Døtre, fedre, medmennesker. Mennesker. Ja, for de er familier disse flyktningene også. De er som oss. Ikke lopper og lus. Ikke personer av ondskap. Mennesker som ønsker sine barn, naboer gode dager. Dager hvor de ikke trenger å overleve. Dager de kan puste i, drømme i, leve i.
Og dette landet rammes av en bølge av mistenksomhet, hat, redsel. Redsler for egne verdier. For eget pensjonsfond. Et hat overfor en menneskegruppe, overfor muslimer...for det virker å være avgjørende. Er du muslim kan du skylde deg selv. Er vi så primitive? Det vi kan ta dem på er troen deres. Troen gjør dem til gribber. Men altså...denne gruppen av muslimer, som sikkert også er ekstremister...Denne gruppen blir stilt til ansvar for alt vi ikke liker, vi som sitter på våre fløyelsputer med sølvskje munnen. Denne gruppen legger vi for hat. De truer våre verdier. Våre nordiske verdier. Fordi de skal overta verden, og det å være flyktning fra et land hvor de har mistet sitt livsgrunnlag og håp om bedre tider, er bare et ledd i handlingsplanen verdens muslimer har for oss andre. Oss med den riktige tro, med de riktige verdiene...de gode verdiene.
Jeg husker en sommerdag for noen år siden da en nordmanns handlinger skapte avsky i de fleste av oss. Handlinger basert på holdninger, på forestillinger, på verdier, på hat vi nå finner overalt i kommentarfeltene i norske nettaviser. Eller på facebook. Holdninger ingen av oss ville vedkjenne oss den gangen, den gangen en nordmann truet den sympatiske, velmenende, snille, rause folkesjela vi hevder å ha i det norske samfunn. Men i dag, i dag er det selvfølgelig annerledes. I dag hevdes holdningene over en lav sko, folk er ikke redde for å komme frem. For i dag er på nytt de norske verdiene truet. Slik massedrapsmannen hevdet for noen år siden. Har vi gitt ham rett? Jeg tipper han applauderer det som foregår i det ganske land. Han har fått flere med på laget. Og ja...det er lov å være skeptisk, det er lov å være redd. Og det er lov å hevde det. Det er til og med riktig hvis man samtidig klarer å se at de man omtaler faktisk er mennesker. Mennesker med feil og mangler, med familie, mennesker som har gitt opp håpet. Men det er ikke lov til å brenne ned asylmottak.
Og jada, våre besteforeldre har jobbet for å reise dette landet. Og ja, de fortjener absolutt en verdig eldreomsorg. Syke trenger god behandling, og vi bør kunne tilby det. Vi, nasjonen Norge. MEN vi får ikke flere sykehjemsplasser eller en rausere psykiatri, flere kommunale boliger, billigere barnehager selv om vi lar være å hjelpe mennesker som står på grensen og ber om plass i herberget. Da ville vi hatt det. Dessverre er vi mer opptatte av skattelette.
Jeg har også en bekymring. De er mange. Veldig mange. Mange som skal få behandlet søknaden sin. Mange som trenger beskyttelse, og får bli. Mange som blir sittende på vent. Mange som blir et mål for hat, mistenksomhet og fremmedfrykt. Mange som mister sin identitet fordi de ikke lenger får mulighet til å gjøre det de kan. De blir flyktninger. Det er alt. Det blir identiteten. De mister rollen som lærer, ingeniører, kokker. De blir flyktninger, gribber som gratis skal forsyne seg av våre fat. De er mange. Alt for mange som vi ikke klarer å integrere.
Jeg skulle ønske at vi klarte å holde fast på at de er mennesker. At vi er mennesker. At vi er døtre, fedre, familier. Jeg skulle ønske vi kunne erkjenne at de har mistet håpet der de bygde livene sine. At det ikke var mer igjen der de dro fra. Jeg skulle ønske vi kunne møte menneskene med en visshet om at de har mistet mer enn sitt hus og sin bil. Jeg skulle ønske mye, men jeg er redd ønskene bare forblir ønsker.
Jeg skulle også ønske at jeg fant ordene, at jeg ikke ble stille og at "sannheter" fikk bli uimotsagt.
Og dette landet rammes av en bølge av mistenksomhet, hat, redsel. Redsler for egne verdier. For eget pensjonsfond. Et hat overfor en menneskegruppe, overfor muslimer...for det virker å være avgjørende. Er du muslim kan du skylde deg selv. Er vi så primitive? Det vi kan ta dem på er troen deres. Troen gjør dem til gribber. Men altså...denne gruppen av muslimer, som sikkert også er ekstremister...Denne gruppen blir stilt til ansvar for alt vi ikke liker, vi som sitter på våre fløyelsputer med sølvskje munnen. Denne gruppen legger vi for hat. De truer våre verdier. Våre nordiske verdier. Fordi de skal overta verden, og det å være flyktning fra et land hvor de har mistet sitt livsgrunnlag og håp om bedre tider, er bare et ledd i handlingsplanen verdens muslimer har for oss andre. Oss med den riktige tro, med de riktige verdiene...de gode verdiene.
Jeg husker en sommerdag for noen år siden da en nordmanns handlinger skapte avsky i de fleste av oss. Handlinger basert på holdninger, på forestillinger, på verdier, på hat vi nå finner overalt i kommentarfeltene i norske nettaviser. Eller på facebook. Holdninger ingen av oss ville vedkjenne oss den gangen, den gangen en nordmann truet den sympatiske, velmenende, snille, rause folkesjela vi hevder å ha i det norske samfunn. Men i dag, i dag er det selvfølgelig annerledes. I dag hevdes holdningene over en lav sko, folk er ikke redde for å komme frem. For i dag er på nytt de norske verdiene truet. Slik massedrapsmannen hevdet for noen år siden. Har vi gitt ham rett? Jeg tipper han applauderer det som foregår i det ganske land. Han har fått flere med på laget. Og ja...det er lov å være skeptisk, det er lov å være redd. Og det er lov å hevde det. Det er til og med riktig hvis man samtidig klarer å se at de man omtaler faktisk er mennesker. Mennesker med feil og mangler, med familie, mennesker som har gitt opp håpet. Men det er ikke lov til å brenne ned asylmottak.
Og jada, våre besteforeldre har jobbet for å reise dette landet. Og ja, de fortjener absolutt en verdig eldreomsorg. Syke trenger god behandling, og vi bør kunne tilby det. Vi, nasjonen Norge. MEN vi får ikke flere sykehjemsplasser eller en rausere psykiatri, flere kommunale boliger, billigere barnehager selv om vi lar være å hjelpe mennesker som står på grensen og ber om plass i herberget. Da ville vi hatt det. Dessverre er vi mer opptatte av skattelette.
Jeg har også en bekymring. De er mange. Veldig mange. Mange som skal få behandlet søknaden sin. Mange som trenger beskyttelse, og får bli. Mange som blir sittende på vent. Mange som blir et mål for hat, mistenksomhet og fremmedfrykt. Mange som mister sin identitet fordi de ikke lenger får mulighet til å gjøre det de kan. De blir flyktninger. Det er alt. Det blir identiteten. De mister rollen som lærer, ingeniører, kokker. De blir flyktninger, gribber som gratis skal forsyne seg av våre fat. De er mange. Alt for mange som vi ikke klarer å integrere.
Jeg skulle ønske at vi klarte å holde fast på at de er mennesker. At vi er mennesker. At vi er døtre, fedre, familier. Jeg skulle ønske vi kunne erkjenne at de har mistet håpet der de bygde livene sine. At det ikke var mer igjen der de dro fra. Jeg skulle ønske vi kunne møte menneskene med en visshet om at de har mistet mer enn sitt hus og sin bil. Jeg skulle ønske mye, men jeg er redd ønskene bare forblir ønsker.
Jeg skulle også ønske at jeg fant ordene, at jeg ikke ble stille og at "sannheter" fikk bli uimotsagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar