å hilse utenfor komfortsonen

Nå er vi tilbake fra ferie. En fantastisk ferie. Eller bryllusreise må man vel heller kalle det. Tilbake i trondheim, og tilbake til hverdagen.

Det blir spennende tider fremover. Jeg tar en ny retning yrkesmessig, nye valg. Jeg stenger helse-og sosialdøren, og åpner den merkantile. Så får vi se da, om jeg etter hvert kan kalle meg arbeidstaker igjen. Det hadde vært helt vidunderlig.

Men, til overskriften...å hilse utenfor komfortsonen. Da vi var på ferie, på kreta, i agia marina...da møtte vi jo andre ferierende. Både norske, svenske og danske. Vi kom litt i snakk med et eldre danskt par, hyggelige, rolige, elskverdige. Kjærligheten lå der i mange lag mellom dem. I blikkene, i ordene, i gestene. Så nydelige var de.

Et annet, godt voksent par...danske de også, var mer anonyme for oss, men likevel la vi merke til dem både på stranden og ved bassenget der vi bodde. Man danner seg raskt bilder av andre, selv om man ikke kjenner dem. Men iallefall...de var ennå ganske anonyme for oss. Vi var ikke engang på nikk med hverandre. Helt til vi møtes, ja ikke engang møtes...Helt til vi fikk øye på hverandre i en annen setting. Hege og jeg sitter på en restaurant og venter på servering, mens dette paret passerer oss med fem meters avstand når vi får øye på hverandre. Vi hilser hjertelig. Ja, ikke overdrevent, men det er en hilsen, et smil, en hånd som vinker gjenkjennende. En hilsen som skaper kontakt mellom oss. En hilsen som for første gang oppstår utenfor komfortsonen vår. Med komfortsone tenker jeg da på et sted hvor vi vanligvis ikke ferdes (her denne restauranten til motsetning bassengkanten hvor vi ellers har møttes mange ganger tidligere) Det hele var over på et øyeblikk, men det fikk meg til å tenke. Hvorfor er det sånn? Plutselig fant vi grunn til å hilse på noen vi ellers aldri hadde nikket høflig til engang. Og det på et sted hvor vi var mer fremmede enn ellers. Og det med en avstand og i en kontekst som ikke inviterte til videre kontakt.

Det var altså over på et øyeblikk, men det sitter som støpt i minnet mitt ennå. Ble det en hjertelig hilsen fordi vi rett var mennesker i det ukjente, som endelig fant noe kjent?

Hva med alle de som går rett forbi hverandre på gaten, men som stopper opp og slår av en prat om de tilfeldigvis skulle møtes i påskefjellet? På gaten kommer man unna ved å se på skotuppene sine, eller la blikket streife lett over alle issene som ligger foran i landskapet. Det gjør man ikke i fjellet. Man kommer ikke unna. Da er det kanskje best å ta sats, hoppe i det og si det første hei. Stopper vi opp fordi vi finner noe kjent i det mennesket som har gått den samme løypa som oss? Det er så rare fenomener. Vi er rare fenomener. På gaten, kanskje ikke engang på nærbutikken ville jeg ikke engang hilst på naboen min. Nåja, ikke alle naboene iallefall. Jeg kjenner dem ikke, men jeg gjenkjenner. Hvorfor stopper jeg da ikke og slår av en prat? Hvorfor kan jeg ikke engang nikke og smile et gjenkjennende smil?

Tilbake til dette paret som vi i løpet av et kort øyeblikk opprettet en slags kontakt med, så var vi på hils resten av ferien. Ikke så hjertelig som ved restauranten, men likevel gjenkjennende smil og nikk.

Til ære for Julian

Dette blogginnlegget er til ære for Julian Borgersen. Han liker visst å lese det jeg skriver, og det synes jo jeg er veldig hyggelig. Minst like hyggelig er det at han sier det. Jeg gleder meg til å ha mange, lange samtaler med ham. Han er klok, han er åpen og han er tolerant. Slike menn liker jeg :)

I dag har jeg vært gift med min kjære i tre dager. Tre herlige, og litt travle dager har det vært. Vi nyter tilværelsen og snart drar vi på to uker lang bryllupsreise til Kreta. Weeeeheeee. Når sommeren ikke kommer til oss, får vi dra til den.

Vi har fått flere spørsmål om hvordan det føles å være gift. Det er et spørsmål som sikkert kan ha mange svar. Jeg kan bare ikke finne dem helt. Det å ha lovet noen å dele livet, på godt og vondt er stort. Det at noen har lovet det samme til meg føles enda større. For stort til at det egentlig kan settes ord på. Det eneste jeg kan svare er at det kjennes bra. Jeg trodde ikke jeg skulle bli en av dem. De gifte. Trodde ikke jeg skulle våge det, men det har jeg altså gjort. Det har vi gjort. Sammen. Nå er vi en av dem. De som har lovet, de som tror på hverandre, de som har våget, de som ikke vil våkne opp om morgenen uten den andre, og som heller ikke vil legge seg alene. Vi er ett og har lovet hverandre kjærlighet, trofasthet, respekt og ærlighet. Vi har lovet å være tilstede for den andre. Alltid. Store lovnader som vi har ønsket å gi hverandre.

Forholdet vårt er ikke forandret. Vi er de samme, men likevel er ikke alt slik det var før. Rammen er endret. Jeg var ikke helt forberedt på å kjenne det sånn. Rammen er endret, har blitt fastere og tryggere å være inni. Det er egentlig ganske fint.

Som nygift vil jeg si at jeg tror på ekteskapet. Ekteskapet er riktig, og godt dersom du deler det med den rette. Det gjør jeg. Jeg er sikker på at det gjør jeg.

Terrorangrep 22.juli 2011

Regjeringskvartalet i Oslo er bombet, AUFs ungdomsleir på Utøya er beskutt. Mange døde, flere skadet. Uvirkelig og ubeskrivelig Tragisk. Hvordan blir nasjonen etter dette? Hva gjør dette med oss?
Terrorangrep i andre land har jo skjedd. Tragisk det også selvfølgelig, men det er liksom så langt borte.Det angår oss, men likevel er det fjernt. Det kunne jo ikke skje her i lille, trygge Norge. Naiviteten vår har fått seg en kraftig trøkk, og vi blir nok aldri blåøyde igjen.Vi har i dag blitt tvunget til å se realitetene i hvitøyet, og vi liker ikke det vi ser. Det gjør oss kvalme, kalde og redde. Tryggheten er revet bort. Det er dramatisk.

Vi har kanskje fryktet det, men samtidig har vi kanskje ikke trodd at det skulle skje oss. Nå er spørsmålet: hva blir det neste?

Når tragiske hendelser skjer, når mennesker rammes på værste tenkelige måte, når det som har vært fjernt blir nært, når nasjonen og dens demokrati blir angrepet...da er det godt å kunne omslutte hverandre med varme og omsorg. La oss gjøre det med all den medmenneskelighet vi har. De skyldige skal stilles til ansvar. De uskyldige må vi verne om.

Trivelige karer

Noen ganger er man så heldig å møte noen ekstra ekstra hyggelige personer (Ikke til forkleinelse for noen andre)
En av dem finner du her:

http://www.losinvalidos.no/

Jeg er heldig å ha møtt denne tvers igjennom trivelige karen. Og jeg er fan.

Noen ganger...

kan man bli oppgitt av hvordan man har kommet dit man har kommet, over hvorfor man møter de utfordringene man møter, motløs og overrasket over at man ennå har mye arbeid foran seg.
Andre ganger er man bare glad for at man har blitt den man har blitt. Mer på tross av, enn på grunn av.

impulsiv i gjerningsøyeblikket

I dag har vi hatt litt av hvert å gjøre i heimen. Her skulle vaskes og pakkes til Selbu-tur. Kolstad stiller med mange håndballag på Selbu-cup, og Sander spiller på ett av dem. Oppi alt dette "litt av hvert å gjøre", fant jeg ut at vi kanskje skulle flytte om litt på stuen. Som tenkt, så sagt og gjort. Det tok kanskje litt lengre tid enn planlagt  hvilket resulterer i at helgevasken ennå pågår kl. 20.56, at kjæresten kanskje er litt oppgitt over at jeg ikke valgte en bedre egnet dag for å teste andre løsninger i stua og at jeg ennå ikke har peiling på hva jeg skal pakke i bagen før avreise i morgen tidlig.
Jaja, stua er iallfall snudd om og jeg er fornøyd :)

Note to self

I kveld har jeg vært alene hjemme. Sander og Hege er på lavvotur med klassen til Sander. Thea er på hyttetur med mimmi og offa. Jeg har hatt en rolig stund med familieunderholdning på tv og beina plassert på bordet. Det har vært godt...nesten så det minner meg om hvordan det var for et år siden. For ett år siden bodde jeg alene og alle kvelder ble tilbragt alene. Ja, ikke alle da...men mange flere enn nå. Noen ganger kan jeg savne det. Ikke det å bo alene, men å ha litt tid alene. Ha en kveld alene. Bare meg og mitt. Men nå, i kveld er det nesten litt for mye av det gode. For all del, jeg takler det helt fint, men det er litt stusselig å ikke ha noen å snakke med. Ingen som er her hjemme og opplever roen sammen med meg. Jeg gleder meg til kjæresten kommer hjem og holder meg med litt selskap før hun slokner på sofaen.

Og apropos sovne på sofaen...eller de som gjør det. Hvorfor er det nesten umulig å
1. få dem til å innrømme at de faktisk sover?
2. umulig å få dem til å legge seg i stedet for å sovne i en ubehagelig stilling på sofaen?
De skal liksom komme på å legge seg selv. Jeg skal på ingen måte ta ifra noen selvbestemmelsesretten over hvor de skal sove, men jeg synes til tider mine velmenende råd er verdt å lytte til. Men nå er det jo ikke så morsomt å lytte til råd man ikke har bedt om.

Note to self: 1.Slutte å gi råd ingen har bedt om.