På vei tilbake eller på vei ut?

Noen ganger slår det meg at jeg har glemt hvordan alt var. Det slår meg fordi jeg plutselig blir minnet på det. En sang, en statusoppdatering på facebook. En lukt. Et menneske på butikken. I dag var det en sang. Og så tenker jeg at det er godt å ha beveget seg framover og bort fra hvordan det var før. Den gangen jeg så mørkt på våren fordi den hadde med seg forventinger om noe godt noe. Noe godt som likevel ikke ble noe av. Den gangen jeg pustet lettet ut når mørketida kom fordi jeg da kunne sove. Bli usynlig. Man risikerer så mye i lyset. Man blir lagt merke til. Og da gjelder det jo å mane fram et eller annet som tåler å bli sett. Et smil kanskje. Så lett, og så vanskelig. Lett fordi det ikke skal så mye til for å la musklene rundt munnen trekke seg oppvover mot øynene. Vanskelig fordi det utløser en innvendig krig av følelser. Sinne fordi man ikke kan være seg selv. Sorg fordi man ikke klarer det. Fortvilelse fordi man så gjerne skulle ønske smilet kom innenifra. At man kjente det på innsiden.

Og når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor vanskelig det var å finne smilene på innsiden, og hvor vondt lyset gjorde. Når jeg tenker på hvor redd man kan være for å bli sett, så kjenner jeg hvor godt det er å med selvfølgelighet gå våren i møte med forventinger om å trekke pusten og være fri. Og i det samme jeg tenker det, så treffer det meg at det slett ikke er noen selvfølgelighet. At det er mange som lengter etter mørketid å gjemme seg bort i, som ikke våger å bli sett. For det krever mot. Sterkt mot. Og tillit. Tillit til at man tåler smerten.

Og når jeg tenker disse tankene, så virker alt så fjernt for meg. Det er så langt borte. Så tenker jeg også at det ikke er så mange nå som vet hvordan det var før. For meg. Alle har sin historie, og det er jo ikke sånn at alle til enhver tid skal vite alt. Men det er så rart noen ganger å ikke dele den delen av seg selv med de man omgås. Fordi det har vært en så stor del av tilværelsen. Det var hele tilværelsen. Alt. Og det er så mye tid som er tilbrakt til å utkjempe disse krigene. Krigene som utkjempes bak lukkede øyne og under hudoverflaten. Tid som man ellers skulle benyttet til å etablere seg. Jobb, familie og alt det som normalitet fører med seg. Man kommer på etterskudd, og når man først kommer på etterskudd er det vanskelig å komme seg a jour igjen. For i normaliteten der man skal gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte, der finner man ikke så lett åpninger for å komme tilbake om man først har falt ut. Da er det så vanskelig å holde på følelsen av å være fri og kunne trekke pusten når våren på nytt kommer. Da er det så lett å igjen se frem til mørketiden hvor man kan gjemme seg bort og bare sove. Ikke synes. Til tiden da tankene ikke trenger en sang, en lukt eller et menneske på butikken. Den tiden da smilene sitter løst, men likevel langt inne.