Gode menneskemøter

Det kjennes ofte litt svevende, litt lite håndfast og konkret når jeg tenker på menneskemøter. Hva det er som gjør menneskemøter gode. Det er ikke alltid jeg engang kjenner det. Kanskje mest fordi jeg ikke kjenner etter. Det er ikke til enhver tid like viktig. Men noen ganger er det det. Ekstra viktig. Og da er det noe, ubevisst kanskje, men da er det noe  som skjer. Noe som endrer seg.  

Jeg, som alle andre, trenger hjelp noen ganger. Kanskje trenger jeg noen til å vanne blomster mens jeg er på ferie. Skifte dekk når vinteren nærmer seg. Hjelp til å flytte. Det kan være hva som helst. Men hjelp kan også være hjelp til selvinnsikt, til å forstå meg selv bedre og finne riktige svar. Mine riktige svar. Og det er kanskje denne hjelpen som krever mest av meg. Når jeg skal be om den. Jeg tror det er i denne type hjelp menneskemøter blir som viktigst. Det er i disse møtene jeg som mest trenger å tro på at den andre vil meg vel. Det er i disse møtene jeg er mest redd for å bli stående ensom, selv om jeg ikke er alene. Og jeg tror det gjelder for de fleste av oss. Uavhengig av hvilken side av «bordet» vi sitter på. For alle har vi, eller har hatt behov for noen å lene oss på. For det er sånn det er å leve i livet. Det utfordrer. Og det utfordrer vår motstand mot å lene oss på noen. Motstanden som vi bruker som beskyttelse for å ikke bli stående ensom tilbake. Og det også, tror jeg de aller fleste av oss har kjent på.  

For mange år siden hadde jeg en lærer på kulturskolen. Han møtte alltid meg. Hver gang jeg ringte sa han at det var fint å høre stemmen min, og han sa det var godt å se meg når vi møttes til time. Og det sa han sikkert til alle. Men jeg trodde på ham. Han ventet meg. Av og til kunne ikke timen gjennomføres som planlagt. Jeg var ikke fokusert, men i stedet for å sende meg ut av rommet og vente på neste elev, gikk vi ut begge to. Vi gikk ut i skolegården for å øve på fotballfinter. Og det var helt fint. Fordi han så meg. Med det vennlige blikket ventet han meg og tok imot meg som jeg var. Selv om det ikke var den beste utgaven av meg selv. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det betydde en hel del. Og det prøver jeg å ta med meg inn nye møter så de også kan bli gode. Selv om det ikke alltid er like lett. Alle menneskemøter blir ikke gode. Jeg tror ikke engang at det er et realistisk mål, men det betyr ikke at jeg skal la være å søke dit. 

Noen ganger søker jeg gode møter på vegne av meg selv. Når livet utfordrer. Da trenger jeg det vennlige blikket, den varme tonen i stemmen. Jeg trenger at svarene ikke er gitt før spørsmålene mine er formulert.  Og jeg trenger at ikke alle spørsmål må besvares. Noen kan få lov å være ubesvarte til jeg selv finner de svarene som blir riktige for meg. Jeg trenger også at jeg får lov å svare feil. Alt trenger ikke være gitt på forhånd.  

Det blir tydelig når den jeg søker hjelp og støtte hos ikke er til stede i vårt møte. Det er gjerne da alle svarene kommer fra den andre. Svar på spørsmål jeg ikke har stilt, men som han tror han har hørt. 

Når den andre med samtidig tilstedeværelse, omsorg og nysgjerrighet kan lytte. Både etter det som blir sagt og det jeg ikke kan sette ord på. Det er da jeg kan kjenne at møtet blir godt. Når fordommene ikke kommer i veien. Når den andre ser den jeg er fremfor den jeg kunne vært, og likevel godt kan like meg. Og forstå at jeg er annerledes. For det er jeg. Det er vi alle. Vi er annerledes. Fordi ingen av oss er like. Samtidig som vi er det likevel.  

Det er når jeg kan kjenne på en gjensidighet, at vi er to som…og ikke en som, og en annen som…Når vi begge vet hva det koster å lene seg mot og på. Og kan møte det fra begge sider. Det er da, tror jeg, at gode menneskemøter oppstår. Og noen ganger. Noen ganger trenger vi de gode menneskemøtene mer enn noe annet. Og noen ganger. Noen ganger er gode menneskemøter nok. 

Å være seg selv godt nok

Jeg vet ikke jeg, hva som er tilfeldig eller ikke. Jeg må velge å tro at vi har en hel del innvirkning på eget liv. Noe annet gjør det nesten håpløst og motløst å se de utfordringene vi møter nettopp som utfordringer. At motstand, når den er overvunnet gjør oss til rausere medmennesker, mer selvsikre kanskje. Men likevel...noen ganger skjer det ting i livet som endrer måten vi lever det på. Ting som endrer livet uten at vi selv har villet det. Kanskje blir vi ikke rausere, kanskje blir vi enda mer i tvil om hvem vi er, hva vi står for. Men de tingene, som jeg velger å tro er tilfeldigheter gjør ofte smertelig vondt. Kanskje når det inn til det innerste og gjør noe forestillingen om oss selv, hvem vi er, hvem vi er for oss selv og andre, hva vi står for, hva som er viktig.

Det kan jo være mye det, som får oss til å stille de store spørsmålene om oss selv. Av og til kan det kjennes som bombenedslag, eller det kan jo være nettopp det også. Bombenedslag. Bombenedslag som rokker ved alt det vi har trodd på. Levd med. Men det kan være andre ting også. Noe som gir opplevelse av tap. Tap av rolle, av personer. Sykdom kanskje. Tap av trygghet. Forutsigbarhet. Det kan være tap det kjennes ut som om en aldri skal komme over. Eller leve med. Og ikke alle klarer det heller. Å leve med tapet. Men de fleste gjør det. Og de fleste gjør det lettere etter hvert. Selv om det kjennes uoverkommelig i lang, lang tid.

I dag slo det meg på vei hjem. Vi har kanskje våre bombenedslag alle sammen. Noen har flere. Jeg har uendelig mye som er godt i livet. Mange som er gode. Mange som tenker gode tanker, som gjør gode ting. Mennesker som gjør meg godt. Og det tenker, og kjenner jeg med en takknemlighet jeg har vanskelig for å uttrykke. Og jeg gjør det alt for sjelden. Uttrykker det.
Men selv om jeg har alt det gode, er det likevel den ene som mangler. Den første jeg mistet som virkelig betydde all verden. Og da, i det jeg kjenner på takknemlighet knyttes den følelsen til den jeg aldri kan få fortalt det til. Så blir takknemligheten til en sorg det kjennes ut som jeg aldri skal komme over. For meg ble det et bombenedslag. Det tapet av den ene, viktige. Det ble et av de slagene som etterlot seg et tomrom etter noen som liksom alltid skulle være der. Alltid, men som ikke var det lenger. Hun var ugjenkallelig borte. Og i dag, når jeg ikke klarer å være raus, og tenke de gode tankene, gjøre de gode tingene, blir jeg minnet på det mest rause mennesket jeg har kjent. Som jeg aldri opplevde fordømte eller sa vonde ord. Det mennesket som hadde det mildeste blikket og varmeste lukten. Det mennesket som får meg til å stille de store spørsmålene om meg selv. Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Hva står jeg for? Og etter hvert som tankerekkene går; hvorfor klarer jeg det ikke? Hvorfor klarer jeg ikke å være som henne? De spørsmålene som kommer når jeg selv ikke er nok.

Så går tankerekkene om alt det jeg skulle vært, alt det jeg skulle gjort, men jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Også med de egenskapene, tankene, handlingene jeg ikke er stolt av. Så får jeg heller jobbe med tanken om at det er godt nok. Det er jo også noe å strekke seg etter. Det å være seg selv. Og å være seg selv godt nok.

Om å høre til. Og høre til hva?

Tilhørighet er vanskelig å få tak på. Det er som om det bare er eller ikke er, noe som mangler ord. Og det ordløse har lett for å glippe unna når en prøver å holde fast i det. Jeg vet ikke om man, dersom man hører til og aldri har følt seg utenfor, om man da noen ganger tenker over at man faktisk er hjemme der man er. For jeg tenker at det handler mye om det, om å føle seg hjemme. At man kan senke skuldrene og være seg selv, at man kan finne trygghet og være til stede der man er, og sammen med dem man er der sammen med. Eller ikke er der sammen med. Videre tenker jeg at det må handle om en trygghet og tilstedeværelse som bor i den enkelte. Det er ikke det ytre som avgjør om man hører til eller ikke.
Jeg har tenkt at tilhørighet handler om det miljøet en omgir seg med, og om det miljøet behandler en med varsomhet og omtanke, vil man høre hjemme der. Men så er det kanskje ikke helt det det handler om likevel. Det også, men kanskje er varsomhet og omtanke er som gjødsel å regne. Det er ikke hovedingrediensene. Selv om gjødsel er viktig og ofte nødvendig, det også.

Dersom tanken om at opplevelse av tilhørighet i bunn hører den indre tryggheten til er riktig, blir tankerekkene fort mange og lange.

Dersom det er slik, forklarer det langt på vei hvorfor mange velger å høre til noe og noen vi tenker bidrar negativt til ens egen personlige utvikling. Når grunnfølelsen er utrygghet uansett hvor man befinner seg, har det liten betydning hvor man søker for å finne noe som gir gjenklang. Noe som gir mening. Noe eller noen som gir en selv betydning. Og da kan vi forstå, ikke sant? Når man mangler en egen trygghet, eller om man mangler en erfaring med å være betydningsfull for seg selv eller andre. Da kan vi jo forstå at det er lett å søke til mennesker som er rause med bekreftelsene sine. Som øser av sin anerkjennelse. Som er støttende. Som ikke nødvendigvis fører en mot neste skritt på livsveien, men som holder en fast fordi det tjener deres formål.

Når man har store hull i opplevelsen av tilhørighet er det forbausende vanskelig å stille krav til noen som helst. Da tar man det man får. Og man er fornøyd med det. Man har jo tross alt fått noe man sjelden har kjent på tidligere. Så lenge man har en meningsfull plass i fellesskapet, betyr det mindre hva dette fellesskapet består av, eller hva det koster å ha en plass der. Kanskje. Og finnes det noen alternativ? Uten relasjoner synker vi. Vi trenger andre for å holde oss flytende. Noen trenger færre enn andre, men alle trenger noen. I en eller annen grad.  

Hvorfor er det slik at tilhørighet blir så viktig? Ja, dette med relasjoner er en del av det. Men relasjoner kan man jo ha på tross av at man opplever å ikke høre til. Og det er ganske smertelig i seg selv.

Kanskje er tilhørighet et grunnleggende behov? På linje med mat og søvn? Det å kjenne at man hører til et sted, og hører til noen. Kanskje er det grunnleggende behov det å kjenne at man har verdi for andre, at andre har verdi for en selv, at man blir akseptert og inkludert inn i et fellesskap, at man knytter gjensidige bånd, at man deler noe, en forbindelse, noe som gir en opplevelse av en slags nærhet til et annet menneske. Noen som gir deg kjærlighet og som tillater at du gir tilbake. Noen å identifisere seg med, noen som er lik deg og som likevel er helt all right, noen man deler noe med, noen å være lojal mot. Kanskje til og med kjenne seg likeverdig med. I alle fall nesten. På den måten skapes tilhørighet mens en går veien sammen med en annen. Det skaper en følelse av å være trygg. I alle fall så lenge man deler noe av felles betydning. Og da forstår vi. Vi kan forstå hvor utfordrende det er å forlate et fellesskap som byr på disse godene. For hva skjer da med tilhørigheten?

Når du står på siden av alt og alle er det fristende å søke til mennesker som gir deg betydning. Det er bare at uansett hva de bekrefter og tilbyr, hvor mye de gjødsler, vil du ikke oppleve å høre til. Kan hende det dreier seg om opplevelsen av å høre til i deg selv, eller å ikke være hjemme. Når du står på utsiden av deg selv er det vanskelig å tro på at din egen grunnmur holder og se hva som er dine verdier. Hva står du for og hva er kopier av andres tankesett og holdningsgrunnlag? Hvordan skal du kunne høre til når du ikke vet hvem «du» er?

Så er det også slik, tenker jeg, at det å mangle egen grunnmur og visshet om hvem man er, og hva man står for, er også noe man kan gjenkjenne i andre. Den gjenkjennelsen gir en fornemmelse av å ha noe til felles med noen. Den gir en tilhørighet. Og selv om denne tilhørigheten baserer seg på å ha utrygghet som felles fordring, er det likevel noe. Det gir en opplevelse som i alle fall til en viss grad dekker behovet for å være en del av noe større enn seg selv.  Kanskje er det tilhørighet så god som noen. I alle fall for en stund.

Det er ikke rom i herberget.

Døtre, fedre, medmennesker. Mennesker. Ja, for de er familier disse flyktningene også. De er som oss. Ikke lopper og lus. Ikke personer av ondskap. Mennesker som ønsker sine barn, naboer gode dager. Dager hvor de ikke trenger å overleve. Dager de kan puste i, drømme i, leve i.

Og dette landet rammes av en bølge av mistenksomhet, hat, redsel. Redsler for egne verdier. For eget pensjonsfond. Et hat overfor en menneskegruppe, overfor muslimer...for det virker å være avgjørende. Er du muslim kan du skylde deg selv. Er vi så primitive? Det vi kan ta dem på er troen deres. Troen gjør dem til gribber. Men altså...denne gruppen av muslimer, som sikkert også er ekstremister...Denne gruppen blir stilt til ansvar for alt vi ikke liker, vi som sitter på våre fløyelsputer med sølvskje munnen. Denne gruppen legger vi for hat. De truer våre verdier. Våre nordiske verdier. Fordi de skal overta verden, og det å være flyktning fra et land hvor de har mistet sitt livsgrunnlag og håp om bedre tider, er bare et ledd i handlingsplanen verdens muslimer har for oss andre. Oss med den riktige tro, med de riktige verdiene...de gode verdiene.

Jeg husker en sommerdag for noen år siden da en nordmanns handlinger skapte avsky i de fleste av oss. Handlinger basert på holdninger, på forestillinger, på verdier, på hat vi nå finner overalt i kommentarfeltene i norske nettaviser. Eller på facebook. Holdninger ingen av oss ville vedkjenne oss den gangen, den gangen en nordmann truet den sympatiske, velmenende, snille,  rause folkesjela vi hevder å ha i det norske samfunn. Men i dag, i dag er det selvfølgelig annerledes. I dag hevdes holdningene over en lav sko, folk er ikke redde for å komme frem. For i dag er på nytt de norske verdiene truet. Slik massedrapsmannen hevdet for noen år siden. Har vi gitt ham rett? Jeg tipper han applauderer det som foregår i det ganske land. Han har fått flere med på laget. Og ja...det er lov å være skeptisk, det er lov å være redd. Og det er lov å hevde det. Det er til og med riktig hvis man samtidig klarer å se at de man omtaler faktisk er mennesker. Mennesker med feil og mangler, med familie, mennesker som har gitt opp håpet. Men det er ikke lov til å brenne ned asylmottak.

Og jada, våre besteforeldre har jobbet for å reise dette landet. Og ja, de fortjener absolutt en verdig eldreomsorg. Syke trenger god behandling, og vi bør kunne tilby det. Vi, nasjonen Norge. MEN vi får ikke flere sykehjemsplasser eller en rausere psykiatri, flere kommunale boliger, billigere barnehager selv om vi lar være å hjelpe mennesker som står på grensen og ber om plass i herberget. Da ville vi hatt det. Dessverre er vi mer opptatte av skattelette.

Jeg har også en bekymring. De er mange. Veldig mange. Mange som skal få behandlet søknaden sin. Mange som trenger beskyttelse, og får bli. Mange som blir sittende på vent. Mange som blir et mål for hat, mistenksomhet og fremmedfrykt. Mange som mister sin identitet fordi de ikke lenger får mulighet til å gjøre det de kan. De blir flyktninger. Det er alt. Det blir identiteten. De mister rollen som lærer, ingeniører,  kokker. De blir flyktninger, gribber som gratis skal forsyne seg av våre fat. De er mange. Alt for mange som vi ikke klarer å integrere.

Jeg skulle ønske at vi klarte å holde fast på at de er mennesker. At vi er mennesker. At vi er døtre, fedre, familier. Jeg skulle ønske vi kunne erkjenne at de har mistet håpet der de bygde livene sine. At det ikke var mer igjen der de dro fra. Jeg skulle ønske vi kunne møte menneskene med en visshet om at de har mistet mer enn sitt hus og sin bil. Jeg skulle ønske mye, men jeg er redd ønskene bare forblir ønsker.

Jeg skulle også ønske at jeg fant ordene, at jeg ikke ble stille og at "sannheter" fikk bli uimotsagt.

Når du vet du burde bruke pauseknappen

Når hele deg kjenner at du burde bremse opp, når du vet at du er på vei til en bråstopp...da burde det vel være lett å gjøre nettopp det? Sette på pauseknappen? Men så er det jo lenge siden siste gang det gikk galt, og det er fristende å teste grensene. Finne ut hvor langt du kan gå. For du vil jo gjerne slippe unna egne begrensninger. Bevise at du kan, om du vil og om du får sjansen. Så begynner motoren å gå av seg selv. Det er ikke lenger vanskelig å trykke på pauseknappen. Problemet er å finne den. Du blir sliten, men urolig. Du orker mye, men får ikke med deg stort. Samtaler blir borte på veien. Du sitter stille, men hodet spinner uten at du får tak i tankene. Motoren går. Knappenåler blir bråkete, skyggene intense lyskastere.
Da er det på tide å la motoren hvile litt. For det kan den jo. Ennå. I morgen er pauseknappen ennå ikke borte. Skal du trykke? Kanskje du kan enda litt mer? Ja, for galt har det jo ikke gått i dag heller. 

Morgentur

Når du sitter på bussen, når det regner ute, når setene fylles av morgentrøtte kropper, av våte regnjakker. Når regnet utenfor gjør gulvet inne vått, når frontruten dekkes med dugg og utsikten ligner tåkedis. Da går pusten raskt, men for sakte likevel. Luktene blir intense og musikken på øret er ikke lenger nok til å stenge verden ute.

Men så, like før panikken tar deg, kommer det på en far eller bestefar og ei lita jente. Han i sixpence og tweedjakke. Hun i dongeriskjørt og røde strømpebukser. De blir stående. De ler. Sammen. Holder hender. Når bussen krenger holder han beskyttende armer rundt henne og gjør verden trygg. Så blir du det også. Trygg. Og varm. Og under resten av turen er pusten rolig og den fuktige luften er ikke så påtrengende. Før du går av rekker du å tenke at du burde ta buss litt oftere.

Om hvordan vi har det

Ofte stiller vi hverandre spørsmålet: Hvordan går det? eller: Står til? Vi stiller spørsmålet i et tonefall som ikke kan misforstås. Vi forventer svar som: Jo, takk bare bra. Eller: Har vært litt snufsete i det siste, men kan ikke klage. Så er vi fornøyde med det. Sjeldnere spør vi: Hvordan går det egentlig med deg? Hvordan har DU det? Sjeldnere må vi kjenne etter. Virkelig kjenne etter.

Jeg opplevde det ofte før ar de som faktisk spurte ikke forventet et overfladisk svar. Man blir etter hvert vant til å være ærlig med seg selv. Selv om det tar tid og krever mye øvelse. Etter hvert som man tillater at det skjer, endrer livet seg og det som var normalt og hverdagslig tidligere blir fjernt og uvant. Man går ikke lenger like mye inn i seg selv og sitt eget, det er andre ting som kan få oppmerksomhet og man blir litt friere til å leve det livet man har ønsket å leve.

Så kjennes det nesten ut som lynet slår ned: du er sliten etter en lang dag, du tillater deg selv å koble litt ut og du lengter egentlig litt hjem til varmen fra dyna. Da er det noen som setter seg ned, ser på deg. Virkelig ser deg, og spør hvordan det går med deg. Et spørsmål som utløser et kaos av indre spørsmål. I det øyeblikket blir du satt tilbake til den tiden da svaret var at alt var vanskelig og vondt. Den gangen da livet var mer en utfordring å komme seg gjennom enn noe som kunne tilføre glede, hygge, spenning og velvære. I det øyeblikket du blir sett, på ordentlig, da kan du ikke komme med et overflatesvar. Så du kjenner etter. På ordentlig. Du er tilstede her og nå. Prøver å lande kaoset. Etter en tenkepause, eller kjennepause finner du svaret ditt: Jo, det går bra. Jeg er bare litt sliten i dag. Kan ikke klage på noe. Det som er nytt er at du har kjent etter og du mener det svaret du har gitt. Selv om det kanskje ikke høres veldig troverdig ut, har du kjent etter og gitt et sant svar. Du har bare blitt ristet løs fra de automatiske svarene som blir utløst av tonefall og flakkende blikk. Tonefall og blikk du ofte selv har.  Ristet løs fordi noen tok seg tid til å se deg, og ikke hadde svaret klart på forhånd.