Noen ganger kjennes det som om alt som har vært ikke har vært likevel. Noen ganger er det som om du går mange skritt tilbake, og at alle stegene du har gått ikke er gyldige. Som om det bare har vært en pause i en utopisk verden. Og så tenker jeg at det nok er den bipolare siden av meg, den som glemmer alle seirene når seirene ikke kommer som perler på en snor, at det er den som har fått tak på meg. Det er når jeg møter motstand jeg ikke klarer hanskes med, motstand som gjør at jeg ikke klarer å huske alt som har vært imellom nederlagene. Alle seirene. Den siden som ikke anerkjenner de gode dagene, som glemmer dem og som mister tro på at nederlagene noen gang opphørte. Egentlig.
Men så i et plutselig øyeblikk tenker jeg at det likevel ikke er den bipolare i meg som glemmer alt som har vært imellom det vanskelige. Jeg tenker at når man ryker på et nederlag, et tap eller man møter motstand man ikke kunne rå over, da er det ganske allment å gå på en smell. Tror jeg. Er det ikke nesten å forvente? Og når man ikke bare møter én lettvegg, men flere og så tette at man ikke lenger ser at det er lettvegger...da er det overraskende enkelt å sause seg inn i en negativ nedadgående spiral der det meste råtner på veien. Da trenger man ikke gi den bipolare delen av seg æren for alt som stinker. Da er man kanskje ikke så ulik alle andre likevel, selv om grumset selvfølgelig ikke klarner av den grunn. For i grumset ser man ikke alt like klart. Man ser igrunnen bare at man ikke ser. Og det er også en erkjennelse.
Men man blir redd når man glemmer seirene. Man blir redd man mister grepet over den bipolare delen i seg. Kontrollen som har gjort det mulig å se klart. Kontrollen som har gjort det mulig å rive lettvegg etter lettvegg. Det er når man kjenner denne redselen at man møter til trening klokken halv sju om morgenen. Det er da man holder seg igang. Man tar opp kampen for å vende den nedadgående spiralen. Og så lenger jeg klarer det, og så lenge jeg kan tvinge meg selv til å huske noe annet enn nederlag og tap, da vet jeg at den bipolare delen fortsatt er under mitt styre. Og da har det allerede blitt litt klarere. Så slår det meg, og jeg smiler på innsiden; ja, det er iallefall ikke noe vits i å vente på den maniske fasen. For den kommer ikke. Ikke denne gangen iallefall. Jeg har kontroll. Stålkontroll!
Men så i et plutselig øyeblikk tenker jeg at det likevel ikke er den bipolare i meg som glemmer alt som har vært imellom det vanskelige. Jeg tenker at når man ryker på et nederlag, et tap eller man møter motstand man ikke kunne rå over, da er det ganske allment å gå på en smell. Tror jeg. Er det ikke nesten å forvente? Og når man ikke bare møter én lettvegg, men flere og så tette at man ikke lenger ser at det er lettvegger...da er det overraskende enkelt å sause seg inn i en negativ nedadgående spiral der det meste råtner på veien. Da trenger man ikke gi den bipolare delen av seg æren for alt som stinker. Da er man kanskje ikke så ulik alle andre likevel, selv om grumset selvfølgelig ikke klarner av den grunn. For i grumset ser man ikke alt like klart. Man ser igrunnen bare at man ikke ser. Og det er også en erkjennelse.
Men man blir redd når man glemmer seirene. Man blir redd man mister grepet over den bipolare delen i seg. Kontrollen som har gjort det mulig å se klart. Kontrollen som har gjort det mulig å rive lettvegg etter lettvegg. Det er når man kjenner denne redselen at man møter til trening klokken halv sju om morgenen. Det er da man holder seg igang. Man tar opp kampen for å vende den nedadgående spiralen. Og så lenger jeg klarer det, og så lenge jeg kan tvinge meg selv til å huske noe annet enn nederlag og tap, da vet jeg at den bipolare delen fortsatt er under mitt styre. Og da har det allerede blitt litt klarere. Så slår det meg, og jeg smiler på innsiden; ja, det er iallefall ikke noe vits i å vente på den maniske fasen. For den kommer ikke. Ikke denne gangen iallefall. Jeg har kontroll. Stålkontroll!
