Togtur og åpenhet

Det er når du sitter på toget at du har mulighet til å ta livet helt med ro, når du er på vei fra et sted til et annet og alt du egentlig kan gjøre er å sitte i ro, gå en tur til neste vogn, lese en bok eller lytte til musikk. Med dårlig nettilgang sitter du kanskje og irriterer deg over at du ikke får sett de episodene av Dicte som du har utsatt å se til en gang du har god tid og kan være ganske uforstyrret.

Det er da du kan lage dine egne historier. Bare ved å løfte blikket kan du få øye på mange av dem. Et nedlagt gårdsbruk. Hvilke liv har de levd de som har dratt derifra? Hva forlot de, og hva kom de til? Herskapshuset som har fyr i ovnen. Det ser du fordi det ryker fra pipa. Kanskje er det noen der inne som baker lefse eller flatbrød til jul. Hvilke ferier har den nedisede campingvogna ved toglinja vært med på? Slike spørsmål har jeg, og svarene lager jeg med min egen fantasi. Jeg synes i det hele tatt det er ganske behagelig å skyve tanker jeg skulle ha tenkt unna. Men så vet jeg jo at noen tanker må jeg tenke. Som et spørsmål jeg fikk forleden dag; hva har åpenhet betydd for deg? Og jeg kjenner at tiden er der hvor disse tankene skal få plass.

Hva betyr åpenhet egentlig for meg? Jeg er på vei fra Hamar til Trondheim, og har vært på en konferanse som omhandler tvang og etikk i psykisk helsevern. Et tema få har maktet å være særlig åpen om. Tema med et utalls historier. Helt unike historier om krenkelser og ydmykelse. Om vekslende velbegrunnede og dårlig begrunnede tiltak hvor kontrollen blir fratatt og overtatt av andre.  Og så slår det meg; det at andre engang våget å være åpen om sin historie, førte også til at jeg våget å ta fatt på min bedringsprosess. Det skjedde jo ikke over natten selvfølgelig, men andres åpenhet var utgangspunktet for min egen vei mot åpenhet og en endelig anerkjennelse, en innrømmelse av at jeg kanskje ikke var så annerledes som jeg opplevde at jeg var. Er man annerledes er man også alene, og annerledesfølelsen er en ensom følelse å ha. Det er annerledeshetens natur. For meg har åpenhet gitt meg håp, og mot nok til å gå veien som måtte gås mot målet om et friskere liv. Og et liv med åpenhet.

Jeg har møtt mange historier, mange som har hatt mot til å være åpen og dele historier fra sine levde liv. Sjelsettende historier som har gjort inntrykk. Historier som har vært vonde å fortelle og vonde å høre. Og jeg har delt mine egne. Og her har jeg også møtt åpenhet. Åpenhet for å lytte, og for å ta imot. Jeg har også opplevd hvordan mangel på åpenhet for mine historier, tanker, følelser...opplevelser har fremkalt annerledesfølelsen. Den ensomme annerledesfølelsen. Mangel på åpenhet fører også til mistillit. Ikke bare til andre, men også til en selv og til troen på egen prosess. At man er på riktig vei. Så tenker jeg at åpenhet samler oss og skaper toleranse for hverandre. Sammen er vi mindre alene, og sammen tørr vi mer. Åpenhet gir oss mulighet til å kjenne at vi er en del av noe større.

Det har vært en uendelig lang reise, men til sist har åpenhet ført meg hit. Jeg er her jeg er i dag fordi jeg har valgt åpenhet fremfor noe annet. Jeg har en jobb jeg har fått med forutsetning om at jeg evner å være åpen om mine erfaringer som bruker av psykiske helsetjenester. Åpenhet har ført til jobb. Jeg er åpen om mine erfaringer, og jeg forsøker så godt jeg kan å møte andre med den åpenhet vi alle trenger å bli møtt med når livet er vanskelig, og målet om et levelig liv oppleves håpløst. For sånn er det jo for mange. Livet er vanskelig, man eksisterer fremfor å leve, man er ensom i opplevelsen av å være annerledes enn alle andre. Man lever i utenforskapet. Men så kan det være en spire av håp i at noen velger å være åpen om sine egne erfaringer, og å være åpen for andres historier. For åpenhet går jo begge veier.

Så er det også sånn at åpenhet er vanskelig. Det krever mot. Det gjør deg sårbar. Sårbar for avvisning og en enda større ensomhet enn du trodde var mulig. Men i det åpenhet blir møtt med åpenhet. I det du virkelig blir sett. Da starter livet.