Det er ikke rom i herberget.

Døtre, fedre, medmennesker. Mennesker. Ja, for de er familier disse flyktningene også. De er som oss. Ikke lopper og lus. Ikke personer av ondskap. Mennesker som ønsker sine barn, naboer gode dager. Dager hvor de ikke trenger å overleve. Dager de kan puste i, drømme i, leve i.

Og dette landet rammes av en bølge av mistenksomhet, hat, redsel. Redsler for egne verdier. For eget pensjonsfond. Et hat overfor en menneskegruppe, overfor muslimer...for det virker å være avgjørende. Er du muslim kan du skylde deg selv. Er vi så primitive? Det vi kan ta dem på er troen deres. Troen gjør dem til gribber. Men altså...denne gruppen av muslimer, som sikkert også er ekstremister...Denne gruppen blir stilt til ansvar for alt vi ikke liker, vi som sitter på våre fløyelsputer med sølvskje munnen. Denne gruppen legger vi for hat. De truer våre verdier. Våre nordiske verdier. Fordi de skal overta verden, og det å være flyktning fra et land hvor de har mistet sitt livsgrunnlag og håp om bedre tider, er bare et ledd i handlingsplanen verdens muslimer har for oss andre. Oss med den riktige tro, med de riktige verdiene...de gode verdiene.

Jeg husker en sommerdag for noen år siden da en nordmanns handlinger skapte avsky i de fleste av oss. Handlinger basert på holdninger, på forestillinger, på verdier, på hat vi nå finner overalt i kommentarfeltene i norske nettaviser. Eller på facebook. Holdninger ingen av oss ville vedkjenne oss den gangen, den gangen en nordmann truet den sympatiske, velmenende, snille,  rause folkesjela vi hevder å ha i det norske samfunn. Men i dag, i dag er det selvfølgelig annerledes. I dag hevdes holdningene over en lav sko, folk er ikke redde for å komme frem. For i dag er på nytt de norske verdiene truet. Slik massedrapsmannen hevdet for noen år siden. Har vi gitt ham rett? Jeg tipper han applauderer det som foregår i det ganske land. Han har fått flere med på laget. Og ja...det er lov å være skeptisk, det er lov å være redd. Og det er lov å hevde det. Det er til og med riktig hvis man samtidig klarer å se at de man omtaler faktisk er mennesker. Mennesker med feil og mangler, med familie, mennesker som har gitt opp håpet. Men det er ikke lov til å brenne ned asylmottak.

Og jada, våre besteforeldre har jobbet for å reise dette landet. Og ja, de fortjener absolutt en verdig eldreomsorg. Syke trenger god behandling, og vi bør kunne tilby det. Vi, nasjonen Norge. MEN vi får ikke flere sykehjemsplasser eller en rausere psykiatri, flere kommunale boliger, billigere barnehager selv om vi lar være å hjelpe mennesker som står på grensen og ber om plass i herberget. Da ville vi hatt det. Dessverre er vi mer opptatte av skattelette.

Jeg har også en bekymring. De er mange. Veldig mange. Mange som skal få behandlet søknaden sin. Mange som trenger beskyttelse, og får bli. Mange som blir sittende på vent. Mange som blir et mål for hat, mistenksomhet og fremmedfrykt. Mange som mister sin identitet fordi de ikke lenger får mulighet til å gjøre det de kan. De blir flyktninger. Det er alt. Det blir identiteten. De mister rollen som lærer, ingeniører,  kokker. De blir flyktninger, gribber som gratis skal forsyne seg av våre fat. De er mange. Alt for mange som vi ikke klarer å integrere.

Jeg skulle ønske at vi klarte å holde fast på at de er mennesker. At vi er mennesker. At vi er døtre, fedre, familier. Jeg skulle ønske vi kunne erkjenne at de har mistet håpet der de bygde livene sine. At det ikke var mer igjen der de dro fra. Jeg skulle ønske vi kunne møte menneskene med en visshet om at de har mistet mer enn sitt hus og sin bil. Jeg skulle ønske mye, men jeg er redd ønskene bare forblir ønsker.

Jeg skulle også ønske at jeg fant ordene, at jeg ikke ble stille og at "sannheter" fikk bli uimotsagt.

Når du vet du burde bruke pauseknappen

Når hele deg kjenner at du burde bremse opp, når du vet at du er på vei til en bråstopp...da burde det vel være lett å gjøre nettopp det? Sette på pauseknappen? Men så er det jo lenge siden siste gang det gikk galt, og det er fristende å teste grensene. Finne ut hvor langt du kan gå. For du vil jo gjerne slippe unna egne begrensninger. Bevise at du kan, om du vil og om du får sjansen. Så begynner motoren å gå av seg selv. Det er ikke lenger vanskelig å trykke på pauseknappen. Problemet er å finne den. Du blir sliten, men urolig. Du orker mye, men får ikke med deg stort. Samtaler blir borte på veien. Du sitter stille, men hodet spinner uten at du får tak i tankene. Motoren går. Knappenåler blir bråkete, skyggene intense lyskastere.
Da er det på tide å la motoren hvile litt. For det kan den jo. Ennå. I morgen er pauseknappen ennå ikke borte. Skal du trykke? Kanskje du kan enda litt mer? Ja, for galt har det jo ikke gått i dag heller. 

Morgentur

Når du sitter på bussen, når det regner ute, når setene fylles av morgentrøtte kropper, av våte regnjakker. Når regnet utenfor gjør gulvet inne vått, når frontruten dekkes med dugg og utsikten ligner tåkedis. Da går pusten raskt, men for sakte likevel. Luktene blir intense og musikken på øret er ikke lenger nok til å stenge verden ute.

Men så, like før panikken tar deg, kommer det på en far eller bestefar og ei lita jente. Han i sixpence og tweedjakke. Hun i dongeriskjørt og røde strømpebukser. De blir stående. De ler. Sammen. Holder hender. Når bussen krenger holder han beskyttende armer rundt henne og gjør verden trygg. Så blir du det også. Trygg. Og varm. Og under resten av turen er pusten rolig og den fuktige luften er ikke så påtrengende. Før du går av rekker du å tenke at du burde ta buss litt oftere.

Om hvordan vi har det

Ofte stiller vi hverandre spørsmålet: Hvordan går det? eller: Står til? Vi stiller spørsmålet i et tonefall som ikke kan misforstås. Vi forventer svar som: Jo, takk bare bra. Eller: Har vært litt snufsete i det siste, men kan ikke klage. Så er vi fornøyde med det. Sjeldnere spør vi: Hvordan går det egentlig med deg? Hvordan har DU det? Sjeldnere må vi kjenne etter. Virkelig kjenne etter.

Jeg opplevde det ofte før ar de som faktisk spurte ikke forventet et overfladisk svar. Man blir etter hvert vant til å være ærlig med seg selv. Selv om det tar tid og krever mye øvelse. Etter hvert som man tillater at det skjer, endrer livet seg og det som var normalt og hverdagslig tidligere blir fjernt og uvant. Man går ikke lenger like mye inn i seg selv og sitt eget, det er andre ting som kan få oppmerksomhet og man blir litt friere til å leve det livet man har ønsket å leve.

Så kjennes det nesten ut som lynet slår ned: du er sliten etter en lang dag, du tillater deg selv å koble litt ut og du lengter egentlig litt hjem til varmen fra dyna. Da er det noen som setter seg ned, ser på deg. Virkelig ser deg, og spør hvordan det går med deg. Et spørsmål som utløser et kaos av indre spørsmål. I det øyeblikket blir du satt tilbake til den tiden da svaret var at alt var vanskelig og vondt. Den gangen da livet var mer en utfordring å komme seg gjennom enn noe som kunne tilføre glede, hygge, spenning og velvære. I det øyeblikket du blir sett, på ordentlig, da kan du ikke komme med et overflatesvar. Så du kjenner etter. På ordentlig. Du er tilstede her og nå. Prøver å lande kaoset. Etter en tenkepause, eller kjennepause finner du svaret ditt: Jo, det går bra. Jeg er bare litt sliten i dag. Kan ikke klage på noe. Det som er nytt er at du har kjent etter og du mener det svaret du har gitt. Selv om det kanskje ikke høres veldig troverdig ut, har du kjent etter og gitt et sant svar. Du har bare blitt ristet løs fra de automatiske svarene som blir utløst av tonefall og flakkende blikk. Tonefall og blikk du ofte selv har.  Ristet løs fordi noen tok seg tid til å se deg, og ikke hadde svaret klart på forhånd. 

Det bipolare som ikke er det

Noen ganger kjennes det som om alt som har vært ikke har vært likevel. Noen ganger er det som om du går mange skritt tilbake, og at alle stegene du har gått ikke er gyldige. Som om det bare har vært en pause i en utopisk verden. Og så tenker jeg at det nok er den bipolare siden av meg, den som glemmer alle seirene når seirene ikke kommer som perler på en snor, at det er den som har fått tak på meg. Det er når jeg møter motstand jeg ikke klarer hanskes med, motstand som gjør at jeg ikke klarer å huske alt som har vært imellom nederlagene. Alle seirene. Den siden som ikke anerkjenner de gode dagene, som glemmer dem og som mister tro på at nederlagene noen gang opphørte. Egentlig.

Men så i et plutselig øyeblikk tenker jeg at det likevel ikke er den bipolare i meg som glemmer alt som har vært imellom det vanskelige. Jeg tenker at når man ryker på et nederlag, et tap eller man møter motstand man ikke kunne rå over, da er det ganske allment å gå på en smell. Tror jeg. Er det ikke nesten å forvente? Og når man ikke bare møter én lettvegg, men flere og så tette at man ikke lenger ser at det er lettvegger...da er det overraskende enkelt å sause seg inn i en negativ nedadgående spiral der det meste råtner på veien. Da trenger man ikke gi den bipolare delen av seg æren for alt som stinker. Da er man kanskje ikke så ulik alle andre likevel, selv om grumset selvfølgelig ikke klarner av den grunn. For i grumset ser man ikke alt like klart. Man ser igrunnen bare at man ikke ser. Og det er også en erkjennelse.

Men man blir redd når man glemmer seirene. Man blir redd man mister grepet over den bipolare delen i seg. Kontrollen som har gjort det mulig å se klart. Kontrollen som har gjort det mulig å rive lettvegg etter lettvegg. Det er når man kjenner denne redselen at man møter til trening klokken halv sju om morgenen. Det er da man holder seg igang. Man tar opp kampen for å vende den nedadgående spiralen. Og så lenger jeg klarer det, og så lenge jeg kan tvinge meg selv til å huske noe annet enn nederlag og tap, da vet jeg at den bipolare delen fortsatt er under mitt styre. Og da har det allerede blitt litt klarere. Så slår det meg, og jeg smiler på innsiden; ja, det er iallefall ikke noe vits i å vente på den maniske fasen. For den kommer ikke. Ikke denne gangen iallefall. Jeg har kontroll. Stålkontroll!