Tilbakeblikk

Av og til ser jeg igjennom dokumentene jeg har liggende på pc'n. Tilbakeblikk. En mappe heter skrivekurs 08. Tidligere har jeg postet Reisen fra Grønland fra det samme kurset. 

Oppgaven denne gang var som følger: Skriv en tekst med følgende ord: kniv, blekkpenn, vannsklie, trappevask og løk. 

Tilbakeblikk

Han fører kniven sakte gjennom løken, skive for skive. Han drømmer seg bort, ser tilbake. Allerede første gang han så henne ble han bergtatt. Han hadde i lengre tid arbeidet som badevakt. En jobb han fant interessant. Han likte å se og studere andre mennesker. Likte å se dem bevege seg, leke, le, trene.

Det var i vannsklia han for første gang hadde sett henne. Han fanget blikket hennes og hun så på ham med de varmeste brune øynene han hadde sett og avdekket skjeve, men kritthvite tenner. Det var henne han skulle ha. Han bare visste det. Klisjé? Nei, det var sånn han følte det. Han tok mot til seg og ba henne ut på kaffe, men hun avslo. Han rødmet og følte seg som en forsmådd tenåring. Hele kvelden tenkte han på henne. Hvordan kunne han tenke seg at hun ville gå ut med ham? Han som ikke var noen ting, bare en simpel badevakt som skulle holde oppsyn. Da han skulle låse svømmehallen for kvelden sto hun utenfor og ventet på ham. Hjertet hoppet over et slag for så å banke fortere og hardere. Han kunne gjerne få invitere henne på et glass brus sa hun. Kaffe var ikke helt hennes greie. Hadde ikke blitt ordentlig voksen ennå rødmet hun. Hun tok opp en sort blekkpenn fra veska og noterte nummeret sitt på en papirlapp. Ring meg i morgen sa hun, hoppet  på sykkelen og forsvant ut av parkeringsplassen. Han så etter henne og følte seg igjen som en tenåring, men en forelsket en denne gangen. Han hadde ikke engang fått summet seg til å spørre hva hun het, men i alle fall var han sikker på at han skulle ringe henne med en gang dagen etter. Han hadde møtt kjærligheten og han skulle ikke for alt i verden la henne gå ifra seg.

Dagen etter slo han skjelvende nummeret hennes, men hun svarte ikke. Angret hun seg? Ville hun ikke treffe ham likevel? Han prøvde å forklare det på alle naturlige måter, men fant ikke noe svar han fikk til å stemme. Det var jo tross alt hun som hadde bedt ham ringe. Skuffelsen var enorm. Etter middag ringte telefonen hans. Det var henne. Hjertet hans banket som det gjorde den første gang han så henne. Nervøst svarte han og han hørte en glad, lett stemme i den andre enden. Hun ville treffe ham senere på kvelden. Han frydet seg da han gikk igjennom klesskapet sitt. Etter mye om og men fant han noe passende og etter to konjakk var også nervene under kontroll. Da han kom var hun allerede på plass ved vinduet innerst i kafeen. De snakket om løst og fast, men han kjente på en stadig økende spenning mellom dem. Han ville ha henne. Han måtte kjenne huden hennes mot sin, varmen, kjenne lukten fra henne, begrave ansiktet sitt i det lange mørke håret hennes. Han ikke bare ville, men måtte ha henne.

Han flørtet det han var mann for og hun flørtet tilbake. Smilte og så på ham mens hun smattet på sugerøret i glasset som var tomt for brus. Den natten fikk han henne. Hele henne. Morgenen etter var hun ikke lenger en urørt jentunge, men en kvinne. Han nøt det, nøt hvert sekund.

”Få opp dampen” hørte han bak seg, og han kom tilbake til nåtiden. ”Du har ennå trappevask å gjøre før du kan ta fri. Våte drømmer er dessuten forbeholdt cella” Det var fengselsbetjenten som vekte ham. Han gjorde seg raskt ferdig med løken, og startet på trappevasken. Den jævla hora tenkte han. Hun hadde lurt ham. Fått ham til å tro at hun ville ha ham, at hun var moden nok til å takle ham. Hun hadde ertet ham. Som takk for å gjøre kvinne av henne hadde hun anmeldt ham for overgrep. Han ble dømt for voldtekt på en tolv år gammel jente. Retten tok ikke hensyn til at det var hun som hadde tatt initiativet, at hun ville det minst like mye som ham. Loven tok ikke hensyn til de faktiske forhold og han ble dømt til flere år bak murene. Han skulle ta henne. Faen han skulle ta henne.

De man ikke tar med seg videre

Noen ganger, ganske ofte tenker jeg på de jeg ikke har tatt med meg videre. De jeg en gang delte hverdagene mine med, tanker med, følelser. Tid. Venner, kolleger, kolleger som ble venner, lærere, mennesker som på ulike tidspunkt i livet betydde mye for meg. Det har vært mange av dem. Noen av dem betydde ekstra mye. Hvorfor jeg ikke tok dem med videre? Hvorfor de ikke lenger er en del av hverdagene mine? Jeg har ikke noe eksakt svar på det. Jeg flyttet, byttet jobb, ble ferdig med utdanning, flyttet igjen, fjernet meg fra de som betydde noe, betydde mye. Sluttet å ta kontakt. Så kan man jo alltid forsvare seg med at de tok ikke kontakt de heller. Men det holder liksom ikke. Jeg kan ikke bruke det som unnskyldning. Det var jeg som fjernet meg, flyttet eller ble borte på andre måter. Utilgjengelig. Initiativet var mitt. Så ble jeg redd for å treffe dem igjen. Fordi jeg forandret meg, og det gjorde sikkert de også. Forandret seg så jeg ikke kjente dem lenger? Ble noen andre enn de jeg dro ifra?

Så kjenner man at man har sviktet. Man vet at det var feil å bli borte og blir redd for å bli klandret for sine feil. Det vil man jo ikke. Det er ubehagelig, og ubehag unngår de fleste av oss om vi har muligheten. Alt dette kunne jeg unngått om jeg bare lot være å bli borte. Man kan alltid flytte og være tilstede likevel. Man kan om man prøver. Jeg prøvde ikke. Ville, men lot det være. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke er god på sånt. Å holde kontakt altså. Men hvorfor det? Hvorfor kan ikke jeg være god på det? Det er jo bare å gjøre det. Og det burde være lett. Disse menneskene er jo mennesker man deler livet sitt med. Disse hverdagene som fyller livene våre. Mennesker man ville være veldig ensom uten. Mennesker som betyr all verden når man er sammen med dem. Det burde vært så lett. Men det er det ikke. Nye ting, mennesker, hendelser fyller livene våre, tar plass, tar tid. Mennesker og hendelser man forlater og mister. Og savner. For det er jo likevel sånn at selv om menneskene ikke blir med videre, så savner man dem. Jeg savner dem. Fordi de betydde all verden. Fordi de var livet mitt. De var hverdagene mine. Og selv om man har det bra der man er, her og nå, kunne man vært enda rikere om man hadde dem man hadde før.

På vei tilbake eller på vei ut?

Noen ganger slår det meg at jeg har glemt hvordan alt var. Det slår meg fordi jeg plutselig blir minnet på det. En sang, en statusoppdatering på facebook. En lukt. Et menneske på butikken. I dag var det en sang. Og så tenker jeg at det er godt å ha beveget seg framover og bort fra hvordan det var før. Den gangen jeg så mørkt på våren fordi den hadde med seg forventinger om noe godt noe. Noe godt som likevel ikke ble noe av. Den gangen jeg pustet lettet ut når mørketida kom fordi jeg da kunne sove. Bli usynlig. Man risikerer så mye i lyset. Man blir lagt merke til. Og da gjelder det jo å mane fram et eller annet som tåler å bli sett. Et smil kanskje. Så lett, og så vanskelig. Lett fordi det ikke skal så mye til for å la musklene rundt munnen trekke seg oppvover mot øynene. Vanskelig fordi det utløser en innvendig krig av følelser. Sinne fordi man ikke kan være seg selv. Sorg fordi man ikke klarer det. Fortvilelse fordi man så gjerne skulle ønske smilet kom innenifra. At man kjente det på innsiden.

Og når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor vanskelig det var å finne smilene på innsiden, og hvor vondt lyset gjorde. Når jeg tenker på hvor redd man kan være for å bli sett, så kjenner jeg hvor godt det er å med selvfølgelighet gå våren i møte med forventinger om å trekke pusten og være fri. Og i det samme jeg tenker det, så treffer det meg at det slett ikke er noen selvfølgelighet. At det er mange som lengter etter mørketid å gjemme seg bort i, som ikke våger å bli sett. For det krever mot. Sterkt mot. Og tillit. Tillit til at man tåler smerten.

Og når jeg tenker disse tankene, så virker alt så fjernt for meg. Det er så langt borte. Så tenker jeg også at det ikke er så mange nå som vet hvordan det var før. For meg. Alle har sin historie, og det er jo ikke sånn at alle til enhver tid skal vite alt. Men det er så rart noen ganger å ikke dele den delen av seg selv med de man omgås. Fordi det har vært en så stor del av tilværelsen. Det var hele tilværelsen. Alt. Og det er så mye tid som er tilbrakt til å utkjempe disse krigene. Krigene som utkjempes bak lukkede øyne og under hudoverflaten. Tid som man ellers skulle benyttet til å etablere seg. Jobb, familie og alt det som normalitet fører med seg. Man kommer på etterskudd, og når man først kommer på etterskudd er det vanskelig å komme seg a jour igjen. For i normaliteten der man skal gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte, der finner man ikke så lett åpninger for å komme tilbake om man først har falt ut. Da er det så vanskelig å holde på følelsen av å være fri og kunne trekke pusten når våren på nytt kommer. Da er det så lett å igjen se frem til mørketiden hvor man kan gjemme seg bort og bare sove. Ikke synes. Til tiden da tankene ikke trenger en sang, en lukt eller et menneske på butikken. Den tiden da smilene sitter løst, men likevel langt inne. 

Bedre eller dårligere enn deg?

Så lenge siden sist jeg skrev noe. Ikke fordi jeg ikke har tenkt tanker altså, men jeg har visst sluttet å skrive dem ned. Så nå sitter jeg her og tenker på hva jeg har tenkt. Og hva kommer jeg frem til? Hva har opptatt meg siden juli 2012?

Jeg tror det må være noe om det å skulle fremstå som noe annet enn det man i virkeligheten er. Noe annet eller noe bedre, eller aller helst noe bedre enn andre. Og jeg tenker at det er det mange som gjerne vil. Være noe bedre altså. Man skal tro man er noe. For det er man jo. Men er man bedre enn naboen fordi man velger en livsstil som tiltrekker en selv mer enn hva naboen velger? Så er det også tilfeller som fremstiller seg som dårligere enn man strengt tatt trenger. Og så lurer jeg på; hva handler det om? Bedre eller dårligere? Hvorfor kan man ikke være den man er, og la andre være det samme? Den de er altså? Så mye enklere det kunne vært. Og mye hyggeligere også.

Først: Det å være bedre.
Hvordan avslører vi de som vil heve seg over? Det hele er egentlig ganske enkelt og gjennomskuelig. Det er de som gjerne besøker de nyeste, mest populære utestedene, som drikker den dyreste vinen, som skryter av det, de som kommenterer en brudekjole som kanskje ikke passet optimalt, de som ler av bygdefesten og dens underholdningsmusikk. Det er lenge siden jeg var på rotbløytefest på lokalet med Too Far Gone eller liknende som kveldens band, men det betyr vel ikke at jeg trenger å le og slå meg på lårene av de som liker det. Ikke er det sånn at jeg ikke respekterer de som kjøper klærne sine på Retro eller Kleins eller hvor det måtte være, men tenker at det må være greit med H&M og KappAhl også.

Etter som ordene kommer ned på skjermen min, blir jeg slått av at det handler mye om penger. At penger hjelper folk til å bli små. For jeg synes det er smått. Og når jeg sier hjelper, er det jo fordi penger i seg selv ikke krymper folk. Det er det mentaliteten som gjør og mentaliteten kommer innenifra. Jeg tenker kanskje at pengene hjelper en til å dyrke mentaliteten som sier at KappAhlere og Too Far Gonere ikke helt når opp til det stigetrinnet man selv befinner seg. Og da, når man selv befinner seg på toppen av statusstigen man selv har konstruert...kan man da tillate seg å le og se ned på de som har konstruert andre stiger? For det er det mange som gjør. Ler altså. Og ser ned på. Og veldig mange andre som stilletiende aksepterer at det er sånn. Og det er jo ikke greit det heller.
Så vet vi jo også, at denne mentaliteten starter tidlig hos mange. Behovet for å trykke andre ned for å selv befinne seg på høyden.

Hvorfor har man det behovet for å klatre så høyt at man kan se ned på? Godte seg med at man er flinkere, penere, smartere, mer vellykket, mer ettertraktet enn de som har valgt noe annet? (Og kanskje ikke hadde like mange valg heller)Gni seg i hendene. Kritisere, le. Jeg skjønner ikke helt det, jeg. I mine øyne, er disse klatrerne så vidt startet på stigen de ikke engang trenger.

Så kan man jo tenke at jeg, med mine betraktninger også ser ned på de som ser ned på. Mulig det, at jeg gjør det. Det er ikke det jeg mener. Jeg liker bare ikke at folk tillater seg å sitte på sin høye hest og spytte på dem som ikke har noen hest å sitte på. Da er det bedre at man hopper ned og gir den andre mulighet til å møtes som likeverdige. Det gjør man ikke om man spytter og ler. Hvor høyt man sitter sier lite om hvordan menneske man er.

Så: Det å være dårligere.
Det er et langt mer interessant fenomen synes jeg. Samtidig vanskeligere å beskrive. De som fremstiller seg som dårligere enn andre. Jeg tror nok jeg har vært både i denne og den andre kategorien. Men altså; de som fremstiller seg som dårligere enn andre prøver jo også å si noe. Noe underliggende. Det er et forsvar i det tror jeg. Det å aldri være flink til noe, klare noe, lykkes i noe. Det å aldri være pen nok, en flink nok kokk, et godt nok medmenneske. Uansett...å aldri strekke til. Det å fremstille seg slik, det er ganske heftig. Det vitner om dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse. Det vitner om ønske om bekreftelse, om søken etter trøst. Jeg tenker at det også vitner om et ønske om å ikke bli satt krav til. Hvem forventer vel noe av noen som aldri strekker til? Så lenge jeg alltid har det vondt er det aldri noen som forventer noe godt av meg. Forventninger.

Så er det gjerne slik at det å fremstille seg som dårligere enn andre gjerne har motsatt effekt enn ønsket. Jeg tror, med vekt på tror at de som helst er dårligere enn andre mest av alt ønsker seg bekreftelse. Bekreftelse på at man på tross av å ikke strekke til likevel er bra nok. Et godt nok menneske. At det likevel finnes håp. Man søker og søker etter gode ord ved å komme med negative utsagn; " jeg er dum, du liker sikkert ikke maten min, jeg er stygg" osv. Vi har alle hørt slike utsagn, og vi har nok alle forsøkt å motsi dem uten å oppleve at det blir mottatt. Jeg tror nok også at vi etter hvert går lei av å motsi. Hva er vitsen? Det blir jo ikke mottatt likevel. Så slutter vi å motsi, eller vi slutter å sette oss selv i situasjoner hvor vi må motsi. Vi slutter å ta kontakt, vi slutter å møtes. Vi forsvinner. Tilbake sitter den som er dårligere enn alle andre, den vi har forsøkt å bygge opp med gode ord og handlinger, den som mangler selvtillit og selvfølelse og har fått bekreftet at man nok en gang ikke har strukket til. En kan bare ikke forstå hva som gikk feil denne gangen også. For det er jo slik at de som gjør et forsøk på å bygge opp til slutt gir opp. De gir opp. I taushet. Og i oppgitthet over at den de har forsvunnet fra ikke svarer til forventingene. For det er jo ganske ubehagelig når det vi forsøker å gi blir møtt med motargumenter. Da lar vi vel heller være. Noen av oss stiger til og med opp på høye hester.

Så tenker jeg da at disse holdningene kommer innenifra. Det sitter mellom ørene. Penger eller ikke, god kokk eller ikke. Det betyr så lite.

Jeg er ikke bedre enn noen andre hverken på den ene eller andre måten. Jeg har mine fordommer. Jeg har områder med liten selvtillit. Det er noe av det som gjør meg lik alle andre. God nok. Ulik.

Sommerfugltanker

Noen ganger, når det vonde blir for vondt, og savnet blir for stort, da er det fint å kunne vri tankene over på noe fint, noe morsomt, noe som roer ned den klumpen i halsen som allerede har rukket å sette seg litt fast. Tanker som gjør at man slipper å kjenne det vonde savnet. Men så er det også noen ganger at de morsomme tankene ikke virker. Da er det liksom som om de gjemmer seg. At de blir utilgjengelige selv hvor hardt en prøver på å få de fram. Så kommer man litt i villrede da, for ikke vil man at det vonde skal bli vondere og savnet bli større, og ikke er det alltid det passer inn heller. Sånn som på bussen for eksempel. Da passer det dårlig at klumpen i halsen setter seg fast og vokser. Det passer ikke, og det passer seg ikke. Ja, hvorfor det egentlig?

Som når man sitter på bussen og den gamle damen som sitter rett ovenfor deg minner om den du savner. Når den gamle damen har smilerynker i hele ansiktet, og håret er hvitt og tynt. Når du ser at smilet hennes er varmere enn sola og ørene lytter oppmerksomt til det naboen forteller. Da er det vanskelig å finne morsomme tanker som tar vekk det vonde savnet.

Så kan du tenke, i mangel på morsomme tanker, at den gamle damen rett og slett kan være ei drittkjerrig som slett ikke ligner på den du savner. Men idet du prøver å gjøre henne til noe dårlig noe, møter du blikket hennes og rødmer av skam. Du vet med hele deg at du ikke kan stå for de tankene du nettopp har tenkt. Blikket hennes er mildt og blidt. Hun er av de gode. Akkurat slik den du savner. Savnet blir større, og vondere. Klumpen i halsen blir større og vondere den også. Du lukker øynene, biter tennene sammen og maner frem noen lette, fine sommerfugler. De forsvinner etter noen sekunder, men det er lenge nok til at du har hentet deg litt inn.

Så er du hjemme, men det vonde savnet er ikke borte. Det er der selv om du skreller poteter og gulrøtter. Det er der, og du vet at du må, burde kjenne på det vondeste vonde. Men ikke i dag. Det får bli en annen gang.

Værsnakk

Temaet vær er vel egentlig et utslitt emne her i trøndelag for tiden. Snø og snø og snø og snø. Man måker på seg kink i ryggen uten at det laver mindre ned av den grunn. Man uffer seg og akker seg, men det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig det heller.

google

Men uansett hvordan det kan se ut, så gå går det mot varmere dager nå. Det er håp. Alltid.

Er det noe vi med sikkerhet vet er det at sommeren kommer. Om ikke med 25 grader og strålende sol til enhver tid, så iallefall med joggesko, sandaler, knebukser og åpne vindu i bilen. Det blir is, det blir grilling i sjøkanten, det blir sene kvelder og det blir fotball i parken. Jeg tror denne sommeren blir verdt ventetiden.

google

CP i det Autonome Nervesystemet

Bakgrunnshistorien:

De fleste har fått med seg tv-serien Ingen Grenser. En gjeng, med ulike funksjonshemminger, legger ut på tur under ledelse av Lars Monsen. Ja, dere vet hva jeg snakker om. De fleste har også lagt merke til Kari. Hun har Cerebral Parese. Hun har gitt oss inntrykk av hvordan det kan være å leve med CP. Dere får bilder på netthinnen av en dame med ufrivillige bevegelser som bruker enormt med krefter på det vi andre tar som en selvfølge.

Hun sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Aktuelt

På torsdag var jeg i fysiogruppe, slik jeg helst skal være hver torsdag men ikke alltid får tid til. Fikk luftet tanker og erfaringer. Vi kom fram til følgende: traumatiserte kropper har CP i det autonome nervesystemet.  Ikke for å degradere sykdommen, eller den som lider av den. Vi brukte den som en sammenlikning.

Nå er det jo ikke en selvfølge at folk går rundt og husker, eller i det hele tatt vet hva det er. Det autonome nervesystemet er det som styrer mye av det vi gjør uten at vi er klar over det, eller kan bestemme over det. F.eks. puls, blodtrykk og svette.

Det autonome nervesystemet er igjen delt inn i tre deler, men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alle har kjent på økt puls når de har blitt redde, eller at man gjerne setter den ene foten foran den andre når man føler seg angrepet på en eller annen måte. Når man må forsvare seg. Har du tenkt over det? Hvordan kroppen reagerer når du føler deg truet. Når pulsen øker fordi en elg løper over veien 50 meter foran deg, eller du blir svett av adrenalin når du ser en skummel film.

Kroppen er bygd for å reagere slik. Det er sånn det skal være. Det er fordi kroppen forbereder seg på å stikke av eller kjempe.

Tenk deg at kroppen reagerer sånn uten at elgen løper foran bilen, eller at du ser en skummel film. Tenk deg at kroppen din har lært at den må være i fullt beredskap før trusselen inntreffer for å overleve faren. Sånn er det med traumatiserte kropper. Den går i fullt spenn konstant. Hodet blir oppgitt fordi det vet så inderlig vel at det ikke er noen trusler tilstede. Hodet vet at det er ufarlig å gå på bussen, at det er trygt å gå på butikken, at mørket ikke er en trussel. Hodet vet at man er bra nok. Men det gjør ikke den traumatiserte kroppen.

Kari sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Jeg sier: ” Det å leve med en traumatisert kropp er som å ha CP i nervesystemet. Jeg bruker så mye krefter og energi fordi jeg konstant går i spenn, jeg går konstant på vakt. Ufrivillig. Det autonome nervesystemet kan man ikke styre med viljen. Bare så enkle ting som å møte andre og å gjøre en jobb bruker jeg masse tid på. Jeg tenker, kjenner, tolker og degraderer meg selv og blir sliten av så mye mer enn jeg skulle ønske.”

Nå er det selvfølgelig forskjell på Cerebral Parese og det å ha en traumatisert kropp. To av forskjellene er at CP er i de fleste tilfeller synlig for det blotte øye. Det er ikke den traumatiserte kroppen. CP er noe du har hele livet. Et hyperaktivt nervesystem kan etter mye jobbing roes ned og bli som et nervesystem skal være. Det tar bare veldig, veldig lang tid, og krever veldig, veldig mye jobb. Det vil gå i bølger, som en berg og dalbane med loop, men det er håp.

Ja visst er det håp