Det kjennes ofte litt svevende, litt lite håndfast og konkret når jeg
tenker på menneskemøter. Hva det er som gjør menneskemøter gode. Det er
ikke alltid jeg engang kjenner det. Kanskje mest fordi jeg ikke kjenner
etter. Det er ikke til enhver tid like viktig. Men noen ganger er det det.
Ekstra viktig. Og da er det noe, ubevisst kanskje, men da er det noe som skjer. Noe som endrer seg.
Jeg, som alle andre, trenger hjelp noen ganger. Kanskje trenger jeg
noen til å vanne blomster mens jeg er på ferie. Skifte dekk når vinteren
nærmer seg. Hjelp til å flytte. Det kan være hva som helst. Men hjelp kan
også være hjelp til selvinnsikt, til å forstå meg selv bedre og finne
riktige svar. Mine riktige svar. Og det er kanskje denne hjelpen som krever mest av meg.
Når jeg skal be om den. Jeg tror det er i denne type hjelp menneskemøter
blir som viktigst. Det er i disse møtene jeg som mest trenger å tro på at
den andre vil meg vel. Det er i disse møtene jeg er mest redd for å bli
stående ensom, selv om jeg ikke er alene. Og jeg tror det gjelder for
de fleste av oss. Uavhengig av hvilken side av «bordet» vi sitter på. For
alle har vi, eller har hatt behov for noen å lene oss på. For det er sånn
det er å leve i livet. Det utfordrer. Og det utfordrer vår motstand mot å
lene oss på noen. Motstanden som vi bruker som beskyttelse for å ikke bli
stående ensom tilbake. Og det også, tror jeg de aller fleste av oss har kjent
på.
For mange år siden hadde jeg en lærer på kulturskolen. Han møtte
alltid meg. Hver gang jeg ringte sa han at det var fint å høre
stemmen min, og han sa det var godt å se meg når vi møttes til time. Og
det sa han sikkert til alle. Men jeg trodde på ham. Han ventet meg. Av
og til kunne ikke timen gjennomføres som planlagt. Jeg var ikke fokusert,
men i stedet for å sende meg ut av rommet og vente på neste elev, gikk vi
ut begge to. Vi gikk ut i skolegården for å øve på fotballfinter. Og det var helt
fint. Fordi han så meg. Med det vennlige blikket ventet
han meg og tok imot meg som jeg var. Selv om det ikke var den beste utgaven av meg selv. Jeg visste det ikke da, men nå vet
jeg at det betydde en hel del. Og det prøver jeg å ta med meg inn nye
møter så de også kan bli gode. Selv om det ikke alltid er like lett.
Alle menneskemøter blir ikke gode. Jeg tror ikke engang at det er et
realistisk mål, men det betyr ikke at jeg skal la være å søke dit.
Noen ganger søker jeg gode møter på vegne av meg selv. Når livet
utfordrer. Da trenger jeg det vennlige blikket, den varme tonen i stemmen.
Jeg trenger at svarene ikke er gitt før spørsmålene mine er formulert.
Og jeg trenger at ikke alle spørsmål må besvares. Noen kan få lov å
være ubesvarte til jeg selv finner de svarene som blir riktige for meg. Jeg
trenger også at jeg får lov å svare feil. Alt trenger ikke være gitt på
forhånd.
Det blir tydelig når den jeg søker hjelp og støtte hos ikke er til
stede i vårt møte. Det er gjerne da alle svarene kommer fra den andre.
Svar på spørsmål jeg ikke har stilt, men som han tror han har hørt.
Når
den andre med samtidig tilstedeværelse, omsorg og nysgjerrighet kan lytte.
Både etter det som blir sagt og det jeg ikke kan sette ord på. Det er da
jeg kan kjenne at møtet blir godt. Når fordommene ikke kommer i veien. Når den
andre ser den jeg er fremfor den jeg kunne vært, og likevel godt kan like
meg. Og forstå at jeg er annerledes. For det er jeg. Det er vi alle. Vi er
annerledes. Fordi ingen av oss er like. Samtidig som vi er det likevel.
Det er når jeg kan kjenne på en gjensidighet, at vi er to som…og ikke
en som, og en annen som…Når vi begge vet hva det koster å lene seg mot og
på. Og kan møte det fra begge sider. Det er da, tror jeg, at gode
menneskemøter oppstår. Og noen ganger. Noen ganger trenger vi de gode
menneskemøtene mer enn noe annet. Og noen ganger. Noen ganger er
gode menneskemøter nok.
