Note to self

I kveld har jeg vært alene hjemme. Sander og Hege er på lavvotur med klassen til Sander. Thea er på hyttetur med mimmi og offa. Jeg har hatt en rolig stund med familieunderholdning på tv og beina plassert på bordet. Det har vært godt...nesten så det minner meg om hvordan det var for et år siden. For ett år siden bodde jeg alene og alle kvelder ble tilbragt alene. Ja, ikke alle da...men mange flere enn nå. Noen ganger kan jeg savne det. Ikke det å bo alene, men å ha litt tid alene. Ha en kveld alene. Bare meg og mitt. Men nå, i kveld er det nesten litt for mye av det gode. For all del, jeg takler det helt fint, men det er litt stusselig å ikke ha noen å snakke med. Ingen som er her hjemme og opplever roen sammen med meg. Jeg gleder meg til kjæresten kommer hjem og holder meg med litt selskap før hun slokner på sofaen.

Og apropos sovne på sofaen...eller de som gjør det. Hvorfor er det nesten umulig å
1. få dem til å innrømme at de faktisk sover?
2. umulig å få dem til å legge seg i stedet for å sovne i en ubehagelig stilling på sofaen?
De skal liksom komme på å legge seg selv. Jeg skal på ingen måte ta ifra noen selvbestemmelsesretten over hvor de skal sove, men jeg synes til tider mine velmenende råd er verdt å lytte til. Men nå er det jo ikke så morsomt å lytte til råd man ikke har bedt om.

Note to self: 1.Slutte å gi råd ingen har bedt om.

Det ER mulig

....å glede seg over at andre har lyktes. Da tenker jeg på at det er flott når foreldre får gehør i systemet. Det gir til og med motivasjon til å fortsette kampen for å bli hørt og tatt på alvor. Når man har holdt på med skyggeboksing lenge nok blir det slitsomt og demotiverende. Da er det godt å møte noen som har lyktes, og gir håp om at det umulige ikke er umulig...det tar bare litt lengre tid..

Å stå for den man er

Et av de litt mer seriøse innlegg dette. Tenkte jeg skulle skrive ned noen tanker om legning. Ja, ikke legning i seg selv…men når min legning blir mitt ”jeg”. Litt vanskelig å vite helt hvordan jeg skal skrive dette kjenner jeg.

Jeg forteller ikke ukjente at jeg bor sammen med en kvinne. Ikke hvis jeg ikke må, blir spurt om hvem samboeren min er. Jeg skammer meg på ingen måte over å leve som jeg gjør, men det er ikke det jeg først vil bli identifisert med. Ah…så vanskelig å beskrive uten å tråkke noen på tærne.

Altså. Da jeg bodde sammen med en mann, var det veldig naturlig for meg. Han var en av de gode, omsorgsfulle og jeg hadde egentlig alt jeg kunne ønske meg. Det var ikke noe feil med ham på noen måte, men klarte ikke å bidra til forholdet slik jeg burde og ville. Jeg ble av ulike årsaker svært deprimert og vanskelig å nå inn til. Jeg delte veldig lite av det jeg hadde på innsiden fordi jeg var redd for å bli forlatt. Til slutt levde jeg nesten i en annen verden, og slikt kan man ikke bygge et forhold på. Det mest rettferdige for oss begge var å gå fra hverandre og fortsette livet på hver vår kant. 

MEN, poenget mitt var altså at da jeg levde livet mitt sammen med en mann var det helt naturlig at det var en mann jeg kom hjem til. Jeg har lenge visst at jeg ikke tiltrekkes av kjønn, men av personer.

Like naturlig som det var en mann før, er det en kvinne nå. Det er så naturlig for meg at jeg ikke engang tenker over at vi er forskjellige fra andre familier. Ikke før jeg får spørsmål fra andre foreldre eller barn på arrangementer barna til Hege er med på. Slike spørsmål kan være: ”hvem er din sønn/datter?” ”hvorfor er du her?”, ”hvordan kjenner du Sander/Thea?” SP: hvem er du mor til? SV:eh..jeg er her for å se på sønnen til samboeren min SP:åja, hvem er det? SV:Hege 

Jeg kan ikke huske å ha fått negative kommentarer eller rare blikk. Enkelte snur seg bort, eller begynner å snakke om noe annet. Det hender vel at jeg gjør selv også. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg føler jeg blir annerledes og vil bli kvitt den følelsen. Jeg blir sett på som annerledes fordi jeg elsker en kvinne og ikke en mann. Jeg synes det er vanskelig, derfor unngår jeg å fortelle det så fremt jeg ikke får spørsmål om det. 

Jeg er stolt av den jeg elsker, jeg er stolt over å ha fått den jeg vil ha. Jeg er ikke fullt så stolt av å ikke tåle vise meg som annerledes. Jeg er ikke fullt så stolt av å ville være som ”alle” andre. Skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt skal legge skjul på hvem jeg er. Så håpløst unødvendig å bruke energi på noe sånt. 

Håpet mitt er at andre også skal synes det er naturlig med likekjønnede par. Det er vel mye å håpe på. For meg er det litt rart å tenke på at folk lar seg begrense av kjønn når de skal velge livspartner fremfor å velge etter hva slags personlighet de tiltrekkes av. Anyways…vi er forskjellige. Kan vi ikke bare legge fordommer, og fordommer om fordommer til side og være litt stoltere av oss selv?

Jeg tror jeg skal prøve å nyte mer. Nyte at jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det.