Om å høre til. Og høre til hva?

Tilhørighet er vanskelig å få tak på. Det er som om det bare er eller ikke er, noe som mangler ord. Og det ordløse har lett for å glippe unna når en prøver å holde fast i det. Jeg vet ikke om man, dersom man hører til og aldri har følt seg utenfor, om man da noen ganger tenker over at man faktisk er hjemme der man er. For jeg tenker at det handler mye om det, om å føle seg hjemme. At man kan senke skuldrene og være seg selv, at man kan finne trygghet og være til stede der man er, og sammen med dem man er der sammen med. Eller ikke er der sammen med. Videre tenker jeg at det må handle om en trygghet og tilstedeværelse som bor i den enkelte. Det er ikke det ytre som avgjør om man hører til eller ikke.
Jeg har tenkt at tilhørighet handler om det miljøet en omgir seg med, og om det miljøet behandler en med varsomhet og omtanke, vil man høre hjemme der. Men så er det kanskje ikke helt det det handler om likevel. Det også, men kanskje er varsomhet og omtanke er som gjødsel å regne. Det er ikke hovedingrediensene. Selv om gjødsel er viktig og ofte nødvendig, det også.

Dersom tanken om at opplevelse av tilhørighet i bunn hører den indre tryggheten til er riktig, blir tankerekkene fort mange og lange.

Dersom det er slik, forklarer det langt på vei hvorfor mange velger å høre til noe og noen vi tenker bidrar negativt til ens egen personlige utvikling. Når grunnfølelsen er utrygghet uansett hvor man befinner seg, har det liten betydning hvor man søker for å finne noe som gir gjenklang. Noe som gir mening. Noe eller noen som gir en selv betydning. Og da kan vi forstå, ikke sant? Når man mangler en egen trygghet, eller om man mangler en erfaring med å være betydningsfull for seg selv eller andre. Da kan vi jo forstå at det er lett å søke til mennesker som er rause med bekreftelsene sine. Som øser av sin anerkjennelse. Som er støttende. Som ikke nødvendigvis fører en mot neste skritt på livsveien, men som holder en fast fordi det tjener deres formål.

Når man har store hull i opplevelsen av tilhørighet er det forbausende vanskelig å stille krav til noen som helst. Da tar man det man får. Og man er fornøyd med det. Man har jo tross alt fått noe man sjelden har kjent på tidligere. Så lenge man har en meningsfull plass i fellesskapet, betyr det mindre hva dette fellesskapet består av, eller hva det koster å ha en plass der. Kanskje. Og finnes det noen alternativ? Uten relasjoner synker vi. Vi trenger andre for å holde oss flytende. Noen trenger færre enn andre, men alle trenger noen. I en eller annen grad.  

Hvorfor er det slik at tilhørighet blir så viktig? Ja, dette med relasjoner er en del av det. Men relasjoner kan man jo ha på tross av at man opplever å ikke høre til. Og det er ganske smertelig i seg selv.

Kanskje er tilhørighet et grunnleggende behov? På linje med mat og søvn? Det å kjenne at man hører til et sted, og hører til noen. Kanskje er det grunnleggende behov det å kjenne at man har verdi for andre, at andre har verdi for en selv, at man blir akseptert og inkludert inn i et fellesskap, at man knytter gjensidige bånd, at man deler noe, en forbindelse, noe som gir en opplevelse av en slags nærhet til et annet menneske. Noen som gir deg kjærlighet og som tillater at du gir tilbake. Noen å identifisere seg med, noen som er lik deg og som likevel er helt all right, noen man deler noe med, noen å være lojal mot. Kanskje til og med kjenne seg likeverdig med. I alle fall nesten. På den måten skapes tilhørighet mens en går veien sammen med en annen. Det skaper en følelse av å være trygg. I alle fall så lenge man deler noe av felles betydning. Og da forstår vi. Vi kan forstå hvor utfordrende det er å forlate et fellesskap som byr på disse godene. For hva skjer da med tilhørigheten?

Når du står på siden av alt og alle er det fristende å søke til mennesker som gir deg betydning. Det er bare at uansett hva de bekrefter og tilbyr, hvor mye de gjødsler, vil du ikke oppleve å høre til. Kan hende det dreier seg om opplevelsen av å høre til i deg selv, eller å ikke være hjemme. Når du står på utsiden av deg selv er det vanskelig å tro på at din egen grunnmur holder og se hva som er dine verdier. Hva står du for og hva er kopier av andres tankesett og holdningsgrunnlag? Hvordan skal du kunne høre til når du ikke vet hvem «du» er?

Så er det også slik, tenker jeg, at det å mangle egen grunnmur og visshet om hvem man er, og hva man står for, er også noe man kan gjenkjenne i andre. Den gjenkjennelsen gir en fornemmelse av å ha noe til felles med noen. Den gir en tilhørighet. Og selv om denne tilhørigheten baserer seg på å ha utrygghet som felles fordring, er det likevel noe. Det gir en opplevelse som i alle fall til en viss grad dekker behovet for å være en del av noe større enn seg selv.  Kanskje er det tilhørighet så god som noen. I alle fall for en stund.