Værsnakk

Temaet vær er vel egentlig et utslitt emne her i trøndelag for tiden. Snø og snø og snø og snø. Man måker på seg kink i ryggen uten at det laver mindre ned av den grunn. Man uffer seg og akker seg, men det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig det heller.

google

Men uansett hvordan det kan se ut, så gå går det mot varmere dager nå. Det er håp. Alltid.

Er det noe vi med sikkerhet vet er det at sommeren kommer. Om ikke med 25 grader og strålende sol til enhver tid, så iallefall med joggesko, sandaler, knebukser og åpne vindu i bilen. Det blir is, det blir grilling i sjøkanten, det blir sene kvelder og det blir fotball i parken. Jeg tror denne sommeren blir verdt ventetiden.

google

CP i det Autonome Nervesystemet

Bakgrunnshistorien:

De fleste har fått med seg tv-serien Ingen Grenser. En gjeng, med ulike funksjonshemminger, legger ut på tur under ledelse av Lars Monsen. Ja, dere vet hva jeg snakker om. De fleste har også lagt merke til Kari. Hun har Cerebral Parese. Hun har gitt oss inntrykk av hvordan det kan være å leve med CP. Dere får bilder på netthinnen av en dame med ufrivillige bevegelser som bruker enormt med krefter på det vi andre tar som en selvfølge.

Hun sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Aktuelt

På torsdag var jeg i fysiogruppe, slik jeg helst skal være hver torsdag men ikke alltid får tid til. Fikk luftet tanker og erfaringer. Vi kom fram til følgende: traumatiserte kropper har CP i det autonome nervesystemet.  Ikke for å degradere sykdommen, eller den som lider av den. Vi brukte den som en sammenlikning.

Nå er det jo ikke en selvfølge at folk går rundt og husker, eller i det hele tatt vet hva det er. Det autonome nervesystemet er det som styrer mye av det vi gjør uten at vi er klar over det, eller kan bestemme over det. F.eks. puls, blodtrykk og svette.

Det autonome nervesystemet er igjen delt inn i tre deler, men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alle har kjent på økt puls når de har blitt redde, eller at man gjerne setter den ene foten foran den andre når man føler seg angrepet på en eller annen måte. Når man må forsvare seg. Har du tenkt over det? Hvordan kroppen reagerer når du føler deg truet. Når pulsen øker fordi en elg løper over veien 50 meter foran deg, eller du blir svett av adrenalin når du ser en skummel film.

Kroppen er bygd for å reagere slik. Det er sånn det skal være. Det er fordi kroppen forbereder seg på å stikke av eller kjempe.

Tenk deg at kroppen reagerer sånn uten at elgen løper foran bilen, eller at du ser en skummel film. Tenk deg at kroppen din har lært at den må være i fullt beredskap før trusselen inntreffer for å overleve faren. Sånn er det med traumatiserte kropper. Den går i fullt spenn konstant. Hodet blir oppgitt fordi det vet så inderlig vel at det ikke er noen trusler tilstede. Hodet vet at det er ufarlig å gå på bussen, at det er trygt å gå på butikken, at mørket ikke er en trussel. Hodet vet at man er bra nok. Men det gjør ikke den traumatiserte kroppen.

Kari sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Jeg sier: ” Det å leve med en traumatisert kropp er som å ha CP i nervesystemet. Jeg bruker så mye krefter og energi fordi jeg konstant går i spenn, jeg går konstant på vakt. Ufrivillig. Det autonome nervesystemet kan man ikke styre med viljen. Bare så enkle ting som å møte andre og å gjøre en jobb bruker jeg masse tid på. Jeg tenker, kjenner, tolker og degraderer meg selv og blir sliten av så mye mer enn jeg skulle ønske.”

Nå er det selvfølgelig forskjell på Cerebral Parese og det å ha en traumatisert kropp. To av forskjellene er at CP er i de fleste tilfeller synlig for det blotte øye. Det er ikke den traumatiserte kroppen. CP er noe du har hele livet. Et hyperaktivt nervesystem kan etter mye jobbing roes ned og bli som et nervesystem skal være. Det tar bare veldig, veldig lang tid, og krever veldig, veldig mye jobb. Det vil gå i bølger, som en berg og dalbane med loop, men det er håp.

Ja visst er det håp

Lommetørklær

 Lommetørklær er ikke moderne lenger. Det kan nok være hygieniske årsaker til at lommetørklærne er byttet ut med Kleenex med eller uten mentol, men av og til dukker det opp noen med lommetørkle likevel. Som på siste busstur til jobb.

Her hjemme snødde det, men jo nærmere byen vi kom jo våtere ble snøen. Helt til regnet ikke var hvitt lenger, og var bare regn. Bussen stopper for en mann, en av busselskapets egne sjåfører. De setter seg sjelden på et sete disse sjåførene. De står heller der det er plass til barnevogner, holder seg fast og gynger frem og tilbake med bussens bevegelser. Denne sjåføren gjør akkurat slik jeg har sett de andre sjåførene gjøre. Stiller seg på plassen sin. Nesten så jeg mistenker dem for å ha en regel om dette. Om å ikke oppta seter for sine passasjerer.

Så tar denne nyankomne sjåføren opp et lommetørkle fra bukselommen. Jeg får litt småfrysninger. Ikke fordi det er spesielt kaldt, men fordi jeg synes snørr og gugge som man ofte etterlater seg i et lommetørkle kan være litt småekkelt. Ikke denne gangen. Sjåføren, som vugger frem og tilbake, holder tørkleet på en særdeles elegant måte og klapper seg lett i pannen og over det veldig, veldig korte håret, over øynene og kinnene. Haken, munnen og opp til pannen igjen.

Det er fint. Nesten på en bestefaraktig måte. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker det. Bestefaraktig. Mine bestefedre har ikke vært særlig utstyrte med lommetørklær, men det er likevel noe bestefaraktig med det hele. Det er forsiktig, det er noe varmt og…ja noe jeg ikke vet hva er.  Jeg føler meg trygg. Så rart. Trygg fordi en sjåfør klapper seg tørr av regnet med et lommetørkle. Så lite som skal til for å få den gode følelsen, noe som minner om noe man ikke helt hva er, eller hvorfor det er sånn.  

Og igjen, som så mange ganger før, har jeg fått en opplevelse ut av noe lite, noe hverdagslig. Kanskje fordi jeg tok meg tid til å oppleve, til å observere. Og som så mange ganger før tenker jeg at dette er det ingen andre enn meg som vet, selv om det lille ble så stort.

Poster en tekst jeg skrev for noen år tilbake. Tolk det som dere vil :) Denne er til ære for Jan Olav som har ventet lenge på et innlegg dedikert til ham.

Reisen fra Grønland

Hun står på kaia og venter på klarsignal for å gå om bord i båten. Hun holder et fast tak i billetten i høyre hånd, og knuger den nærmest mot brystet som om hun er redd vinden skal ta den fra henne. Himmelen er mørk og havet er sort. Det ser ut til å bli storm. Hun skal reise, har endelig bestemt seg, tatt en avgjørelse. Hun må bort. Er lei livet på Grønland nå. Lei av å sløye fisk, lei av å være alene sammen med flere, lei av farmors mas. Hun har aldri funnet sin retning, har aldri vært sikker på noen ting. Hun føler seg mislykket. Men nå er hun sikker. Hun skal til Nordpolen.

Hun ser ut over havet. Sjøen er i opprør. Toppene er hvite av skum. Hun blir urolig og magen slår krøll på seg, men hun vet at om en stund vil hun senke skuldrene og finne roen. Hun gleder seg til å nå Nordpolen, men aller mest ser hun frem til ro og fred. Det som venter henne er frihet i mil på mil med snø, ikke et menneske å se noen steder, og det er som om hun kjenner januarvinden stryke kinnene hennes som en lett sommerbris. Endelig skal hun finne sin vei, hun skal finne ut hva hun vil, stake ut kursen og styre skuta selv.

Hun får klarsignalet hun har ventet på og går mot båten. Fluktbåten. Hun smiler og tar et enda fastere grep om billetten. Er det det hun gjør? Flykter? Er det galt av henne å ville noe annet for seg selv enn et liv på Grønland? Hun fnyser av seg selv og smiler litt igjen. Nå er det for sent å snu. Hun skal finne hvem hun er, hva hun vil og hva hun står for.

Båten kaster loss og glir ut fra kaia. Avstanden øker. Om litt vil båten sette farten opp og legge fast land langt bak seg. Tilbake på Grønland står en voksen kvinne. Hun river billetten hun tidligere holdt så fast om i stykker og kaster bitene fra seg. Vinden fanger dem og sprer dem. Hun gråter. Skuffelsen er overveldende og det gjør så vondt at hun tror hun skal gå i stykker.

Hvorfor klarte det ikke? Hvorfor mistet hun kraften som hun hadde kjent etter avgjørelsen var tatt? Hva hindret henne i å følge drømmen sin?

Hun erkjenner motvillig for seg selv at Nordpolen likevel ikke er det hun drømte om, heller ikke det å være alene i landskap bare bestående av snø og is. Drømmen hennes lever ennå videre. Drømmen om å være tilstede i seg selv, være ærlig i sin væren, både overfor seg selv og for andre. Hun drømmer om å kjenne seg selv, og skjønner at hun også trenger andre for å bli kjent med hvem hun er.

Hun forlater kaia, og føler seg litt bedre enn for litt siden. Det gjør fremdeles vondt, men hun kjenner at hun ikke gikk i stykker. På tur hjem bestemmer hun seg for å stikke innom farmor og håper hun skal by henne en kopp kaffe.

Om sorg og tanker

Jeg sitter i kirken. I begravelse. Begravelse for et menneske jeg selv knapt har kjent, men et menneske som har vært av stor betydning for en av mine nærmeste. Et menneske som jeg har lært å kjenne via omtale. Et menneske jeg har lært å like og bli glad i gjennom det som er fortalt meg. Et menneske jeg også var heldig å få møte og få drikke kaffe sammen med.

Så sitter jeg der i kirken og kjenner på en bunnløs sorg. En sorg jeg forstår ikke er min. Jeg tar inn følelsene som de andre kjenner på fordi de har mistet den vi skal begrave. Kirkerommet er tungt, luften er stinn av tårer. Jeg kjenner det, at her føles det mye smerte.

Så leser jeg blomsterhilsningene og kjenner på nytt hvor smerten treffer meg. Hilsningene setter ord på savnet, og savnet er stort. Noen har mistet sin beste venninne, en mor sin datter, noen sin tante. Kollega, søster, svigerinne. Alle disse rollene vi har. Vi møter verden, vi møter medmenneskene med roller. Men ikke bare som det. Vi møter dem som medmennesker i de rollene. Først er vi medmennesker. Og vi blir savnet. Vi blir sørget over. Og den sorgen, om vi kjenner på den, den gjør vondt.

Så sitter jeg der i kirken og tenker. Jeg tenker at det er godt å være i tankene, for tankene gir følelsene fri. Og jeg tenker at det skulle jeg ha sluttet med. Så tenker jeg at jeg ikke tørr det. Jeg tørr ikke kjenne på det som er vondt. Og idag er jo ikke sorgen min. Men så er den det likevel. Den er min fordi jeg også har mistet noen jeg var glad i. Jeg har også savnet.

Så kommer følelsene. Det gjør vondt. Jeg går i stykker. Så tenker jeg at jeg må tenke, for da går det vonde over. Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg fordi jeg sørger over noen andre enn den vi skal begrave. Jeg savner noen andre. Har jeg noen rett til å kjenne på smerten da?

Jeg klarer etter hvert å komme meg ut av følelsene og inn i tankene, og tenker at jeg egentlig sørger hver eneste dag. Jeg tørr bare ikke kjenne på det. Hver morgen, formiddag, ettermiddag og kveld er hun i tankene mine, men så snart jeg kjenner at jeg savner henne går jeg inn i tankene og skyver følelsene som ligger der klare til å føles, bort. Hun har vært borte i halvannet år nå, men sorgen vil liksom ikke slippe taket. Kanskje er det fordi jeg ikke slipper den til? Jeg tørr ikke. Vil ikke, men så vil jeg likevel.

Så sitter jeg i kirken og er på nytt over i tankene mine, og tenker at alle disse tankene er det ingen som kan se at jeg har hatt.

positiv på facer'n....

I det siste har jeg registrert at jeg har vært i overkant positiv på facer'n...men så registrerer jeg at de fleste andre også er i godlune for tiden. Også tenker jeg på den diskusjonen om at folk legger ut glansbilder av sine egne liv på sosiale medier fremfor å fortelle at hverdagen kan være et slit, og at kjæresten har trampet over...nok en gang, at ungene strekker strikken lenger enn man tror man tåler, at sjefen ikke tar hensyn til alle belastninger man kjenner på, at vennene ikke lenger tar så mye kontakt som de pleide, at høstdepresjonen på nytt lurer under overflaten osv, osv...

Ja, åsså tenker jeg....er det nødvendigvis noe galt i å ikke fortelle alt det man ikke liker i livet sitt? Er det nødvendligvis noe galt i å legge ut glansbilder? Joda, noen kan sikkert føle seg ensomme når de leser alle oppdateringer over hvor vellykkede alle fremstår. Men ærlig talt...Facebook er vel ikke egentlig stedet man bør legge alle sine byrder til syne for resten av verden? Hvorfor skal det være galt i å vise frem solsiden til andre? Og kanskje kan det positive i sitt eget liv forsterke seg litt ved at man får kommentarer som bekrefter at det å ha det bra faktisk er en fin ting....eller om man får en "liker" under statusen sin....kjennes ikke det litt godt? Joda, jeg tror mange legger ut både det ene og det andre for å bli lagt merke til, for å bli sett og kommentert. Men jeg synes igrunnen det er helt greit. Så lenge det ikke tar helt av selvfølgelig. Da blir det egentlig bare litt trist.

Men altså....poenget mitt. Hvorfor skal det være galt å vise frem at livet byr på gode opplevelser? Er det ikke på tide å legge Janteloven til side og ikke måtte skjule at tilværelsen er god?

Vi er vel ikke så naive at vi tror at alt er tipp topp selv om det står så på facer'n? Ingen er bare det du ser, sier de i bymisjonen. Det gjelder nok på facebook  også.

Det må være lov å vise utfordringene ved livet...joda, men da må det jammen være lov å male glansbilder også.

Dagens utpust er gjennomført. Og livet er....som det er, på godt og vondt. På facer'n er det helt all right.

når hverdagen tar opp plassen

Jeg ser det er veldig lenge siden jeg skrev noe sist nå. Det har nok litt med det at hverdagen er tilbake, og fylles med flere ting enn før. Flere gjøreting og flere tenketing, og flere "dette skulle jeg ha gjort"-ting, og "de jeg skulle ha tatt kontakt med, men ikke har tid eller overskudd...eller et eller annet". Det er så mange og mye jeg ikke har prioritert i det siste. Jeg burde, men har ikke gjort det likevel. Det er så dumt, men jeg vet ikke om jeg har behov for å unnskylde det heller.

Jeg har familien, jeg har vennene, jeg har skolen, jeg har ungenes fritidsaktiviteter, jeg har middagslaging, jeg har de faste tv-programmene, jeg har en og annen interesse, jeg har humøret, jeg har frustrasjonene, jeg har innkjøpene. Jeg har så mye, og mye av det turte jeg knapt å fantasere om. Jeg har lagt mye bak meg, jeg har gitt slipp på mange rundt meg. På godt og vondt. Av og til er det godt å tenke på at jeg har lagt vekk hobbypsykologen og droppa ut fra å være andres container. På en litt underlig måte føler jeg meg fri. Jeg gidder ikke være fanget av andres ulykke lenger.

Andre ganger, når frustrasjonen er på sitt største lurer jeg på hva det var med dette, dette livet som det er nå, jeg i mine villeste fantasier drømte om. Hva var det med dette som skulle være så fint? Så, etter den værste stormen har lagt seg, og hjernen er tilbake til den vante størrelsen (hjernen min krymper nemmelig når jeg blir sint....iallefall kjennes det slik)....når alt er som det skal være...da husker jeg at det som gjør meg frustrert er helt vanlig å bli frustrert for. Det handler ikke om hvem jeg er. Det handler om at jeg er. Det handler om at jeg er som andre reagerer på urett. Jeg reagerer ikke fordi traumene har gjort meg til den jeg er. For det har de ikke. Jo, kanskje litt ennå...men jeg frigjør meg fra dem. Og jeg tror det er lurt.

Jeg har lært i det siste at det ikke bare er krenkede barn som kan bli sinte som voksne, eller lei seg, eller trassige. Hele barn kan også oppleve seg som krenkede voksne. Og krenkede voksne, voksne som opplever seg urettferdig behandlet, som blir gjort til kort...reagerer. Og det er friskt, det er sunt. Det er en bra ting.

Alle disse følelsene, som ikke er så morsomme å ha alltid...de går jo over. Og da kan jeg kjenne på alt jeg har, og at jeg er glad for det. For det er jo på ingen måte noen selvfølge. Det er ingen selvfølge å ha familien, vennene, skolen, ungenes fritidsaktiviteter, middagslaging, de faste tv-programmene, en og annen interesse, humøret, frustrasjonene og innkjøpene.
Det er så absolutt ingen selvfølge. Men alt dette har jeg. Jeg har fått hverdagene jeg nesten ikke turte å fantasere om.