulle bare være en start. Jeg er visst litt sånn. Det jeg tenker blir ikke alltid slik det skal, og mange spørsmål dukker opp under veis. Noen ganger må man bare sette strek. For meg er det ofte slik at de strekene jeg setter gjerne åpner opp for nye spørsmål. Slik kan jeg holde på i evigheter, men så må man bare si stopp en gang og legge ballen død... helt til noen dytter i den på nytt (for hvem kan vel gå forbi en ball uten å kjenne om den fortsatt ruller?)