Til ære for Julian

Dette blogginnlegget er til ære for Julian Borgersen. Han liker visst å lese det jeg skriver, og det synes jo jeg er veldig hyggelig. Minst like hyggelig er det at han sier det. Jeg gleder meg til å ha mange, lange samtaler med ham. Han er klok, han er åpen og han er tolerant. Slike menn liker jeg :)

I dag har jeg vært gift med min kjære i tre dager. Tre herlige, og litt travle dager har det vært. Vi nyter tilværelsen og snart drar vi på to uker lang bryllupsreise til Kreta. Weeeeheeee. Når sommeren ikke kommer til oss, får vi dra til den.

Vi har fått flere spørsmål om hvordan det føles å være gift. Det er et spørsmål som sikkert kan ha mange svar. Jeg kan bare ikke finne dem helt. Det å ha lovet noen å dele livet, på godt og vondt er stort. Det at noen har lovet det samme til meg føles enda større. For stort til at det egentlig kan settes ord på. Det eneste jeg kan svare er at det kjennes bra. Jeg trodde ikke jeg skulle bli en av dem. De gifte. Trodde ikke jeg skulle våge det, men det har jeg altså gjort. Det har vi gjort. Sammen. Nå er vi en av dem. De som har lovet, de som tror på hverandre, de som har våget, de som ikke vil våkne opp om morgenen uten den andre, og som heller ikke vil legge seg alene. Vi er ett og har lovet hverandre kjærlighet, trofasthet, respekt og ærlighet. Vi har lovet å være tilstede for den andre. Alltid. Store lovnader som vi har ønsket å gi hverandre.

Forholdet vårt er ikke forandret. Vi er de samme, men likevel er ikke alt slik det var før. Rammen er endret. Jeg var ikke helt forberedt på å kjenne det sånn. Rammen er endret, har blitt fastere og tryggere å være inni. Det er egentlig ganske fint.

Som nygift vil jeg si at jeg tror på ekteskapet. Ekteskapet er riktig, og godt dersom du deler det med den rette. Det gjør jeg. Jeg er sikker på at det gjør jeg.