Når alt forandres uten at noe er endret

Noen ganger blir alt snudd opp ned uten at noe egentlig er forandret. Det blir snudd opp ned bare fordi det eksisterer en trussel om endring. Fordi du blir redd at alt skal endre seg på ordentlig. At alt skal bli forandret. Til noe du ikke ønsker. Du innser at du er mer sårbar enn du trodde, og at du balanserer på tynnere egg enn du hadde ant. Du blir redd du skal bekke over på feil side. Det blir tyngre å puste. Du tøffer deg til for å skjule for deg selv og andre at eggen er tynn, men kjenner klumpen i magen som har lagt seg som kvalm lava. For du vil jo ikke det, at noe skal endres. Fordi du har det så bra som du kunne våge å håpe på, og fordi du er glad du ikke lenger vil dra dyna over hodet når lyset gjør natten til dag. Da kjenner du at alt, i det øyeblikket er forandret selv om ingenting egentlig er det. For noe truer den verden du har skapt, og som du vil leve i. Og du vet at du burde leve her og nå. Ikke der og da, eller i fremtiden. Her og nå er ingenting forandret. Her og nå finnes ingen trusler. Men klumpen i magen er der likevel, og du drar hjem med tusen tanker i hodet. Hjem der ingenting er endret. Der alt er som før. Så husker du når sitter i bilen, og skal ringe hjem som du pleier for å varsle at du er på vei, at det ikke er noen som venter på deg. Ikke i dag. Av alle dager, ikke i dag. Huset vil være tomt, og det er ingen å dele de tusen tankene med. Redslene. Og den kvalme lavaen vokser. Du vet at du er sterkere enn som så. Du vet at du ikke knekker, at du ikke kommer til å falle ned på feil side av eggen. Men du har innsett at sårbarheten du ikke trodde du hadde lenger. Den er der. Og det skremmer deg litt. Og den er betryggende. Du er tross alt ikke så avstengt som du til tider har fryktet. Du er levende. Du er hel, og må ta konsekvensene av det.