Rare endringer

Jeg er nok litt opptatt av endringer for tiden. Positive endringer. Det er bare veldig rart noen ganger, å tenke på at ikke alt har vært som det er nå alltid. Før var alt annerledes. Nesten alt var annerledes. Det er bare rart å se tilbake og se at ingenting var slik de er nå. Ja, bare rart, og litt overraskende at det kan bli sånn.

Nå er påskeferien over. Ungene kom hjem i går ettermiddag etter å ha vært hos faren sin i over en uke. Nå vender hverdagen tilbake til det normale igjen, bortsett fra at det begynner å våres. Det har ikke vært normalt på lenge. Jeg gledes over sol, spirende grønne trær og unger som for første gang dette året tester sykler og joggesko. Nå dukker det folk opp både her og der for å kjenne på vårlufta. Vi blir mer sosiale og ser litt lettere på ting når vi slipper å pakke oss inn i lag på lag med klær bare for å gå ut med søpla. Nå starter fotballsesongen for ungene igjen, og vi kan slå av en prat med engasjerte foreldre på sidelinja. Nå starter sesongen for grilling og sene utekvelder. Nå starter tiden hvor pollenallergikere higer etter zyrtec og nesespray. Er det ikke herlig?

Våren er ikke lett for alle. Noen har det ekstra vanskelig når det blir lysere og varmere. Nå når forventingene går mot at vi skal være mer sosiale og glade enn på mørkeste vinteren...da er det noen som skulle ønske at mørketida bare varte og varte.Kanskje det vanskelige ikke ble så synlig da?
Når ting er mørkt å trist på innsiden er det ekstra vanskelig å svelge at man ikke klarer å glede seg over sol og fuglekvitter. Det er nesten så man kan ta det personlig. Som naturens egen sarkastiske vendetta for å virkelig understreke hvor mislykket man er. Mislykket som ikke klarer å glede seg over alt det fine, lyse som dukker opp når snøen forsvinner. Alle har vi hørt om vinterdepresjoner. Jeg tror det er like vanlig med vårdepresjoner.

Uansett. I dag gleder jeg meg.