På vei tilbake eller på vei ut?

Noen ganger slår det meg at jeg har glemt hvordan alt var. Det slår meg fordi jeg plutselig blir minnet på det. En sang, en statusoppdatering på facebook. En lukt. Et menneske på butikken. I dag var det en sang. Og så tenker jeg at det er godt å ha beveget seg framover og bort fra hvordan det var før. Den gangen jeg så mørkt på våren fordi den hadde med seg forventinger om noe godt noe. Noe godt som likevel ikke ble noe av. Den gangen jeg pustet lettet ut når mørketida kom fordi jeg da kunne sove. Bli usynlig. Man risikerer så mye i lyset. Man blir lagt merke til. Og da gjelder det jo å mane fram et eller annet som tåler å bli sett. Et smil kanskje. Så lett, og så vanskelig. Lett fordi det ikke skal så mye til for å la musklene rundt munnen trekke seg oppvover mot øynene. Vanskelig fordi det utløser en innvendig krig av følelser. Sinne fordi man ikke kan være seg selv. Sorg fordi man ikke klarer det. Fortvilelse fordi man så gjerne skulle ønske smilet kom innenifra. At man kjente det på innsiden.

Og når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor vanskelig det var å finne smilene på innsiden, og hvor vondt lyset gjorde. Når jeg tenker på hvor redd man kan være for å bli sett, så kjenner jeg hvor godt det er å med selvfølgelighet gå våren i møte med forventinger om å trekke pusten og være fri. Og i det samme jeg tenker det, så treffer det meg at det slett ikke er noen selvfølgelighet. At det er mange som lengter etter mørketid å gjemme seg bort i, som ikke våger å bli sett. For det krever mot. Sterkt mot. Og tillit. Tillit til at man tåler smerten.

Og når jeg tenker disse tankene, så virker alt så fjernt for meg. Det er så langt borte. Så tenker jeg også at det ikke er så mange nå som vet hvordan det var før. For meg. Alle har sin historie, og det er jo ikke sånn at alle til enhver tid skal vite alt. Men det er så rart noen ganger å ikke dele den delen av seg selv med de man omgås. Fordi det har vært en så stor del av tilværelsen. Det var hele tilværelsen. Alt. Og det er så mye tid som er tilbrakt til å utkjempe disse krigene. Krigene som utkjempes bak lukkede øyne og under hudoverflaten. Tid som man ellers skulle benyttet til å etablere seg. Jobb, familie og alt det som normalitet fører med seg. Man kommer på etterskudd, og når man først kommer på etterskudd er det vanskelig å komme seg a jour igjen. For i normaliteten der man skal gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte, der finner man ikke så lett åpninger for å komme tilbake om man først har falt ut. Da er det så vanskelig å holde på følelsen av å være fri og kunne trekke pusten når våren på nytt kommer. Da er det så lett å igjen se frem til mørketiden hvor man kan gjemme seg bort og bare sove. Ikke synes. Til tiden da tankene ikke trenger en sang, en lukt eller et menneske på butikken. Den tiden da smilene sitter løst, men likevel langt inne. 

Bedre eller dårligere enn deg?

Så lenge siden sist jeg skrev noe. Ikke fordi jeg ikke har tenkt tanker altså, men jeg har visst sluttet å skrive dem ned. Så nå sitter jeg her og tenker på hva jeg har tenkt. Og hva kommer jeg frem til? Hva har opptatt meg siden juli 2012?

Jeg tror det må være noe om det å skulle fremstå som noe annet enn det man i virkeligheten er. Noe annet eller noe bedre, eller aller helst noe bedre enn andre. Og jeg tenker at det er det mange som gjerne vil. Være noe bedre altså. Man skal tro man er noe. For det er man jo. Men er man bedre enn naboen fordi man velger en livsstil som tiltrekker en selv mer enn hva naboen velger? Så er det også tilfeller som fremstiller seg som dårligere enn man strengt tatt trenger. Og så lurer jeg på; hva handler det om? Bedre eller dårligere? Hvorfor kan man ikke være den man er, og la andre være det samme? Den de er altså? Så mye enklere det kunne vært. Og mye hyggeligere også.

Først: Det å være bedre.
Hvordan avslører vi de som vil heve seg over? Det hele er egentlig ganske enkelt og gjennomskuelig. Det er de som gjerne besøker de nyeste, mest populære utestedene, som drikker den dyreste vinen, som skryter av det, de som kommenterer en brudekjole som kanskje ikke passet optimalt, de som ler av bygdefesten og dens underholdningsmusikk. Det er lenge siden jeg var på rotbløytefest på lokalet med Too Far Gone eller liknende som kveldens band, men det betyr vel ikke at jeg trenger å le og slå meg på lårene av de som liker det. Ikke er det sånn at jeg ikke respekterer de som kjøper klærne sine på Retro eller Kleins eller hvor det måtte være, men tenker at det må være greit med H&M og KappAhl også.

Etter som ordene kommer ned på skjermen min, blir jeg slått av at det handler mye om penger. At penger hjelper folk til å bli små. For jeg synes det er smått. Og når jeg sier hjelper, er det jo fordi penger i seg selv ikke krymper folk. Det er det mentaliteten som gjør og mentaliteten kommer innenifra. Jeg tenker kanskje at pengene hjelper en til å dyrke mentaliteten som sier at KappAhlere og Too Far Gonere ikke helt når opp til det stigetrinnet man selv befinner seg. Og da, når man selv befinner seg på toppen av statusstigen man selv har konstruert...kan man da tillate seg å le og se ned på de som har konstruert andre stiger? For det er det mange som gjør. Ler altså. Og ser ned på. Og veldig mange andre som stilletiende aksepterer at det er sånn. Og det er jo ikke greit det heller.
Så vet vi jo også, at denne mentaliteten starter tidlig hos mange. Behovet for å trykke andre ned for å selv befinne seg på høyden.

Hvorfor har man det behovet for å klatre så høyt at man kan se ned på? Godte seg med at man er flinkere, penere, smartere, mer vellykket, mer ettertraktet enn de som har valgt noe annet? (Og kanskje ikke hadde like mange valg heller)Gni seg i hendene. Kritisere, le. Jeg skjønner ikke helt det, jeg. I mine øyne, er disse klatrerne så vidt startet på stigen de ikke engang trenger.

Så kan man jo tenke at jeg, med mine betraktninger også ser ned på de som ser ned på. Mulig det, at jeg gjør det. Det er ikke det jeg mener. Jeg liker bare ikke at folk tillater seg å sitte på sin høye hest og spytte på dem som ikke har noen hest å sitte på. Da er det bedre at man hopper ned og gir den andre mulighet til å møtes som likeverdige. Det gjør man ikke om man spytter og ler. Hvor høyt man sitter sier lite om hvordan menneske man er.

Så: Det å være dårligere.
Det er et langt mer interessant fenomen synes jeg. Samtidig vanskeligere å beskrive. De som fremstiller seg som dårligere enn andre. Jeg tror nok jeg har vært både i denne og den andre kategorien. Men altså; de som fremstiller seg som dårligere enn andre prøver jo også å si noe. Noe underliggende. Det er et forsvar i det tror jeg. Det å aldri være flink til noe, klare noe, lykkes i noe. Det å aldri være pen nok, en flink nok kokk, et godt nok medmenneske. Uansett...å aldri strekke til. Det å fremstille seg slik, det er ganske heftig. Det vitner om dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse. Det vitner om ønske om bekreftelse, om søken etter trøst. Jeg tenker at det også vitner om et ønske om å ikke bli satt krav til. Hvem forventer vel noe av noen som aldri strekker til? Så lenge jeg alltid har det vondt er det aldri noen som forventer noe godt av meg. Forventninger.

Så er det gjerne slik at det å fremstille seg som dårligere enn andre gjerne har motsatt effekt enn ønsket. Jeg tror, med vekt på tror at de som helst er dårligere enn andre mest av alt ønsker seg bekreftelse. Bekreftelse på at man på tross av å ikke strekke til likevel er bra nok. Et godt nok menneske. At det likevel finnes håp. Man søker og søker etter gode ord ved å komme med negative utsagn; " jeg er dum, du liker sikkert ikke maten min, jeg er stygg" osv. Vi har alle hørt slike utsagn, og vi har nok alle forsøkt å motsi dem uten å oppleve at det blir mottatt. Jeg tror nok også at vi etter hvert går lei av å motsi. Hva er vitsen? Det blir jo ikke mottatt likevel. Så slutter vi å motsi, eller vi slutter å sette oss selv i situasjoner hvor vi må motsi. Vi slutter å ta kontakt, vi slutter å møtes. Vi forsvinner. Tilbake sitter den som er dårligere enn alle andre, den vi har forsøkt å bygge opp med gode ord og handlinger, den som mangler selvtillit og selvfølelse og har fått bekreftet at man nok en gang ikke har strukket til. En kan bare ikke forstå hva som gikk feil denne gangen også. For det er jo slik at de som gjør et forsøk på å bygge opp til slutt gir opp. De gir opp. I taushet. Og i oppgitthet over at den de har forsvunnet fra ikke svarer til forventingene. For det er jo ganske ubehagelig når det vi forsøker å gi blir møtt med motargumenter. Da lar vi vel heller være. Noen av oss stiger til og med opp på høye hester.

Så tenker jeg da at disse holdningene kommer innenifra. Det sitter mellom ørene. Penger eller ikke, god kokk eller ikke. Det betyr så lite.

Jeg er ikke bedre enn noen andre hverken på den ene eller andre måten. Jeg har mine fordommer. Jeg har områder med liten selvtillit. Det er noe av det som gjør meg lik alle andre. God nok. Ulik.

Sommerfugltanker

Noen ganger, når det vonde blir for vondt, og savnet blir for stort, da er det fint å kunne vri tankene over på noe fint, noe morsomt, noe som roer ned den klumpen i halsen som allerede har rukket å sette seg litt fast. Tanker som gjør at man slipper å kjenne det vonde savnet. Men så er det også noen ganger at de morsomme tankene ikke virker. Da er det liksom som om de gjemmer seg. At de blir utilgjengelige selv hvor hardt en prøver på å få de fram. Så kommer man litt i villrede da, for ikke vil man at det vonde skal bli vondere og savnet bli større, og ikke er det alltid det passer inn heller. Sånn som på bussen for eksempel. Da passer det dårlig at klumpen i halsen setter seg fast og vokser. Det passer ikke, og det passer seg ikke. Ja, hvorfor det egentlig?

Som når man sitter på bussen og den gamle damen som sitter rett ovenfor deg minner om den du savner. Når den gamle damen har smilerynker i hele ansiktet, og håret er hvitt og tynt. Når du ser at smilet hennes er varmere enn sola og ørene lytter oppmerksomt til det naboen forteller. Da er det vanskelig å finne morsomme tanker som tar vekk det vonde savnet.

Så kan du tenke, i mangel på morsomme tanker, at den gamle damen rett og slett kan være ei drittkjerrig som slett ikke ligner på den du savner. Men idet du prøver å gjøre henne til noe dårlig noe, møter du blikket hennes og rødmer av skam. Du vet med hele deg at du ikke kan stå for de tankene du nettopp har tenkt. Blikket hennes er mildt og blidt. Hun er av de gode. Akkurat slik den du savner. Savnet blir større, og vondere. Klumpen i halsen blir større og vondere den også. Du lukker øynene, biter tennene sammen og maner frem noen lette, fine sommerfugler. De forsvinner etter noen sekunder, men det er lenge nok til at du har hentet deg litt inn.

Så er du hjemme, men det vonde savnet er ikke borte. Det er der selv om du skreller poteter og gulrøtter. Det er der, og du vet at du må, burde kjenne på det vondeste vonde. Men ikke i dag. Det får bli en annen gang.

Værsnakk

Temaet vær er vel egentlig et utslitt emne her i trøndelag for tiden. Snø og snø og snø og snø. Man måker på seg kink i ryggen uten at det laver mindre ned av den grunn. Man uffer seg og akker seg, men det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig det heller.

google

Men uansett hvordan det kan se ut, så gå går det mot varmere dager nå. Det er håp. Alltid.

Er det noe vi med sikkerhet vet er det at sommeren kommer. Om ikke med 25 grader og strålende sol til enhver tid, så iallefall med joggesko, sandaler, knebukser og åpne vindu i bilen. Det blir is, det blir grilling i sjøkanten, det blir sene kvelder og det blir fotball i parken. Jeg tror denne sommeren blir verdt ventetiden.

google

CP i det Autonome Nervesystemet

Bakgrunnshistorien:

De fleste har fått med seg tv-serien Ingen Grenser. En gjeng, med ulike funksjonshemminger, legger ut på tur under ledelse av Lars Monsen. Ja, dere vet hva jeg snakker om. De fleste har også lagt merke til Kari. Hun har Cerebral Parese. Hun har gitt oss inntrykk av hvordan det kan være å leve med CP. Dere får bilder på netthinnen av en dame med ufrivillige bevegelser som bruker enormt med krefter på det vi andre tar som en selvfølge.

Hun sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Aktuelt

På torsdag var jeg i fysiogruppe, slik jeg helst skal være hver torsdag men ikke alltid får tid til. Fikk luftet tanker og erfaringer. Vi kom fram til følgende: traumatiserte kropper har CP i det autonome nervesystemet.  Ikke for å degradere sykdommen, eller den som lider av den. Vi brukte den som en sammenlikning.

Nå er det jo ikke en selvfølge at folk går rundt og husker, eller i det hele tatt vet hva det er. Det autonome nervesystemet er det som styrer mye av det vi gjør uten at vi er klar over det, eller kan bestemme over det. F.eks. puls, blodtrykk og svette.

Det autonome nervesystemet er igjen delt inn i tre deler, men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alle har kjent på økt puls når de har blitt redde, eller at man gjerne setter den ene foten foran den andre når man føler seg angrepet på en eller annen måte. Når man må forsvare seg. Har du tenkt over det? Hvordan kroppen reagerer når du føler deg truet. Når pulsen øker fordi en elg løper over veien 50 meter foran deg, eller du blir svett av adrenalin når du ser en skummel film.

Kroppen er bygd for å reagere slik. Det er sånn det skal være. Det er fordi kroppen forbereder seg på å stikke av eller kjempe.

Tenk deg at kroppen reagerer sånn uten at elgen løper foran bilen, eller at du ser en skummel film. Tenk deg at kroppen din har lært at den må være i fullt beredskap før trusselen inntreffer for å overleve faren. Sånn er det med traumatiserte kropper. Den går i fullt spenn konstant. Hodet blir oppgitt fordi det vet så inderlig vel at det ikke er noen trusler tilstede. Hodet vet at det er ufarlig å gå på bussen, at det er trygt å gå på butikken, at mørket ikke er en trussel. Hodet vet at man er bra nok. Men det gjør ikke den traumatiserte kroppen.

Kari sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Jeg sier: ” Det å leve med en traumatisert kropp er som å ha CP i nervesystemet. Jeg bruker så mye krefter og energi fordi jeg konstant går i spenn, jeg går konstant på vakt. Ufrivillig. Det autonome nervesystemet kan man ikke styre med viljen. Bare så enkle ting som å møte andre og å gjøre en jobb bruker jeg masse tid på. Jeg tenker, kjenner, tolker og degraderer meg selv og blir sliten av så mye mer enn jeg skulle ønske.”

Nå er det selvfølgelig forskjell på Cerebral Parese og det å ha en traumatisert kropp. To av forskjellene er at CP er i de fleste tilfeller synlig for det blotte øye. Det er ikke den traumatiserte kroppen. CP er noe du har hele livet. Et hyperaktivt nervesystem kan etter mye jobbing roes ned og bli som et nervesystem skal være. Det tar bare veldig, veldig lang tid, og krever veldig, veldig mye jobb. Det vil gå i bølger, som en berg og dalbane med loop, men det er håp.

Ja visst er det håp

Lommetørklær

 Lommetørklær er ikke moderne lenger. Det kan nok være hygieniske årsaker til at lommetørklærne er byttet ut med Kleenex med eller uten mentol, men av og til dukker det opp noen med lommetørkle likevel. Som på siste busstur til jobb.

Her hjemme snødde det, men jo nærmere byen vi kom jo våtere ble snøen. Helt til regnet ikke var hvitt lenger, og var bare regn. Bussen stopper for en mann, en av busselskapets egne sjåfører. De setter seg sjelden på et sete disse sjåførene. De står heller der det er plass til barnevogner, holder seg fast og gynger frem og tilbake med bussens bevegelser. Denne sjåføren gjør akkurat slik jeg har sett de andre sjåførene gjøre. Stiller seg på plassen sin. Nesten så jeg mistenker dem for å ha en regel om dette. Om å ikke oppta seter for sine passasjerer.

Så tar denne nyankomne sjåføren opp et lommetørkle fra bukselommen. Jeg får litt småfrysninger. Ikke fordi det er spesielt kaldt, men fordi jeg synes snørr og gugge som man ofte etterlater seg i et lommetørkle kan være litt småekkelt. Ikke denne gangen. Sjåføren, som vugger frem og tilbake, holder tørkleet på en særdeles elegant måte og klapper seg lett i pannen og over det veldig, veldig korte håret, over øynene og kinnene. Haken, munnen og opp til pannen igjen.

Det er fint. Nesten på en bestefaraktig måte. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker det. Bestefaraktig. Mine bestefedre har ikke vært særlig utstyrte med lommetørklær, men det er likevel noe bestefaraktig med det hele. Det er forsiktig, det er noe varmt og…ja noe jeg ikke vet hva er.  Jeg føler meg trygg. Så rart. Trygg fordi en sjåfør klapper seg tørr av regnet med et lommetørkle. Så lite som skal til for å få den gode følelsen, noe som minner om noe man ikke helt hva er, eller hvorfor det er sånn.  

Og igjen, som så mange ganger før, har jeg fått en opplevelse ut av noe lite, noe hverdagslig. Kanskje fordi jeg tok meg tid til å oppleve, til å observere. Og som så mange ganger før tenker jeg at dette er det ingen andre enn meg som vet, selv om det lille ble så stort.

Poster en tekst jeg skrev for noen år tilbake. Tolk det som dere vil :) Denne er til ære for Jan Olav som har ventet lenge på et innlegg dedikert til ham.

Reisen fra Grønland

Hun står på kaia og venter på klarsignal for å gå om bord i båten. Hun holder et fast tak i billetten i høyre hånd, og knuger den nærmest mot brystet som om hun er redd vinden skal ta den fra henne. Himmelen er mørk og havet er sort. Det ser ut til å bli storm. Hun skal reise, har endelig bestemt seg, tatt en avgjørelse. Hun må bort. Er lei livet på Grønland nå. Lei av å sløye fisk, lei av å være alene sammen med flere, lei av farmors mas. Hun har aldri funnet sin retning, har aldri vært sikker på noen ting. Hun føler seg mislykket. Men nå er hun sikker. Hun skal til Nordpolen.

Hun ser ut over havet. Sjøen er i opprør. Toppene er hvite av skum. Hun blir urolig og magen slår krøll på seg, men hun vet at om en stund vil hun senke skuldrene og finne roen. Hun gleder seg til å nå Nordpolen, men aller mest ser hun frem til ro og fred. Det som venter henne er frihet i mil på mil med snø, ikke et menneske å se noen steder, og det er som om hun kjenner januarvinden stryke kinnene hennes som en lett sommerbris. Endelig skal hun finne sin vei, hun skal finne ut hva hun vil, stake ut kursen og styre skuta selv.

Hun får klarsignalet hun har ventet på og går mot båten. Fluktbåten. Hun smiler og tar et enda fastere grep om billetten. Er det det hun gjør? Flykter? Er det galt av henne å ville noe annet for seg selv enn et liv på Grønland? Hun fnyser av seg selv og smiler litt igjen. Nå er det for sent å snu. Hun skal finne hvem hun er, hva hun vil og hva hun står for.

Båten kaster loss og glir ut fra kaia. Avstanden øker. Om litt vil båten sette farten opp og legge fast land langt bak seg. Tilbake på Grønland står en voksen kvinne. Hun river billetten hun tidligere holdt så fast om i stykker og kaster bitene fra seg. Vinden fanger dem og sprer dem. Hun gråter. Skuffelsen er overveldende og det gjør så vondt at hun tror hun skal gå i stykker.

Hvorfor klarte det ikke? Hvorfor mistet hun kraften som hun hadde kjent etter avgjørelsen var tatt? Hva hindret henne i å følge drømmen sin?

Hun erkjenner motvillig for seg selv at Nordpolen likevel ikke er det hun drømte om, heller ikke det å være alene i landskap bare bestående av snø og is. Drømmen hennes lever ennå videre. Drømmen om å være tilstede i seg selv, være ærlig i sin væren, både overfor seg selv og for andre. Hun drømmer om å kjenne seg selv, og skjønner at hun også trenger andre for å bli kjent med hvem hun er.

Hun forlater kaia, og føler seg litt bedre enn for litt siden. Det gjør fremdeles vondt, men hun kjenner at hun ikke gikk i stykker. På tur hjem bestemmer hun seg for å stikke innom farmor og håper hun skal by henne en kopp kaffe.