Lommetørklær

 Lommetørklær er ikke moderne lenger. Det kan nok være hygieniske årsaker til at lommetørklærne er byttet ut med Kleenex med eller uten mentol, men av og til dukker det opp noen med lommetørkle likevel. Som på siste busstur til jobb.

Her hjemme snødde det, men jo nærmere byen vi kom jo våtere ble snøen. Helt til regnet ikke var hvitt lenger, og var bare regn. Bussen stopper for en mann, en av busselskapets egne sjåfører. De setter seg sjelden på et sete disse sjåførene. De står heller der det er plass til barnevogner, holder seg fast og gynger frem og tilbake med bussens bevegelser. Denne sjåføren gjør akkurat slik jeg har sett de andre sjåførene gjøre. Stiller seg på plassen sin. Nesten så jeg mistenker dem for å ha en regel om dette. Om å ikke oppta seter for sine passasjerer.

Så tar denne nyankomne sjåføren opp et lommetørkle fra bukselommen. Jeg får litt småfrysninger. Ikke fordi det er spesielt kaldt, men fordi jeg synes snørr og gugge som man ofte etterlater seg i et lommetørkle kan være litt småekkelt. Ikke denne gangen. Sjåføren, som vugger frem og tilbake, holder tørkleet på en særdeles elegant måte og klapper seg lett i pannen og over det veldig, veldig korte håret, over øynene og kinnene. Haken, munnen og opp til pannen igjen.

Det er fint. Nesten på en bestefaraktig måte. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker det. Bestefaraktig. Mine bestefedre har ikke vært særlig utstyrte med lommetørklær, men det er likevel noe bestefaraktig med det hele. Det er forsiktig, det er noe varmt og…ja noe jeg ikke vet hva er.  Jeg føler meg trygg. Så rart. Trygg fordi en sjåfør klapper seg tørr av regnet med et lommetørkle. Så lite som skal til for å få den gode følelsen, noe som minner om noe man ikke helt hva er, eller hvorfor det er sånn.  

Og igjen, som så mange ganger før, har jeg fått en opplevelse ut av noe lite, noe hverdagslig. Kanskje fordi jeg tok meg tid til å oppleve, til å observere. Og som så mange ganger før tenker jeg at dette er det ingen andre enn meg som vet, selv om det lille ble så stort.

Poster en tekst jeg skrev for noen år tilbake. Tolk det som dere vil :) Denne er til ære for Jan Olav som har ventet lenge på et innlegg dedikert til ham.

Reisen fra Grønland

Hun står på kaia og venter på klarsignal for å gå om bord i båten. Hun holder et fast tak i billetten i høyre hånd, og knuger den nærmest mot brystet som om hun er redd vinden skal ta den fra henne. Himmelen er mørk og havet er sort. Det ser ut til å bli storm. Hun skal reise, har endelig bestemt seg, tatt en avgjørelse. Hun må bort. Er lei livet på Grønland nå. Lei av å sløye fisk, lei av å være alene sammen med flere, lei av farmors mas. Hun har aldri funnet sin retning, har aldri vært sikker på noen ting. Hun føler seg mislykket. Men nå er hun sikker. Hun skal til Nordpolen.

Hun ser ut over havet. Sjøen er i opprør. Toppene er hvite av skum. Hun blir urolig og magen slår krøll på seg, men hun vet at om en stund vil hun senke skuldrene og finne roen. Hun gleder seg til å nå Nordpolen, men aller mest ser hun frem til ro og fred. Det som venter henne er frihet i mil på mil med snø, ikke et menneske å se noen steder, og det er som om hun kjenner januarvinden stryke kinnene hennes som en lett sommerbris. Endelig skal hun finne sin vei, hun skal finne ut hva hun vil, stake ut kursen og styre skuta selv.

Hun får klarsignalet hun har ventet på og går mot båten. Fluktbåten. Hun smiler og tar et enda fastere grep om billetten. Er det det hun gjør? Flykter? Er det galt av henne å ville noe annet for seg selv enn et liv på Grønland? Hun fnyser av seg selv og smiler litt igjen. Nå er det for sent å snu. Hun skal finne hvem hun er, hva hun vil og hva hun står for.

Båten kaster loss og glir ut fra kaia. Avstanden øker. Om litt vil båten sette farten opp og legge fast land langt bak seg. Tilbake på Grønland står en voksen kvinne. Hun river billetten hun tidligere holdt så fast om i stykker og kaster bitene fra seg. Vinden fanger dem og sprer dem. Hun gråter. Skuffelsen er overveldende og det gjør så vondt at hun tror hun skal gå i stykker.

Hvorfor klarte det ikke? Hvorfor mistet hun kraften som hun hadde kjent etter avgjørelsen var tatt? Hva hindret henne i å følge drømmen sin?

Hun erkjenner motvillig for seg selv at Nordpolen likevel ikke er det hun drømte om, heller ikke det å være alene i landskap bare bestående av snø og is. Drømmen hennes lever ennå videre. Drømmen om å være tilstede i seg selv, være ærlig i sin væren, både overfor seg selv og for andre. Hun drømmer om å kjenne seg selv, og skjønner at hun også trenger andre for å bli kjent med hvem hun er.

Hun forlater kaia, og føler seg litt bedre enn for litt siden. Det gjør fremdeles vondt, men hun kjenner at hun ikke gikk i stykker. På tur hjem bestemmer hun seg for å stikke innom farmor og håper hun skal by henne en kopp kaffe.

Om sorg og tanker

Jeg sitter i kirken. I begravelse. Begravelse for et menneske jeg selv knapt har kjent, men et menneske som har vært av stor betydning for en av mine nærmeste. Et menneske som jeg har lært å kjenne via omtale. Et menneske jeg har lært å like og bli glad i gjennom det som er fortalt meg. Et menneske jeg også var heldig å få møte og få drikke kaffe sammen med.

Så sitter jeg der i kirken og kjenner på en bunnløs sorg. En sorg jeg forstår ikke er min. Jeg tar inn følelsene som de andre kjenner på fordi de har mistet den vi skal begrave. Kirkerommet er tungt, luften er stinn av tårer. Jeg kjenner det, at her føles det mye smerte.

Så leser jeg blomsterhilsningene og kjenner på nytt hvor smerten treffer meg. Hilsningene setter ord på savnet, og savnet er stort. Noen har mistet sin beste venninne, en mor sin datter, noen sin tante. Kollega, søster, svigerinne. Alle disse rollene vi har. Vi møter verden, vi møter medmenneskene med roller. Men ikke bare som det. Vi møter dem som medmennesker i de rollene. Først er vi medmennesker. Og vi blir savnet. Vi blir sørget over. Og den sorgen, om vi kjenner på den, den gjør vondt.

Så sitter jeg der i kirken og tenker. Jeg tenker at det er godt å være i tankene, for tankene gir følelsene fri. Og jeg tenker at det skulle jeg ha sluttet med. Så tenker jeg at jeg ikke tørr det. Jeg tørr ikke kjenne på det som er vondt. Og idag er jo ikke sorgen min. Men så er den det likevel. Den er min fordi jeg også har mistet noen jeg var glad i. Jeg har også savnet.

Så kommer følelsene. Det gjør vondt. Jeg går i stykker. Så tenker jeg at jeg må tenke, for da går det vonde over. Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg fordi jeg sørger over noen andre enn den vi skal begrave. Jeg savner noen andre. Har jeg noen rett til å kjenne på smerten da?

Jeg klarer etter hvert å komme meg ut av følelsene og inn i tankene, og tenker at jeg egentlig sørger hver eneste dag. Jeg tørr bare ikke kjenne på det. Hver morgen, formiddag, ettermiddag og kveld er hun i tankene mine, men så snart jeg kjenner at jeg savner henne går jeg inn i tankene og skyver følelsene som ligger der klare til å føles, bort. Hun har vært borte i halvannet år nå, men sorgen vil liksom ikke slippe taket. Kanskje er det fordi jeg ikke slipper den til? Jeg tørr ikke. Vil ikke, men så vil jeg likevel.

Så sitter jeg i kirken og er på nytt over i tankene mine, og tenker at alle disse tankene er det ingen som kan se at jeg har hatt.

positiv på facer'n....

I det siste har jeg registrert at jeg har vært i overkant positiv på facer'n...men så registrerer jeg at de fleste andre også er i godlune for tiden. Også tenker jeg på den diskusjonen om at folk legger ut glansbilder av sine egne liv på sosiale medier fremfor å fortelle at hverdagen kan være et slit, og at kjæresten har trampet over...nok en gang, at ungene strekker strikken lenger enn man tror man tåler, at sjefen ikke tar hensyn til alle belastninger man kjenner på, at vennene ikke lenger tar så mye kontakt som de pleide, at høstdepresjonen på nytt lurer under overflaten osv, osv...

Ja, åsså tenker jeg....er det nødvendigvis noe galt i å ikke fortelle alt det man ikke liker i livet sitt? Er det nødvendligvis noe galt i å legge ut glansbilder? Joda, noen kan sikkert føle seg ensomme når de leser alle oppdateringer over hvor vellykkede alle fremstår. Men ærlig talt...Facebook er vel ikke egentlig stedet man bør legge alle sine byrder til syne for resten av verden? Hvorfor skal det være galt i å vise frem solsiden til andre? Og kanskje kan det positive i sitt eget liv forsterke seg litt ved at man får kommentarer som bekrefter at det å ha det bra faktisk er en fin ting....eller om man får en "liker" under statusen sin....kjennes ikke det litt godt? Joda, jeg tror mange legger ut både det ene og det andre for å bli lagt merke til, for å bli sett og kommentert. Men jeg synes igrunnen det er helt greit. Så lenge det ikke tar helt av selvfølgelig. Da blir det egentlig bare litt trist.

Men altså....poenget mitt. Hvorfor skal det være galt å vise frem at livet byr på gode opplevelser? Er det ikke på tide å legge Janteloven til side og ikke måtte skjule at tilværelsen er god?

Vi er vel ikke så naive at vi tror at alt er tipp topp selv om det står så på facer'n? Ingen er bare det du ser, sier de i bymisjonen. Det gjelder nok på facebook  også.

Det må være lov å vise utfordringene ved livet...joda, men da må det jammen være lov å male glansbilder også.

Dagens utpust er gjennomført. Og livet er....som det er, på godt og vondt. På facer'n er det helt all right.

når hverdagen tar opp plassen

Jeg ser det er veldig lenge siden jeg skrev noe sist nå. Det har nok litt med det at hverdagen er tilbake, og fylles med flere ting enn før. Flere gjøreting og flere tenketing, og flere "dette skulle jeg ha gjort"-ting, og "de jeg skulle ha tatt kontakt med, men ikke har tid eller overskudd...eller et eller annet". Det er så mange og mye jeg ikke har prioritert i det siste. Jeg burde, men har ikke gjort det likevel. Det er så dumt, men jeg vet ikke om jeg har behov for å unnskylde det heller.

Jeg har familien, jeg har vennene, jeg har skolen, jeg har ungenes fritidsaktiviteter, jeg har middagslaging, jeg har de faste tv-programmene, jeg har en og annen interesse, jeg har humøret, jeg har frustrasjonene, jeg har innkjøpene. Jeg har så mye, og mye av det turte jeg knapt å fantasere om. Jeg har lagt mye bak meg, jeg har gitt slipp på mange rundt meg. På godt og vondt. Av og til er det godt å tenke på at jeg har lagt vekk hobbypsykologen og droppa ut fra å være andres container. På en litt underlig måte føler jeg meg fri. Jeg gidder ikke være fanget av andres ulykke lenger.

Andre ganger, når frustrasjonen er på sitt største lurer jeg på hva det var med dette, dette livet som det er nå, jeg i mine villeste fantasier drømte om. Hva var det med dette som skulle være så fint? Så, etter den værste stormen har lagt seg, og hjernen er tilbake til den vante størrelsen (hjernen min krymper nemmelig når jeg blir sint....iallefall kjennes det slik)....når alt er som det skal være...da husker jeg at det som gjør meg frustrert er helt vanlig å bli frustrert for. Det handler ikke om hvem jeg er. Det handler om at jeg er. Det handler om at jeg er som andre reagerer på urett. Jeg reagerer ikke fordi traumene har gjort meg til den jeg er. For det har de ikke. Jo, kanskje litt ennå...men jeg frigjør meg fra dem. Og jeg tror det er lurt.

Jeg har lært i det siste at det ikke bare er krenkede barn som kan bli sinte som voksne, eller lei seg, eller trassige. Hele barn kan også oppleve seg som krenkede voksne. Og krenkede voksne, voksne som opplever seg urettferdig behandlet, som blir gjort til kort...reagerer. Og det er friskt, det er sunt. Det er en bra ting.

Alle disse følelsene, som ikke er så morsomme å ha alltid...de går jo over. Og da kan jeg kjenne på alt jeg har, og at jeg er glad for det. For det er jo på ingen måte noen selvfølge. Det er ingen selvfølge å ha familien, vennene, skolen, ungenes fritidsaktiviteter, middagslaging, de faste tv-programmene, en og annen interesse, humøret, frustrasjonene og innkjøpene.
Det er så absolutt ingen selvfølge. Men alt dette har jeg. Jeg har fått hverdagene jeg nesten ikke turte å fantasere om.

å hilse utenfor komfortsonen

Nå er vi tilbake fra ferie. En fantastisk ferie. Eller bryllusreise må man vel heller kalle det. Tilbake i trondheim, og tilbake til hverdagen.

Det blir spennende tider fremover. Jeg tar en ny retning yrkesmessig, nye valg. Jeg stenger helse-og sosialdøren, og åpner den merkantile. Så får vi se da, om jeg etter hvert kan kalle meg arbeidstaker igjen. Det hadde vært helt vidunderlig.

Men, til overskriften...å hilse utenfor komfortsonen. Da vi var på ferie, på kreta, i agia marina...da møtte vi jo andre ferierende. Både norske, svenske og danske. Vi kom litt i snakk med et eldre danskt par, hyggelige, rolige, elskverdige. Kjærligheten lå der i mange lag mellom dem. I blikkene, i ordene, i gestene. Så nydelige var de.

Et annet, godt voksent par...danske de også, var mer anonyme for oss, men likevel la vi merke til dem både på stranden og ved bassenget der vi bodde. Man danner seg raskt bilder av andre, selv om man ikke kjenner dem. Men iallefall...de var ennå ganske anonyme for oss. Vi var ikke engang på nikk med hverandre. Helt til vi møtes, ja ikke engang møtes...Helt til vi fikk øye på hverandre i en annen setting. Hege og jeg sitter på en restaurant og venter på servering, mens dette paret passerer oss med fem meters avstand når vi får øye på hverandre. Vi hilser hjertelig. Ja, ikke overdrevent, men det er en hilsen, et smil, en hånd som vinker gjenkjennende. En hilsen som skaper kontakt mellom oss. En hilsen som for første gang oppstår utenfor komfortsonen vår. Med komfortsone tenker jeg da på et sted hvor vi vanligvis ikke ferdes (her denne restauranten til motsetning bassengkanten hvor vi ellers har møttes mange ganger tidligere) Det hele var over på et øyeblikk, men det fikk meg til å tenke. Hvorfor er det sånn? Plutselig fant vi grunn til å hilse på noen vi ellers aldri hadde nikket høflig til engang. Og det på et sted hvor vi var mer fremmede enn ellers. Og det med en avstand og i en kontekst som ikke inviterte til videre kontakt.

Det var altså over på et øyeblikk, men det sitter som støpt i minnet mitt ennå. Ble det en hjertelig hilsen fordi vi rett var mennesker i det ukjente, som endelig fant noe kjent?

Hva med alle de som går rett forbi hverandre på gaten, men som stopper opp og slår av en prat om de tilfeldigvis skulle møtes i påskefjellet? På gaten kommer man unna ved å se på skotuppene sine, eller la blikket streife lett over alle issene som ligger foran i landskapet. Det gjør man ikke i fjellet. Man kommer ikke unna. Da er det kanskje best å ta sats, hoppe i det og si det første hei. Stopper vi opp fordi vi finner noe kjent i det mennesket som har gått den samme løypa som oss? Det er så rare fenomener. Vi er rare fenomener. På gaten, kanskje ikke engang på nærbutikken ville jeg ikke engang hilst på naboen min. Nåja, ikke alle naboene iallefall. Jeg kjenner dem ikke, men jeg gjenkjenner. Hvorfor stopper jeg da ikke og slår av en prat? Hvorfor kan jeg ikke engang nikke og smile et gjenkjennende smil?

Tilbake til dette paret som vi i løpet av et kort øyeblikk opprettet en slags kontakt med, så var vi på hils resten av ferien. Ikke så hjertelig som ved restauranten, men likevel gjenkjennende smil og nikk.

Til ære for Julian

Dette blogginnlegget er til ære for Julian Borgersen. Han liker visst å lese det jeg skriver, og det synes jo jeg er veldig hyggelig. Minst like hyggelig er det at han sier det. Jeg gleder meg til å ha mange, lange samtaler med ham. Han er klok, han er åpen og han er tolerant. Slike menn liker jeg :)

I dag har jeg vært gift med min kjære i tre dager. Tre herlige, og litt travle dager har det vært. Vi nyter tilværelsen og snart drar vi på to uker lang bryllupsreise til Kreta. Weeeeheeee. Når sommeren ikke kommer til oss, får vi dra til den.

Vi har fått flere spørsmål om hvordan det føles å være gift. Det er et spørsmål som sikkert kan ha mange svar. Jeg kan bare ikke finne dem helt. Det å ha lovet noen å dele livet, på godt og vondt er stort. Det at noen har lovet det samme til meg føles enda større. For stort til at det egentlig kan settes ord på. Det eneste jeg kan svare er at det kjennes bra. Jeg trodde ikke jeg skulle bli en av dem. De gifte. Trodde ikke jeg skulle våge det, men det har jeg altså gjort. Det har vi gjort. Sammen. Nå er vi en av dem. De som har lovet, de som tror på hverandre, de som har våget, de som ikke vil våkne opp om morgenen uten den andre, og som heller ikke vil legge seg alene. Vi er ett og har lovet hverandre kjærlighet, trofasthet, respekt og ærlighet. Vi har lovet å være tilstede for den andre. Alltid. Store lovnader som vi har ønsket å gi hverandre.

Forholdet vårt er ikke forandret. Vi er de samme, men likevel er ikke alt slik det var før. Rammen er endret. Jeg var ikke helt forberedt på å kjenne det sånn. Rammen er endret, har blitt fastere og tryggere å være inni. Det er egentlig ganske fint.

Som nygift vil jeg si at jeg tror på ekteskapet. Ekteskapet er riktig, og godt dersom du deler det med den rette. Det gjør jeg. Jeg er sikker på at det gjør jeg.