Sommerfugltanker

Noen ganger, når det vonde blir for vondt, og savnet blir for stort, da er det fint å kunne vri tankene over på noe fint, noe morsomt, noe som roer ned den klumpen i halsen som allerede har rukket å sette seg litt fast. Tanker som gjør at man slipper å kjenne det vonde savnet. Men så er det også noen ganger at de morsomme tankene ikke virker. Da er det liksom som om de gjemmer seg. At de blir utilgjengelige selv hvor hardt en prøver på å få de fram. Så kommer man litt i villrede da, for ikke vil man at det vonde skal bli vondere og savnet bli større, og ikke er det alltid det passer inn heller. Sånn som på bussen for eksempel. Da passer det dårlig at klumpen i halsen setter seg fast og vokser. Det passer ikke, og det passer seg ikke. Ja, hvorfor det egentlig?

Som når man sitter på bussen og den gamle damen som sitter rett ovenfor deg minner om den du savner. Når den gamle damen har smilerynker i hele ansiktet, og håret er hvitt og tynt. Når du ser at smilet hennes er varmere enn sola og ørene lytter oppmerksomt til det naboen forteller. Da er det vanskelig å finne morsomme tanker som tar vekk det vonde savnet.

Så kan du tenke, i mangel på morsomme tanker, at den gamle damen rett og slett kan være ei drittkjerrig som slett ikke ligner på den du savner. Men idet du prøver å gjøre henne til noe dårlig noe, møter du blikket hennes og rødmer av skam. Du vet med hele deg at du ikke kan stå for de tankene du nettopp har tenkt. Blikket hennes er mildt og blidt. Hun er av de gode. Akkurat slik den du savner. Savnet blir større, og vondere. Klumpen i halsen blir større og vondere den også. Du lukker øynene, biter tennene sammen og maner frem noen lette, fine sommerfugler. De forsvinner etter noen sekunder, men det er lenge nok til at du har hentet deg litt inn.

Så er du hjemme, men det vonde savnet er ikke borte. Det er der selv om du skreller poteter og gulrøtter. Det er der, og du vet at du må, burde kjenne på det vondeste vonde. Men ikke i dag. Det får bli en annen gang.

Værsnakk

Temaet vær er vel egentlig et utslitt emne her i trøndelag for tiden. Snø og snø og snø og snø. Man måker på seg kink i ryggen uten at det laver mindre ned av den grunn. Man uffer seg og akker seg, men det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig det heller.

google

Men uansett hvordan det kan se ut, så gå går det mot varmere dager nå. Det er håp. Alltid.

Er det noe vi med sikkerhet vet er det at sommeren kommer. Om ikke med 25 grader og strålende sol til enhver tid, så iallefall med joggesko, sandaler, knebukser og åpne vindu i bilen. Det blir is, det blir grilling i sjøkanten, det blir sene kvelder og det blir fotball i parken. Jeg tror denne sommeren blir verdt ventetiden.

google

CP i det Autonome Nervesystemet

Bakgrunnshistorien:

De fleste har fått med seg tv-serien Ingen Grenser. En gjeng, med ulike funksjonshemminger, legger ut på tur under ledelse av Lars Monsen. Ja, dere vet hva jeg snakker om. De fleste har også lagt merke til Kari. Hun har Cerebral Parese. Hun har gitt oss inntrykk av hvordan det kan være å leve med CP. Dere får bilder på netthinnen av en dame med ufrivillige bevegelser som bruker enormt med krefter på det vi andre tar som en selvfølge.

Hun sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Aktuelt

På torsdag var jeg i fysiogruppe, slik jeg helst skal være hver torsdag men ikke alltid får tid til. Fikk luftet tanker og erfaringer. Vi kom fram til følgende: traumatiserte kropper har CP i det autonome nervesystemet.  Ikke for å degradere sykdommen, eller den som lider av den. Vi brukte den som en sammenlikning.

Nå er det jo ikke en selvfølge at folk går rundt og husker, eller i det hele tatt vet hva det er. Det autonome nervesystemet er det som styrer mye av det vi gjør uten at vi er klar over det, eller kan bestemme over det. F.eks. puls, blodtrykk og svette.

Det autonome nervesystemet er igjen delt inn i tre deler, men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alle har kjent på økt puls når de har blitt redde, eller at man gjerne setter den ene foten foran den andre når man føler seg angrepet på en eller annen måte. Når man må forsvare seg. Har du tenkt over det? Hvordan kroppen reagerer når du føler deg truet. Når pulsen øker fordi en elg løper over veien 50 meter foran deg, eller du blir svett av adrenalin når du ser en skummel film.

Kroppen er bygd for å reagere slik. Det er sånn det skal være. Det er fordi kroppen forbereder seg på å stikke av eller kjempe.

Tenk deg at kroppen reagerer sånn uten at elgen løper foran bilen, eller at du ser en skummel film. Tenk deg at kroppen din har lært at den må være i fullt beredskap før trusselen inntreffer for å overleve faren. Sånn er det med traumatiserte kropper. Den går i fullt spenn konstant. Hodet blir oppgitt fordi det vet så inderlig vel at det ikke er noen trusler tilstede. Hodet vet at det er ufarlig å gå på bussen, at det er trygt å gå på butikken, at mørket ikke er en trussel. Hodet vet at man er bra nok. Men det gjør ikke den traumatiserte kroppen.

Kari sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Jeg sier: ” Det å leve med en traumatisert kropp er som å ha CP i nervesystemet. Jeg bruker så mye krefter og energi fordi jeg konstant går i spenn, jeg går konstant på vakt. Ufrivillig. Det autonome nervesystemet kan man ikke styre med viljen. Bare så enkle ting som å møte andre og å gjøre en jobb bruker jeg masse tid på. Jeg tenker, kjenner, tolker og degraderer meg selv og blir sliten av så mye mer enn jeg skulle ønske.”

Nå er det selvfølgelig forskjell på Cerebral Parese og det å ha en traumatisert kropp. To av forskjellene er at CP er i de fleste tilfeller synlig for det blotte øye. Det er ikke den traumatiserte kroppen. CP er noe du har hele livet. Et hyperaktivt nervesystem kan etter mye jobbing roes ned og bli som et nervesystem skal være. Det tar bare veldig, veldig lang tid, og krever veldig, veldig mye jobb. Det vil gå i bølger, som en berg og dalbane med loop, men det er håp.

Ja visst er det håp

Lommetørklær

 Lommetørklær er ikke moderne lenger. Det kan nok være hygieniske årsaker til at lommetørklærne er byttet ut med Kleenex med eller uten mentol, men av og til dukker det opp noen med lommetørkle likevel. Som på siste busstur til jobb.

Her hjemme snødde det, men jo nærmere byen vi kom jo våtere ble snøen. Helt til regnet ikke var hvitt lenger, og var bare regn. Bussen stopper for en mann, en av busselskapets egne sjåfører. De setter seg sjelden på et sete disse sjåførene. De står heller der det er plass til barnevogner, holder seg fast og gynger frem og tilbake med bussens bevegelser. Denne sjåføren gjør akkurat slik jeg har sett de andre sjåførene gjøre. Stiller seg på plassen sin. Nesten så jeg mistenker dem for å ha en regel om dette. Om å ikke oppta seter for sine passasjerer.

Så tar denne nyankomne sjåføren opp et lommetørkle fra bukselommen. Jeg får litt småfrysninger. Ikke fordi det er spesielt kaldt, men fordi jeg synes snørr og gugge som man ofte etterlater seg i et lommetørkle kan være litt småekkelt. Ikke denne gangen. Sjåføren, som vugger frem og tilbake, holder tørkleet på en særdeles elegant måte og klapper seg lett i pannen og over det veldig, veldig korte håret, over øynene og kinnene. Haken, munnen og opp til pannen igjen.

Det er fint. Nesten på en bestefaraktig måte. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker det. Bestefaraktig. Mine bestefedre har ikke vært særlig utstyrte med lommetørklær, men det er likevel noe bestefaraktig med det hele. Det er forsiktig, det er noe varmt og…ja noe jeg ikke vet hva er.  Jeg føler meg trygg. Så rart. Trygg fordi en sjåfør klapper seg tørr av regnet med et lommetørkle. Så lite som skal til for å få den gode følelsen, noe som minner om noe man ikke helt hva er, eller hvorfor det er sånn.  

Og igjen, som så mange ganger før, har jeg fått en opplevelse ut av noe lite, noe hverdagslig. Kanskje fordi jeg tok meg tid til å oppleve, til å observere. Og som så mange ganger før tenker jeg at dette er det ingen andre enn meg som vet, selv om det lille ble så stort.