Gode menneskemøter

Det kjennes ofte litt svevende, litt lite håndfast og konkret når jeg tenker på menneskemøter. Hva det er som gjør menneskemøter gode. Det er ikke alltid jeg engang kjenner det. Kanskje mest fordi jeg ikke kjenner etter. Det er ikke til enhver tid like viktig. Men noen ganger er det det. Ekstra viktig. Og da er det noe, ubevisst kanskje, men da er det noe  som skjer. Noe som endrer seg.  

Jeg, som alle andre, trenger hjelp noen ganger. Kanskje trenger jeg noen til å vanne blomster mens jeg er på ferie. Skifte dekk når vinteren nærmer seg. Hjelp til å flytte. Det kan være hva som helst. Men hjelp kan også være hjelp til selvinnsikt, til å forstå meg selv bedre og finne riktige svar. Mine riktige svar. Og det er kanskje denne hjelpen som krever mest av meg. Når jeg skal be om den. Jeg tror det er i denne type hjelp menneskemøter blir som viktigst. Det er i disse møtene jeg som mest trenger å tro på at den andre vil meg vel. Det er i disse møtene jeg er mest redd for å bli stående ensom, selv om jeg ikke er alene. Og jeg tror det gjelder for de fleste av oss. Uavhengig av hvilken side av «bordet» vi sitter på. For alle har vi, eller har hatt behov for noen å lene oss på. For det er sånn det er å leve i livet. Det utfordrer. Og det utfordrer vår motstand mot å lene oss på noen. Motstanden som vi bruker som beskyttelse for å ikke bli stående ensom tilbake. Og det også, tror jeg de aller fleste av oss har kjent på.  

For mange år siden hadde jeg en lærer på kulturskolen. Han møtte alltid meg. Hver gang jeg ringte sa han at det var fint å høre stemmen min, og han sa det var godt å se meg når vi møttes til time. Og det sa han sikkert til alle. Men jeg trodde på ham. Han ventet meg. Av og til kunne ikke timen gjennomføres som planlagt. Jeg var ikke fokusert, men i stedet for å sende meg ut av rommet og vente på neste elev, gikk vi ut begge to. Vi gikk ut i skolegården for å øve på fotballfinter. Og det var helt fint. Fordi han så meg. Med det vennlige blikket ventet han meg og tok imot meg som jeg var. Selv om det ikke var den beste utgaven av meg selv. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det betydde en hel del. Og det prøver jeg å ta med meg inn nye møter så de også kan bli gode. Selv om det ikke alltid er like lett. Alle menneskemøter blir ikke gode. Jeg tror ikke engang at det er et realistisk mål, men det betyr ikke at jeg skal la være å søke dit. 

Noen ganger søker jeg gode møter på vegne av meg selv. Når livet utfordrer. Da trenger jeg det vennlige blikket, den varme tonen i stemmen. Jeg trenger at svarene ikke er gitt før spørsmålene mine er formulert.  Og jeg trenger at ikke alle spørsmål må besvares. Noen kan få lov å være ubesvarte til jeg selv finner de svarene som blir riktige for meg. Jeg trenger også at jeg får lov å svare feil. Alt trenger ikke være gitt på forhånd.  

Det blir tydelig når den jeg søker hjelp og støtte hos ikke er til stede i vårt møte. Det er gjerne da alle svarene kommer fra den andre. Svar på spørsmål jeg ikke har stilt, men som han tror han har hørt. 

Når den andre med samtidig tilstedeværelse, omsorg og nysgjerrighet kan lytte. Både etter det som blir sagt og det jeg ikke kan sette ord på. Det er da jeg kan kjenne at møtet blir godt. Når fordommene ikke kommer i veien. Når den andre ser den jeg er fremfor den jeg kunne vært, og likevel godt kan like meg. Og forstå at jeg er annerledes. For det er jeg. Det er vi alle. Vi er annerledes. Fordi ingen av oss er like. Samtidig som vi er det likevel.  

Det er når jeg kan kjenne på en gjensidighet, at vi er to som…og ikke en som, og en annen som…Når vi begge vet hva det koster å lene seg mot og på. Og kan møte det fra begge sider. Det er da, tror jeg, at gode menneskemøter oppstår. Og noen ganger. Noen ganger trenger vi de gode menneskemøtene mer enn noe annet. Og noen ganger. Noen ganger er gode menneskemøter nok. 

Å være seg selv godt nok

Jeg vet ikke jeg, hva som er tilfeldig eller ikke. Jeg må velge å tro at vi har en hel del innvirkning på eget liv. Noe annet gjør det nesten håpløst og motløst å se de utfordringene vi møter nettopp som utfordringer. At motstand, når den er overvunnet gjør oss til rausere medmennesker, mer selvsikre kanskje. Men likevel...noen ganger skjer det ting i livet som endrer måten vi lever det på. Ting som endrer livet uten at vi selv har villet det. Kanskje blir vi ikke rausere, kanskje blir vi enda mer i tvil om hvem vi er, hva vi står for. Men de tingene, som jeg velger å tro er tilfeldigheter gjør ofte smertelig vondt. Kanskje når det inn til det innerste og gjør noe forestillingen om oss selv, hvem vi er, hvem vi er for oss selv og andre, hva vi står for, hva som er viktig.

Det kan jo være mye det, som får oss til å stille de store spørsmålene om oss selv. Av og til kan det kjennes som bombenedslag, eller det kan jo være nettopp det også. Bombenedslag. Bombenedslag som rokker ved alt det vi har trodd på. Levd med. Men det kan være andre ting også. Noe som gir opplevelse av tap. Tap av rolle, av personer. Sykdom kanskje. Tap av trygghet. Forutsigbarhet. Det kan være tap det kjennes ut som om en aldri skal komme over. Eller leve med. Og ikke alle klarer det heller. Å leve med tapet. Men de fleste gjør det. Og de fleste gjør det lettere etter hvert. Selv om det kjennes uoverkommelig i lang, lang tid.

I dag slo det meg på vei hjem. Vi har kanskje våre bombenedslag alle sammen. Noen har flere. Jeg har uendelig mye som er godt i livet. Mange som er gode. Mange som tenker gode tanker, som gjør gode ting. Mennesker som gjør meg godt. Og det tenker, og kjenner jeg med en takknemlighet jeg har vanskelig for å uttrykke. Og jeg gjør det alt for sjelden. Uttrykker det.
Men selv om jeg har alt det gode, er det likevel den ene som mangler. Den første jeg mistet som virkelig betydde all verden. Og da, i det jeg kjenner på takknemlighet knyttes den følelsen til den jeg aldri kan få fortalt det til. Så blir takknemligheten til en sorg det kjennes ut som jeg aldri skal komme over. For meg ble det et bombenedslag. Det tapet av den ene, viktige. Det ble et av de slagene som etterlot seg et tomrom etter noen som liksom alltid skulle være der. Alltid, men som ikke var det lenger. Hun var ugjenkallelig borte. Og i dag, når jeg ikke klarer å være raus, og tenke de gode tankene, gjøre de gode tingene, blir jeg minnet på det mest rause mennesket jeg har kjent. Som jeg aldri opplevde fordømte eller sa vonde ord. Det mennesket som hadde det mildeste blikket og varmeste lukten. Det mennesket som får meg til å stille de store spørsmålene om meg selv. Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Hva står jeg for? Og etter hvert som tankerekkene går; hvorfor klarer jeg det ikke? Hvorfor klarer jeg ikke å være som henne? De spørsmålene som kommer når jeg selv ikke er nok.

Så går tankerekkene om alt det jeg skulle vært, alt det jeg skulle gjort, men jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Også med de egenskapene, tankene, handlingene jeg ikke er stolt av. Så får jeg heller jobbe med tanken om at det er godt nok. Det er jo også noe å strekke seg etter. Det å være seg selv. Og å være seg selv godt nok.