Noen ganger, ganske ofte tenker jeg på de jeg ikke har tatt med meg videre. De jeg en gang delte hverdagene mine med, tanker med, følelser. Tid. Venner, kolleger, kolleger som ble venner, lærere, mennesker som på ulike tidspunkt i livet betydde mye for meg. Det har vært mange av dem. Noen av dem betydde ekstra mye. Hvorfor jeg ikke tok dem med videre? Hvorfor de ikke lenger er en del av hverdagene mine? Jeg har ikke noe eksakt svar på det. Jeg flyttet, byttet jobb, ble ferdig med utdanning, flyttet igjen, fjernet meg fra de som betydde noe, betydde mye. Sluttet å ta kontakt. Så kan man jo alltid forsvare seg med at de tok ikke kontakt de heller. Men det holder liksom ikke. Jeg kan ikke bruke det som unnskyldning. Det var jeg som fjernet meg, flyttet eller ble borte på andre måter. Utilgjengelig. Initiativet var mitt. Så ble jeg redd for å treffe dem igjen. Fordi jeg forandret meg, og det gjorde sikkert de også. Forandret seg så jeg ikke kjente dem lenger? Ble noen andre enn de jeg dro ifra?
Så kjenner man at man har sviktet. Man vet at det var feil å bli borte og blir redd for å bli klandret for sine feil. Det vil man jo ikke. Det er ubehagelig, og ubehag unngår de fleste av oss om vi har muligheten. Alt dette kunne jeg unngått om jeg bare lot være å bli borte. Man kan alltid flytte og være tilstede likevel. Man kan om man prøver. Jeg prøvde ikke. Ville, men lot det være. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke er god på sånt. Å holde kontakt altså. Men hvorfor det? Hvorfor kan ikke jeg være god på det? Det er jo bare å gjøre det. Og det burde være lett. Disse menneskene er jo mennesker man deler livet sitt med. Disse hverdagene som fyller livene våre. Mennesker man ville være veldig ensom uten. Mennesker som betyr all verden når man er sammen med dem. Det burde vært så lett. Men det er det ikke. Nye ting, mennesker, hendelser fyller livene våre, tar plass, tar tid. Mennesker og hendelser man forlater og mister. Og savner. For det er jo likevel sånn at selv om menneskene ikke blir med videre, så savner man dem. Jeg savner dem. Fordi de betydde all verden. Fordi de var livet mitt. De var hverdagene mine. Og selv om man har det bra der man er, her og nå, kunne man vært enda rikere om man hadde dem man hadde før.
Så kjenner man at man har sviktet. Man vet at det var feil å bli borte og blir redd for å bli klandret for sine feil. Det vil man jo ikke. Det er ubehagelig, og ubehag unngår de fleste av oss om vi har muligheten. Alt dette kunne jeg unngått om jeg bare lot være å bli borte. Man kan alltid flytte og være tilstede likevel. Man kan om man prøver. Jeg prøvde ikke. Ville, men lot det være. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke er god på sånt. Å holde kontakt altså. Men hvorfor det? Hvorfor kan ikke jeg være god på det? Det er jo bare å gjøre det. Og det burde være lett. Disse menneskene er jo mennesker man deler livet sitt med. Disse hverdagene som fyller livene våre. Mennesker man ville være veldig ensom uten. Mennesker som betyr all verden når man er sammen med dem. Det burde vært så lett. Men det er det ikke. Nye ting, mennesker, hendelser fyller livene våre, tar plass, tar tid. Mennesker og hendelser man forlater og mister. Og savner. For det er jo likevel sånn at selv om menneskene ikke blir med videre, så savner man dem. Jeg savner dem. Fordi de betydde all verden. Fordi de var livet mitt. De var hverdagene mine. Og selv om man har det bra der man er, her og nå, kunne man vært enda rikere om man hadde dem man hadde før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar