Å stå for den man er

Et av de litt mer seriøse innlegg dette. Tenkte jeg skulle skrive ned noen tanker om legning. Ja, ikke legning i seg selv…men når min legning blir mitt ”jeg”. Litt vanskelig å vite helt hvordan jeg skal skrive dette kjenner jeg.

Jeg forteller ikke ukjente at jeg bor sammen med en kvinne. Ikke hvis jeg ikke må, blir spurt om hvem samboeren min er. Jeg skammer meg på ingen måte over å leve som jeg gjør, men det er ikke det jeg først vil bli identifisert med. Ah…så vanskelig å beskrive uten å tråkke noen på tærne.

Altså. Da jeg bodde sammen med en mann, var det veldig naturlig for meg. Han var en av de gode, omsorgsfulle og jeg hadde egentlig alt jeg kunne ønske meg. Det var ikke noe feil med ham på noen måte, men klarte ikke å bidra til forholdet slik jeg burde og ville. Jeg ble av ulike årsaker svært deprimert og vanskelig å nå inn til. Jeg delte veldig lite av det jeg hadde på innsiden fordi jeg var redd for å bli forlatt. Til slutt levde jeg nesten i en annen verden, og slikt kan man ikke bygge et forhold på. Det mest rettferdige for oss begge var å gå fra hverandre og fortsette livet på hver vår kant. 

MEN, poenget mitt var altså at da jeg levde livet mitt sammen med en mann var det helt naturlig at det var en mann jeg kom hjem til. Jeg har lenge visst at jeg ikke tiltrekkes av kjønn, men av personer.

Like naturlig som det var en mann før, er det en kvinne nå. Det er så naturlig for meg at jeg ikke engang tenker over at vi er forskjellige fra andre familier. Ikke før jeg får spørsmål fra andre foreldre eller barn på arrangementer barna til Hege er med på. Slike spørsmål kan være: ”hvem er din sønn/datter?” ”hvorfor er du her?”, ”hvordan kjenner du Sander/Thea?” SP: hvem er du mor til? SV:eh..jeg er her for å se på sønnen til samboeren min SP:åja, hvem er det? SV:Hege 

Jeg kan ikke huske å ha fått negative kommentarer eller rare blikk. Enkelte snur seg bort, eller begynner å snakke om noe annet. Det hender vel at jeg gjør selv også. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg føler jeg blir annerledes og vil bli kvitt den følelsen. Jeg blir sett på som annerledes fordi jeg elsker en kvinne og ikke en mann. Jeg synes det er vanskelig, derfor unngår jeg å fortelle det så fremt jeg ikke får spørsmål om det. 

Jeg er stolt av den jeg elsker, jeg er stolt over å ha fått den jeg vil ha. Jeg er ikke fullt så stolt av å ikke tåle vise meg som annerledes. Jeg er ikke fullt så stolt av å ville være som ”alle” andre. Skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt skal legge skjul på hvem jeg er. Så håpløst unødvendig å bruke energi på noe sånt. 

Håpet mitt er at andre også skal synes det er naturlig med likekjønnede par. Det er vel mye å håpe på. For meg er det litt rart å tenke på at folk lar seg begrense av kjønn når de skal velge livspartner fremfor å velge etter hva slags personlighet de tiltrekkes av. Anyways…vi er forskjellige. Kan vi ikke bare legge fordommer, og fordommer om fordommer til side og være litt stoltere av oss selv?

Jeg tror jeg skal prøve å nyte mer. Nyte at jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det. 

Sommer og sol

Lite innesitting og internetting....
Den etterlengtede sola varmer og gir håp om en flott sommer :)

Ang forrige innlegg og tid

I forrige innlegg sto noe sånt som at tiden i labyrinten går sakte. Da det er en god stund siden teksten ble skrevet...sånn ca to år, finner jeg det helt nødvendig å opplyse om at tiden i labyrinten ikke lenger går sakte. Den går faktisk svært fort. Plutselig er helgen over, og vips er det fredag igjen.

Det med tid er vel uansett noe vi mennesker har konstruert for å ha noen rammer å rette seg etter. Ser for meg at det er en tese. Det var kanskje alt for lite å rette seg etter, for lite holdepunkt den gangen tidsbegrepet oppsto?
Det med tid har vi sikkert alle fundert på. Det at tiden kan gå både raskt og sent. Avhengig av hva vi fyller tiden med selvfølgelig...ut ifra interesseområder. Sånn som en fotballkamp for eksempel. For en ihuga fotballfan vil tiden oppleves som raskere under en fotballkamp enn for vedkommendes felle som aldri har skjønt hvorfor 20 menn og to keepere krangler om å få en ball inn i motstandernes oppmålte 3D-rute i hver sin ende av banen. (pust) Nå er jeg hverken ihuga fotballfan eller totalt uinteressert...men altså..bare for å eksemplifisere et poeng.
Tid er liksom ikke et tema man får dekket på noen som helst måte i en blogg, men det hele kom altså opp som et tema knyttet til forrige blogginnlegg...dermed starter tankene, og den ene tanken kommer før den andre er tenkt ferdig. Slik er det med meg. En tankerekke ender ofte opp med noe helt annet enn det den begynte med, og gjerne uten å egentlig komme til noen konklusjon på noe som helst.

Samme det...nå er det fotballkamp, og jeg sitter på pc'n. Noen ville sagt det nærmest var forbudt. Jeg? jeg sier at den ene tanken tar den andre, og vips har tiden ikke helt strukket til.

Labyrint

Jeg tror livet på mange måter er en labyrint. En verden jeg har gått inn i uten å ane hva som er den rette veien. Hvor er blindgatene og hva er raskeste vei til mål? Denne livets labyrint er det derimot ingen som kommer ut av. Det handler fremfor alt om å finne seg til rette, bli lykkelig og tilfreds med å aldri helt finne svar på gåtene man skal løse på veien. Livet har flere blindgater, krinkler og kroker, og aldri vil det være et riktig svar. Fremfor å svare på spørsmål du kan ha velger jeg heller å søke mine svar på mine spørsmål. Ingen labyrinter er like, og din vil være og oppleves annerledes enn min. Likevel kan spørsmålene og svarene noen ganger være de samme. 

Jeg ble altså født inn i labyrinten og mitt liv skulle sirkle rundt denne. Jeg har hatt mange runder, mange blindgater har jeg gått inn i, men noen valg har også ført meg videre. Valgene om å slippe de rette personene inn i min verden. Jeg tror livet ofte handler om det. Å slippe den rette inn. Dette har ført meg inn i neste steg i å bli tilfreds og lykkelig i min egen verden. For til syvende å sist, når det ikke finnes noen annen utvei, er det det som er målet. Målet som alle streber mot, men som ikke er alle forunt å nå. Jeg valgte å slippe de rette inn. Den rette kan være flere, men hver gåte har bare et hjelpemiddel, bare en riktig person. 

Jeg har også sluppet feil personer inn i labyrinten, men den gangen hadde jeg kanskje ingen valg. Kanskje noen åpnet opp mot min vilje? Eller kanskje visste jeg ikke bedre? Kanskje var det sånn at jeg ved nærmere ettertanke og nærmere bekjentskap skjønte at jeg hadde feilet? Mulig var også de den rette personen til en enkelt gåte, men så evnet jeg ikke senere å slippe dem ut av min verden før de gjorde skade på meg. Noen ganger kunne jeg nok skylde meg selv, men hvordan kunne jeg vite alt på forhånd? Menneskene kommer ikke med bruksanvisning. Alle er forskjellige, trenger ulike ting og gir fra seg ulike responser. Noen ganger sier jeg at relasjoner burde kommet med varseltrekant. Alle bekjentskaper gjør på et eller flere tidspunkt vondt. En dårlig relasjon kan gjøre stor skade, men til gjengjeld kan man lære å beskytte seg mot den. Den gode relasjonen er den som gir størst smerte når den skades eller opphører, men den er også den som er mest helende. Kanskje nettopp derfor er den også den viktigste. 

Livet i min labyrint går sakte. Ja, noen ganger går tiden fort også, men det er sjeldnere. Oftest er tiden langsom. 

En gang spurte jeg bestefar hvor langt et minutt var. Et minutt er lang tid sa han først litt alvorlig, så smilte han. Jeg tvilte. Et minutt var da ingenting. Vi gjorde et eksperiment, satt ned ved kjøkkenbordet hvorpå han tok tiden. Det lengste minuttet jeg hadde opplevd startet, varte og rakk. Jeg hadde lovet å være helt i ro og bare vente. Det kjentes ut som tiden sto stille. Slik er det. Når man vil at tiden skal løpe legger den seg heller ned for å sove. Når den skal rekke over mye er den plutselig borte. Tiden er lite medgjørlig. Den er egenrådig. Men det hadde jeg ennå ikke skjønt den gangen. Jeg var mer opptatt av å gå langs sjøen, luke ugress i jordbæråkeren, spise umoden rips eller rabarbra med sukker. I disse stundene hos bestemor og bestefar kjente jeg lykke. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det var det det var. Ubekymret og uten ansvar for noe eller noen. Det er kanskje det nærmeste jeg kom å finne meg tilrette i labyrinten. Det fantes liknende opplevelser også av da jeg var lykkelig. På håndballkamp med tante, på hytta med mormor og morfar. Pepperkakebaking med mormor før jul, eller den gangen bare vi to var i skibakken og lekte. Etterpå dro vi hjem og spiste risengrynsgrøt. Jeg liker ikke risengrynsgrøt noe særlig lenger, ikke er jeg blod-fan av å stå på ski lenger heller, men det betyr ikke så mye nå. Jeg likte det den gangen, og den gangen smakte jeg lykken. Jeg var bare uvitende om det. 

Jeg tror ikke barn tenker så mye på lykke. Det er de voksnes tanker. Barn vil heller bare være enn å tenke på det tror jeg. Slik som jeg bare ville være den gangen. Det er disse lykkelige øyeblikkene som hjalp meg til å holde ut det som kom senere. Uten dem hadde jeg ikke overlevd. Uten dem hadde det ikke vært noen meg. Ikke nå. Og kanskje ikke da heller.

Etter som tiden i labyrinten går. Sakte eller raskt begynner man å tenke mer og være mindre. Det er igrunnen veldig synd, for tankene kommer ikke bare med det som kjennes godt. Tankene har mange ganger ført meg inn i blindgater. Kanskje i samme gate flere ganger også. Ja, det tror jeg helt sikkert. Jeg tror til og med jeg har gått dit med vilje. De gangene jeg trengte en pause og ikke visste hvor jeg ellers kunne hvile. Jeg har søkte det jeg hadde, det jeg visste hva var. Jeg gikk i mine egne fotspor selv om jeg nok visste at det bar galt avgårde. 

Innimellom når jeg er ute og går tenker jeg at jeg også går i andres fotspor. Mer konkret enn når det handler om mine egne. Om jeg går på en nesten gjengrodd sti i skogen eller på gaten i byen så tenker jeg at akkurat her har noen satt foten sin før meg. Det er igrunnen ganske rart å tenke på. Følelsen av å være nøyaktig der andre har vært, men samtidig være på et helt annet sted i en annen tid. Da løper tankene litt løpsk. Hvem er disse som har gått her før meg. Akkurat her. Hva tenkte de på, hvilket liv levde de? Lever de? Hadde de dårlig tid på vei til barnehagen for å hente minstemann? Kanskje surret tankene rundt hva som skulle serveres på middagsbordet akkurat den dagen? Kanskje var det en traust gammel mann med all verdens tid på vei inn mot et vann han visste ørreten alltid lot seg lure av et enkelt åte? Hvem er disse menneskene som har vært på samme sted som meg? Kan det være jenta som ikke klarte å fullføre dagen? Jenta som aldri fant ro, tilfredshet og lykke i sin egen labyrint?