Note to self

I kveld har jeg vært alene hjemme. Sander og Hege er på lavvotur med klassen til Sander. Thea er på hyttetur med mimmi og offa. Jeg har hatt en rolig stund med familieunderholdning på tv og beina plassert på bordet. Det har vært godt...nesten så det minner meg om hvordan det var for et år siden. For ett år siden bodde jeg alene og alle kvelder ble tilbragt alene. Ja, ikke alle da...men mange flere enn nå. Noen ganger kan jeg savne det. Ikke det å bo alene, men å ha litt tid alene. Ha en kveld alene. Bare meg og mitt. Men nå, i kveld er det nesten litt for mye av det gode. For all del, jeg takler det helt fint, men det er litt stusselig å ikke ha noen å snakke med. Ingen som er her hjemme og opplever roen sammen med meg. Jeg gleder meg til kjæresten kommer hjem og holder meg med litt selskap før hun slokner på sofaen.

Og apropos sovne på sofaen...eller de som gjør det. Hvorfor er det nesten umulig å
1. få dem til å innrømme at de faktisk sover?
2. umulig å få dem til å legge seg i stedet for å sovne i en ubehagelig stilling på sofaen?
De skal liksom komme på å legge seg selv. Jeg skal på ingen måte ta ifra noen selvbestemmelsesretten over hvor de skal sove, men jeg synes til tider mine velmenende råd er verdt å lytte til. Men nå er det jo ikke så morsomt å lytte til råd man ikke har bedt om.

Note to self: 1.Slutte å gi råd ingen har bedt om.