Labyrint

Jeg tror livet på mange måter er en labyrint. En verden jeg har gått inn i uten å ane hva som er den rette veien. Hvor er blindgatene og hva er raskeste vei til mål? Denne livets labyrint er det derimot ingen som kommer ut av. Det handler fremfor alt om å finne seg til rette, bli lykkelig og tilfreds med å aldri helt finne svar på gåtene man skal løse på veien. Livet har flere blindgater, krinkler og kroker, og aldri vil det være et riktig svar. Fremfor å svare på spørsmål du kan ha velger jeg heller å søke mine svar på mine spørsmål. Ingen labyrinter er like, og din vil være og oppleves annerledes enn min. Likevel kan spørsmålene og svarene noen ganger være de samme. 

Jeg ble altså født inn i labyrinten og mitt liv skulle sirkle rundt denne. Jeg har hatt mange runder, mange blindgater har jeg gått inn i, men noen valg har også ført meg videre. Valgene om å slippe de rette personene inn i min verden. Jeg tror livet ofte handler om det. Å slippe den rette inn. Dette har ført meg inn i neste steg i å bli tilfreds og lykkelig i min egen verden. For til syvende å sist, når det ikke finnes noen annen utvei, er det det som er målet. Målet som alle streber mot, men som ikke er alle forunt å nå. Jeg valgte å slippe de rette inn. Den rette kan være flere, men hver gåte har bare et hjelpemiddel, bare en riktig person. 

Jeg har også sluppet feil personer inn i labyrinten, men den gangen hadde jeg kanskje ingen valg. Kanskje noen åpnet opp mot min vilje? Eller kanskje visste jeg ikke bedre? Kanskje var det sånn at jeg ved nærmere ettertanke og nærmere bekjentskap skjønte at jeg hadde feilet? Mulig var også de den rette personen til en enkelt gåte, men så evnet jeg ikke senere å slippe dem ut av min verden før de gjorde skade på meg. Noen ganger kunne jeg nok skylde meg selv, men hvordan kunne jeg vite alt på forhånd? Menneskene kommer ikke med bruksanvisning. Alle er forskjellige, trenger ulike ting og gir fra seg ulike responser. Noen ganger sier jeg at relasjoner burde kommet med varseltrekant. Alle bekjentskaper gjør på et eller flere tidspunkt vondt. En dårlig relasjon kan gjøre stor skade, men til gjengjeld kan man lære å beskytte seg mot den. Den gode relasjonen er den som gir størst smerte når den skades eller opphører, men den er også den som er mest helende. Kanskje nettopp derfor er den også den viktigste. 

Livet i min labyrint går sakte. Ja, noen ganger går tiden fort også, men det er sjeldnere. Oftest er tiden langsom. 

En gang spurte jeg bestefar hvor langt et minutt var. Et minutt er lang tid sa han først litt alvorlig, så smilte han. Jeg tvilte. Et minutt var da ingenting. Vi gjorde et eksperiment, satt ned ved kjøkkenbordet hvorpå han tok tiden. Det lengste minuttet jeg hadde opplevd startet, varte og rakk. Jeg hadde lovet å være helt i ro og bare vente. Det kjentes ut som tiden sto stille. Slik er det. Når man vil at tiden skal løpe legger den seg heller ned for å sove. Når den skal rekke over mye er den plutselig borte. Tiden er lite medgjørlig. Den er egenrådig. Men det hadde jeg ennå ikke skjønt den gangen. Jeg var mer opptatt av å gå langs sjøen, luke ugress i jordbæråkeren, spise umoden rips eller rabarbra med sukker. I disse stundene hos bestemor og bestefar kjente jeg lykke. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det var det det var. Ubekymret og uten ansvar for noe eller noen. Det er kanskje det nærmeste jeg kom å finne meg tilrette i labyrinten. Det fantes liknende opplevelser også av da jeg var lykkelig. På håndballkamp med tante, på hytta med mormor og morfar. Pepperkakebaking med mormor før jul, eller den gangen bare vi to var i skibakken og lekte. Etterpå dro vi hjem og spiste risengrynsgrøt. Jeg liker ikke risengrynsgrøt noe særlig lenger, ikke er jeg blod-fan av å stå på ski lenger heller, men det betyr ikke så mye nå. Jeg likte det den gangen, og den gangen smakte jeg lykken. Jeg var bare uvitende om det. 

Jeg tror ikke barn tenker så mye på lykke. Det er de voksnes tanker. Barn vil heller bare være enn å tenke på det tror jeg. Slik som jeg bare ville være den gangen. Det er disse lykkelige øyeblikkene som hjalp meg til å holde ut det som kom senere. Uten dem hadde jeg ikke overlevd. Uten dem hadde det ikke vært noen meg. Ikke nå. Og kanskje ikke da heller.

Etter som tiden i labyrinten går. Sakte eller raskt begynner man å tenke mer og være mindre. Det er igrunnen veldig synd, for tankene kommer ikke bare med det som kjennes godt. Tankene har mange ganger ført meg inn i blindgater. Kanskje i samme gate flere ganger også. Ja, det tror jeg helt sikkert. Jeg tror til og med jeg har gått dit med vilje. De gangene jeg trengte en pause og ikke visste hvor jeg ellers kunne hvile. Jeg har søkte det jeg hadde, det jeg visste hva var. Jeg gikk i mine egne fotspor selv om jeg nok visste at det bar galt avgårde. 

Innimellom når jeg er ute og går tenker jeg at jeg også går i andres fotspor. Mer konkret enn når det handler om mine egne. Om jeg går på en nesten gjengrodd sti i skogen eller på gaten i byen så tenker jeg at akkurat her har noen satt foten sin før meg. Det er igrunnen ganske rart å tenke på. Følelsen av å være nøyaktig der andre har vært, men samtidig være på et helt annet sted i en annen tid. Da løper tankene litt løpsk. Hvem er disse som har gått her før meg. Akkurat her. Hva tenkte de på, hvilket liv levde de? Lever de? Hadde de dårlig tid på vei til barnehagen for å hente minstemann? Kanskje surret tankene rundt hva som skulle serveres på middagsbordet akkurat den dagen? Kanskje var det en traust gammel mann med all verdens tid på vei inn mot et vann han visste ørreten alltid lot seg lure av et enkelt åte? Hvem er disse menneskene som har vært på samme sted som meg? Kan det være jenta som ikke klarte å fullføre dagen? Jenta som aldri fant ro, tilfredshet og lykke i sin egen labyrint?