Jeg ser det er veldig lenge siden jeg skrev noe sist nå. Det har nok litt med det at hverdagen er tilbake, og fylles med flere ting enn før. Flere gjøreting og flere tenketing, og flere "dette skulle jeg ha gjort"-ting, og "de jeg skulle ha tatt kontakt med, men ikke har tid eller overskudd...eller et eller annet". Det er så mange og mye jeg ikke har prioritert i det siste. Jeg burde, men har ikke gjort det likevel. Det er så dumt, men jeg vet ikke om jeg har behov for å unnskylde det heller.
Jeg har familien, jeg har vennene, jeg har skolen, jeg har ungenes fritidsaktiviteter, jeg har middagslaging, jeg har de faste tv-programmene, jeg har en og annen interesse, jeg har humøret, jeg har frustrasjonene, jeg har innkjøpene. Jeg har så mye, og mye av det turte jeg knapt å fantasere om. Jeg har lagt mye bak meg, jeg har gitt slipp på mange rundt meg. På godt og vondt. Av og til er det godt å tenke på at jeg har lagt vekk hobbypsykologen og droppa ut fra å være andres container. På en litt underlig måte føler jeg meg fri. Jeg gidder ikke være fanget av andres ulykke lenger.
Andre ganger, når frustrasjonen er på sitt største lurer jeg på hva det var med dette, dette livet som det er nå, jeg i mine villeste fantasier drømte om. Hva var det med dette som skulle være så fint? Så, etter den værste stormen har lagt seg, og hjernen er tilbake til den vante størrelsen (hjernen min krymper nemmelig når jeg blir sint....iallefall kjennes det slik)....når alt er som det skal være...da husker jeg at det som gjør meg frustrert er helt vanlig å bli frustrert for. Det handler ikke om hvem jeg er. Det handler om at jeg er. Det handler om at jeg er som andre reagerer på urett. Jeg reagerer ikke fordi traumene har gjort meg til den jeg er. For det har de ikke. Jo, kanskje litt ennå...men jeg frigjør meg fra dem. Og jeg tror det er lurt.
Jeg har lært i det siste at det ikke bare er krenkede barn som kan bli sinte som voksne, eller lei seg, eller trassige. Hele barn kan også oppleve seg som krenkede voksne. Og krenkede voksne, voksne som opplever seg urettferdig behandlet, som blir gjort til kort...reagerer. Og det er friskt, det er sunt. Det er en bra ting.
Alle disse følelsene, som ikke er så morsomme å ha alltid...de går jo over. Og da kan jeg kjenne på alt jeg har, og at jeg er glad for det. For det er jo på ingen måte noen selvfølge. Det er ingen selvfølge å ha familien, vennene, skolen, ungenes fritidsaktiviteter, middagslaging, de faste tv-programmene, en og annen interesse, humøret, frustrasjonene og innkjøpene.
Det er så absolutt ingen selvfølge. Men alt dette har jeg. Jeg har fått hverdagene jeg nesten ikke turte å fantasere om.
Jeg har familien, jeg har vennene, jeg har skolen, jeg har ungenes fritidsaktiviteter, jeg har middagslaging, jeg har de faste tv-programmene, jeg har en og annen interesse, jeg har humøret, jeg har frustrasjonene, jeg har innkjøpene. Jeg har så mye, og mye av det turte jeg knapt å fantasere om. Jeg har lagt mye bak meg, jeg har gitt slipp på mange rundt meg. På godt og vondt. Av og til er det godt å tenke på at jeg har lagt vekk hobbypsykologen og droppa ut fra å være andres container. På en litt underlig måte føler jeg meg fri. Jeg gidder ikke være fanget av andres ulykke lenger.
Andre ganger, når frustrasjonen er på sitt største lurer jeg på hva det var med dette, dette livet som det er nå, jeg i mine villeste fantasier drømte om. Hva var det med dette som skulle være så fint? Så, etter den værste stormen har lagt seg, og hjernen er tilbake til den vante størrelsen (hjernen min krymper nemmelig når jeg blir sint....iallefall kjennes det slik)....når alt er som det skal være...da husker jeg at det som gjør meg frustrert er helt vanlig å bli frustrert for. Det handler ikke om hvem jeg er. Det handler om at jeg er. Det handler om at jeg er som andre reagerer på urett. Jeg reagerer ikke fordi traumene har gjort meg til den jeg er. For det har de ikke. Jo, kanskje litt ennå...men jeg frigjør meg fra dem. Og jeg tror det er lurt.
Jeg har lært i det siste at det ikke bare er krenkede barn som kan bli sinte som voksne, eller lei seg, eller trassige. Hele barn kan også oppleve seg som krenkede voksne. Og krenkede voksne, voksne som opplever seg urettferdig behandlet, som blir gjort til kort...reagerer. Og det er friskt, det er sunt. Det er en bra ting.
Alle disse følelsene, som ikke er så morsomme å ha alltid...de går jo over. Og da kan jeg kjenne på alt jeg har, og at jeg er glad for det. For det er jo på ingen måte noen selvfølge. Det er ingen selvfølge å ha familien, vennene, skolen, ungenes fritidsaktiviteter, middagslaging, de faste tv-programmene, en og annen interesse, humøret, frustrasjonene og innkjøpene.
Det er så absolutt ingen selvfølge. Men alt dette har jeg. Jeg har fått hverdagene jeg nesten ikke turte å fantasere om.
