Det bipolare som ikke er det

Noen ganger kjennes det som om alt som har vært ikke har vært likevel. Noen ganger er det som om du går mange skritt tilbake, og at alle stegene du har gått ikke er gyldige. Som om det bare har vært en pause i en utopisk verden. Og så tenker jeg at det nok er den bipolare siden av meg, den som glemmer alle seirene når seirene ikke kommer som perler på en snor, at det er den som har fått tak på meg. Det er når jeg møter motstand jeg ikke klarer hanskes med, motstand som gjør at jeg ikke klarer å huske alt som har vært imellom nederlagene. Alle seirene. Den siden som ikke anerkjenner de gode dagene, som glemmer dem og som mister tro på at nederlagene noen gang opphørte. Egentlig.

Men så i et plutselig øyeblikk tenker jeg at det likevel ikke er den bipolare i meg som glemmer alt som har vært imellom det vanskelige. Jeg tenker at når man ryker på et nederlag, et tap eller man møter motstand man ikke kunne rå over, da er det ganske allment å gå på en smell. Tror jeg. Er det ikke nesten å forvente? Og når man ikke bare møter én lettvegg, men flere og så tette at man ikke lenger ser at det er lettvegger...da er det overraskende enkelt å sause seg inn i en negativ nedadgående spiral der det meste råtner på veien. Da trenger man ikke gi den bipolare delen av seg æren for alt som stinker. Da er man kanskje ikke så ulik alle andre likevel, selv om grumset selvfølgelig ikke klarner av den grunn. For i grumset ser man ikke alt like klart. Man ser igrunnen bare at man ikke ser. Og det er også en erkjennelse.

Men man blir redd når man glemmer seirene. Man blir redd man mister grepet over den bipolare delen i seg. Kontrollen som har gjort det mulig å se klart. Kontrollen som har gjort det mulig å rive lettvegg etter lettvegg. Det er når man kjenner denne redselen at man møter til trening klokken halv sju om morgenen. Det er da man holder seg igang. Man tar opp kampen for å vende den nedadgående spiralen. Og så lenger jeg klarer det, og så lenge jeg kan tvinge meg selv til å huske noe annet enn nederlag og tap, da vet jeg at den bipolare delen fortsatt er under mitt styre. Og da har det allerede blitt litt klarere. Så slår det meg, og jeg smiler på innsiden; ja, det er iallefall ikke noe vits i å vente på den maniske fasen. For den kommer ikke. Ikke denne gangen iallefall. Jeg har kontroll. Stålkontroll!

Togtur og åpenhet

Det er når du sitter på toget at du har mulighet til å ta livet helt med ro, når du er på vei fra et sted til et annet og alt du egentlig kan gjøre er å sitte i ro, gå en tur til neste vogn, lese en bok eller lytte til musikk. Med dårlig nettilgang sitter du kanskje og irriterer deg over at du ikke får sett de episodene av Dicte som du har utsatt å se til en gang du har god tid og kan være ganske uforstyrret.

Det er da du kan lage dine egne historier. Bare ved å løfte blikket kan du få øye på mange av dem. Et nedlagt gårdsbruk. Hvilke liv har de levd de som har dratt derifra? Hva forlot de, og hva kom de til? Herskapshuset som har fyr i ovnen. Det ser du fordi det ryker fra pipa. Kanskje er det noen der inne som baker lefse eller flatbrød til jul. Hvilke ferier har den nedisede campingvogna ved toglinja vært med på? Slike spørsmål har jeg, og svarene lager jeg med min egen fantasi. Jeg synes i det hele tatt det er ganske behagelig å skyve tanker jeg skulle ha tenkt unna. Men så vet jeg jo at noen tanker må jeg tenke. Som et spørsmål jeg fikk forleden dag; hva har åpenhet betydd for deg? Og jeg kjenner at tiden er der hvor disse tankene skal få plass.

Hva betyr åpenhet egentlig for meg? Jeg er på vei fra Hamar til Trondheim, og har vært på en konferanse som omhandler tvang og etikk i psykisk helsevern. Et tema få har maktet å være særlig åpen om. Tema med et utalls historier. Helt unike historier om krenkelser og ydmykelse. Om vekslende velbegrunnede og dårlig begrunnede tiltak hvor kontrollen blir fratatt og overtatt av andre.  Og så slår det meg; det at andre engang våget å være åpen om sin historie, førte også til at jeg våget å ta fatt på min bedringsprosess. Det skjedde jo ikke over natten selvfølgelig, men andres åpenhet var utgangspunktet for min egen vei mot åpenhet og en endelig anerkjennelse, en innrømmelse av at jeg kanskje ikke var så annerledes som jeg opplevde at jeg var. Er man annerledes er man også alene, og annerledesfølelsen er en ensom følelse å ha. Det er annerledeshetens natur. For meg har åpenhet gitt meg håp, og mot nok til å gå veien som måtte gås mot målet om et friskere liv. Og et liv med åpenhet.

Jeg har møtt mange historier, mange som har hatt mot til å være åpen og dele historier fra sine levde liv. Sjelsettende historier som har gjort inntrykk. Historier som har vært vonde å fortelle og vonde å høre. Og jeg har delt mine egne. Og her har jeg også møtt åpenhet. Åpenhet for å lytte, og for å ta imot. Jeg har også opplevd hvordan mangel på åpenhet for mine historier, tanker, følelser...opplevelser har fremkalt annerledesfølelsen. Den ensomme annerledesfølelsen. Mangel på åpenhet fører også til mistillit. Ikke bare til andre, men også til en selv og til troen på egen prosess. At man er på riktig vei. Så tenker jeg at åpenhet samler oss og skaper toleranse for hverandre. Sammen er vi mindre alene, og sammen tørr vi mer. Åpenhet gir oss mulighet til å kjenne at vi er en del av noe større.

Det har vært en uendelig lang reise, men til sist har åpenhet ført meg hit. Jeg er her jeg er i dag fordi jeg har valgt åpenhet fremfor noe annet. Jeg har en jobb jeg har fått med forutsetning om at jeg evner å være åpen om mine erfaringer som bruker av psykiske helsetjenester. Åpenhet har ført til jobb. Jeg er åpen om mine erfaringer, og jeg forsøker så godt jeg kan å møte andre med den åpenhet vi alle trenger å bli møtt med når livet er vanskelig, og målet om et levelig liv oppleves håpløst. For sånn er det jo for mange. Livet er vanskelig, man eksisterer fremfor å leve, man er ensom i opplevelsen av å være annerledes enn alle andre. Man lever i utenforskapet. Men så kan det være en spire av håp i at noen velger å være åpen om sine egne erfaringer, og å være åpen for andres historier. For åpenhet går jo begge veier.

Så er det også sånn at åpenhet er vanskelig. Det krever mot. Det gjør deg sårbar. Sårbar for avvisning og en enda større ensomhet enn du trodde var mulig. Men i det åpenhet blir møtt med åpenhet. I det du virkelig blir sett. Da starter livet.

Når alt forandres uten at noe er endret

Noen ganger blir alt snudd opp ned uten at noe egentlig er forandret. Det blir snudd opp ned bare fordi det eksisterer en trussel om endring. Fordi du blir redd at alt skal endre seg på ordentlig. At alt skal bli forandret. Til noe du ikke ønsker. Du innser at du er mer sårbar enn du trodde, og at du balanserer på tynnere egg enn du hadde ant. Du blir redd du skal bekke over på feil side. Det blir tyngre å puste. Du tøffer deg til for å skjule for deg selv og andre at eggen er tynn, men kjenner klumpen i magen som har lagt seg som kvalm lava. For du vil jo ikke det, at noe skal endres. Fordi du har det så bra som du kunne våge å håpe på, og fordi du er glad du ikke lenger vil dra dyna over hodet når lyset gjør natten til dag. Da kjenner du at alt, i det øyeblikket er forandret selv om ingenting egentlig er det. For noe truer den verden du har skapt, og som du vil leve i. Og du vet at du burde leve her og nå. Ikke der og da, eller i fremtiden. Her og nå er ingenting forandret. Her og nå finnes ingen trusler. Men klumpen i magen er der likevel, og du drar hjem med tusen tanker i hodet. Hjem der ingenting er endret. Der alt er som før. Så husker du når sitter i bilen, og skal ringe hjem som du pleier for å varsle at du er på vei, at det ikke er noen som venter på deg. Ikke i dag. Av alle dager, ikke i dag. Huset vil være tomt, og det er ingen å dele de tusen tankene med. Redslene. Og den kvalme lavaen vokser. Du vet at du er sterkere enn som så. Du vet at du ikke knekker, at du ikke kommer til å falle ned på feil side av eggen. Men du har innsett at sårbarheten du ikke trodde du hadde lenger. Den er der. Og det skremmer deg litt. Og den er betryggende. Du er tross alt ikke så avstengt som du til tider har fryktet. Du er levende. Du er hel, og må ta konsekvensene av det. 

Tilbakeblikk

Av og til ser jeg igjennom dokumentene jeg har liggende på pc'n. Tilbakeblikk. En mappe heter skrivekurs 08. Tidligere har jeg postet Reisen fra Grønland fra det samme kurset. 

Oppgaven denne gang var som følger: Skriv en tekst med følgende ord: kniv, blekkpenn, vannsklie, trappevask og løk. 

Tilbakeblikk

Han fører kniven sakte gjennom løken, skive for skive. Han drømmer seg bort, ser tilbake. Allerede første gang han så henne ble han bergtatt. Han hadde i lengre tid arbeidet som badevakt. En jobb han fant interessant. Han likte å se og studere andre mennesker. Likte å se dem bevege seg, leke, le, trene.

Det var i vannsklia han for første gang hadde sett henne. Han fanget blikket hennes og hun så på ham med de varmeste brune øynene han hadde sett og avdekket skjeve, men kritthvite tenner. Det var henne han skulle ha. Han bare visste det. Klisjé? Nei, det var sånn han følte det. Han tok mot til seg og ba henne ut på kaffe, men hun avslo. Han rødmet og følte seg som en forsmådd tenåring. Hele kvelden tenkte han på henne. Hvordan kunne han tenke seg at hun ville gå ut med ham? Han som ikke var noen ting, bare en simpel badevakt som skulle holde oppsyn. Da han skulle låse svømmehallen for kvelden sto hun utenfor og ventet på ham. Hjertet hoppet over et slag for så å banke fortere og hardere. Han kunne gjerne få invitere henne på et glass brus sa hun. Kaffe var ikke helt hennes greie. Hadde ikke blitt ordentlig voksen ennå rødmet hun. Hun tok opp en sort blekkpenn fra veska og noterte nummeret sitt på en papirlapp. Ring meg i morgen sa hun, hoppet  på sykkelen og forsvant ut av parkeringsplassen. Han så etter henne og følte seg igjen som en tenåring, men en forelsket en denne gangen. Han hadde ikke engang fått summet seg til å spørre hva hun het, men i alle fall var han sikker på at han skulle ringe henne med en gang dagen etter. Han hadde møtt kjærligheten og han skulle ikke for alt i verden la henne gå ifra seg.

Dagen etter slo han skjelvende nummeret hennes, men hun svarte ikke. Angret hun seg? Ville hun ikke treffe ham likevel? Han prøvde å forklare det på alle naturlige måter, men fant ikke noe svar han fikk til å stemme. Det var jo tross alt hun som hadde bedt ham ringe. Skuffelsen var enorm. Etter middag ringte telefonen hans. Det var henne. Hjertet hans banket som det gjorde den første gang han så henne. Nervøst svarte han og han hørte en glad, lett stemme i den andre enden. Hun ville treffe ham senere på kvelden. Han frydet seg da han gikk igjennom klesskapet sitt. Etter mye om og men fant han noe passende og etter to konjakk var også nervene under kontroll. Da han kom var hun allerede på plass ved vinduet innerst i kafeen. De snakket om løst og fast, men han kjente på en stadig økende spenning mellom dem. Han ville ha henne. Han måtte kjenne huden hennes mot sin, varmen, kjenne lukten fra henne, begrave ansiktet sitt i det lange mørke håret hennes. Han ikke bare ville, men måtte ha henne.

Han flørtet det han var mann for og hun flørtet tilbake. Smilte og så på ham mens hun smattet på sugerøret i glasset som var tomt for brus. Den natten fikk han henne. Hele henne. Morgenen etter var hun ikke lenger en urørt jentunge, men en kvinne. Han nøt det, nøt hvert sekund.

”Få opp dampen” hørte han bak seg, og han kom tilbake til nåtiden. ”Du har ennå trappevask å gjøre før du kan ta fri. Våte drømmer er dessuten forbeholdt cella” Det var fengselsbetjenten som vekte ham. Han gjorde seg raskt ferdig med løken, og startet på trappevasken. Den jævla hora tenkte han. Hun hadde lurt ham. Fått ham til å tro at hun ville ha ham, at hun var moden nok til å takle ham. Hun hadde ertet ham. Som takk for å gjøre kvinne av henne hadde hun anmeldt ham for overgrep. Han ble dømt for voldtekt på en tolv år gammel jente. Retten tok ikke hensyn til at det var hun som hadde tatt initiativet, at hun ville det minst like mye som ham. Loven tok ikke hensyn til de faktiske forhold og han ble dømt til flere år bak murene. Han skulle ta henne. Faen han skulle ta henne.

De man ikke tar med seg videre

Noen ganger, ganske ofte tenker jeg på de jeg ikke har tatt med meg videre. De jeg en gang delte hverdagene mine med, tanker med, følelser. Tid. Venner, kolleger, kolleger som ble venner, lærere, mennesker som på ulike tidspunkt i livet betydde mye for meg. Det har vært mange av dem. Noen av dem betydde ekstra mye. Hvorfor jeg ikke tok dem med videre? Hvorfor de ikke lenger er en del av hverdagene mine? Jeg har ikke noe eksakt svar på det. Jeg flyttet, byttet jobb, ble ferdig med utdanning, flyttet igjen, fjernet meg fra de som betydde noe, betydde mye. Sluttet å ta kontakt. Så kan man jo alltid forsvare seg med at de tok ikke kontakt de heller. Men det holder liksom ikke. Jeg kan ikke bruke det som unnskyldning. Det var jeg som fjernet meg, flyttet eller ble borte på andre måter. Utilgjengelig. Initiativet var mitt. Så ble jeg redd for å treffe dem igjen. Fordi jeg forandret meg, og det gjorde sikkert de også. Forandret seg så jeg ikke kjente dem lenger? Ble noen andre enn de jeg dro ifra?

Så kjenner man at man har sviktet. Man vet at det var feil å bli borte og blir redd for å bli klandret for sine feil. Det vil man jo ikke. Det er ubehagelig, og ubehag unngår de fleste av oss om vi har muligheten. Alt dette kunne jeg unngått om jeg bare lot være å bli borte. Man kan alltid flytte og være tilstede likevel. Man kan om man prøver. Jeg prøvde ikke. Ville, men lot det være. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke er god på sånt. Å holde kontakt altså. Men hvorfor det? Hvorfor kan ikke jeg være god på det? Det er jo bare å gjøre det. Og det burde være lett. Disse menneskene er jo mennesker man deler livet sitt med. Disse hverdagene som fyller livene våre. Mennesker man ville være veldig ensom uten. Mennesker som betyr all verden når man er sammen med dem. Det burde vært så lett. Men det er det ikke. Nye ting, mennesker, hendelser fyller livene våre, tar plass, tar tid. Mennesker og hendelser man forlater og mister. Og savner. For det er jo likevel sånn at selv om menneskene ikke blir med videre, så savner man dem. Jeg savner dem. Fordi de betydde all verden. Fordi de var livet mitt. De var hverdagene mine. Og selv om man har det bra der man er, her og nå, kunne man vært enda rikere om man hadde dem man hadde før.

På vei tilbake eller på vei ut?

Noen ganger slår det meg at jeg har glemt hvordan alt var. Det slår meg fordi jeg plutselig blir minnet på det. En sang, en statusoppdatering på facebook. En lukt. Et menneske på butikken. I dag var det en sang. Og så tenker jeg at det er godt å ha beveget seg framover og bort fra hvordan det var før. Den gangen jeg så mørkt på våren fordi den hadde med seg forventinger om noe godt noe. Noe godt som likevel ikke ble noe av. Den gangen jeg pustet lettet ut når mørketida kom fordi jeg da kunne sove. Bli usynlig. Man risikerer så mye i lyset. Man blir lagt merke til. Og da gjelder det jo å mane fram et eller annet som tåler å bli sett. Et smil kanskje. Så lett, og så vanskelig. Lett fordi det ikke skal så mye til for å la musklene rundt munnen trekke seg oppvover mot øynene. Vanskelig fordi det utløser en innvendig krig av følelser. Sinne fordi man ikke kan være seg selv. Sorg fordi man ikke klarer det. Fortvilelse fordi man så gjerne skulle ønske smilet kom innenifra. At man kjente det på innsiden.

Og når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor vanskelig det var å finne smilene på innsiden, og hvor vondt lyset gjorde. Når jeg tenker på hvor redd man kan være for å bli sett, så kjenner jeg hvor godt det er å med selvfølgelighet gå våren i møte med forventinger om å trekke pusten og være fri. Og i det samme jeg tenker det, så treffer det meg at det slett ikke er noen selvfølgelighet. At det er mange som lengter etter mørketid å gjemme seg bort i, som ikke våger å bli sett. For det krever mot. Sterkt mot. Og tillit. Tillit til at man tåler smerten.

Og når jeg tenker disse tankene, så virker alt så fjernt for meg. Det er så langt borte. Så tenker jeg også at det ikke er så mange nå som vet hvordan det var før. For meg. Alle har sin historie, og det er jo ikke sånn at alle til enhver tid skal vite alt. Men det er så rart noen ganger å ikke dele den delen av seg selv med de man omgås. Fordi det har vært en så stor del av tilværelsen. Det var hele tilværelsen. Alt. Og det er så mye tid som er tilbrakt til å utkjempe disse krigene. Krigene som utkjempes bak lukkede øyne og under hudoverflaten. Tid som man ellers skulle benyttet til å etablere seg. Jobb, familie og alt det som normalitet fører med seg. Man kommer på etterskudd, og når man først kommer på etterskudd er det vanskelig å komme seg a jour igjen. For i normaliteten der man skal gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte, der finner man ikke så lett åpninger for å komme tilbake om man først har falt ut. Da er det så vanskelig å holde på følelsen av å være fri og kunne trekke pusten når våren på nytt kommer. Da er det så lett å igjen se frem til mørketiden hvor man kan gjemme seg bort og bare sove. Ikke synes. Til tiden da tankene ikke trenger en sang, en lukt eller et menneske på butikken. Den tiden da smilene sitter løst, men likevel langt inne. 

Bedre eller dårligere enn deg?

Så lenge siden sist jeg skrev noe. Ikke fordi jeg ikke har tenkt tanker altså, men jeg har visst sluttet å skrive dem ned. Så nå sitter jeg her og tenker på hva jeg har tenkt. Og hva kommer jeg frem til? Hva har opptatt meg siden juli 2012?

Jeg tror det må være noe om det å skulle fremstå som noe annet enn det man i virkeligheten er. Noe annet eller noe bedre, eller aller helst noe bedre enn andre. Og jeg tenker at det er det mange som gjerne vil. Være noe bedre altså. Man skal tro man er noe. For det er man jo. Men er man bedre enn naboen fordi man velger en livsstil som tiltrekker en selv mer enn hva naboen velger? Så er det også tilfeller som fremstiller seg som dårligere enn man strengt tatt trenger. Og så lurer jeg på; hva handler det om? Bedre eller dårligere? Hvorfor kan man ikke være den man er, og la andre være det samme? Den de er altså? Så mye enklere det kunne vært. Og mye hyggeligere også.

Først: Det å være bedre.
Hvordan avslører vi de som vil heve seg over? Det hele er egentlig ganske enkelt og gjennomskuelig. Det er de som gjerne besøker de nyeste, mest populære utestedene, som drikker den dyreste vinen, som skryter av det, de som kommenterer en brudekjole som kanskje ikke passet optimalt, de som ler av bygdefesten og dens underholdningsmusikk. Det er lenge siden jeg var på rotbløytefest på lokalet med Too Far Gone eller liknende som kveldens band, men det betyr vel ikke at jeg trenger å le og slå meg på lårene av de som liker det. Ikke er det sånn at jeg ikke respekterer de som kjøper klærne sine på Retro eller Kleins eller hvor det måtte være, men tenker at det må være greit med H&M og KappAhl også.

Etter som ordene kommer ned på skjermen min, blir jeg slått av at det handler mye om penger. At penger hjelper folk til å bli små. For jeg synes det er smått. Og når jeg sier hjelper, er det jo fordi penger i seg selv ikke krymper folk. Det er det mentaliteten som gjør og mentaliteten kommer innenifra. Jeg tenker kanskje at pengene hjelper en til å dyrke mentaliteten som sier at KappAhlere og Too Far Gonere ikke helt når opp til det stigetrinnet man selv befinner seg. Og da, når man selv befinner seg på toppen av statusstigen man selv har konstruert...kan man da tillate seg å le og se ned på de som har konstruert andre stiger? For det er det mange som gjør. Ler altså. Og ser ned på. Og veldig mange andre som stilletiende aksepterer at det er sånn. Og det er jo ikke greit det heller.
Så vet vi jo også, at denne mentaliteten starter tidlig hos mange. Behovet for å trykke andre ned for å selv befinne seg på høyden.

Hvorfor har man det behovet for å klatre så høyt at man kan se ned på? Godte seg med at man er flinkere, penere, smartere, mer vellykket, mer ettertraktet enn de som har valgt noe annet? (Og kanskje ikke hadde like mange valg heller)Gni seg i hendene. Kritisere, le. Jeg skjønner ikke helt det, jeg. I mine øyne, er disse klatrerne så vidt startet på stigen de ikke engang trenger.

Så kan man jo tenke at jeg, med mine betraktninger også ser ned på de som ser ned på. Mulig det, at jeg gjør det. Det er ikke det jeg mener. Jeg liker bare ikke at folk tillater seg å sitte på sin høye hest og spytte på dem som ikke har noen hest å sitte på. Da er det bedre at man hopper ned og gir den andre mulighet til å møtes som likeverdige. Det gjør man ikke om man spytter og ler. Hvor høyt man sitter sier lite om hvordan menneske man er.

Så: Det å være dårligere.
Det er et langt mer interessant fenomen synes jeg. Samtidig vanskeligere å beskrive. De som fremstiller seg som dårligere enn andre. Jeg tror nok jeg har vært både i denne og den andre kategorien. Men altså; de som fremstiller seg som dårligere enn andre prøver jo også å si noe. Noe underliggende. Det er et forsvar i det tror jeg. Det å aldri være flink til noe, klare noe, lykkes i noe. Det å aldri være pen nok, en flink nok kokk, et godt nok medmenneske. Uansett...å aldri strekke til. Det å fremstille seg slik, det er ganske heftig. Det vitner om dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse. Det vitner om ønske om bekreftelse, om søken etter trøst. Jeg tenker at det også vitner om et ønske om å ikke bli satt krav til. Hvem forventer vel noe av noen som aldri strekker til? Så lenge jeg alltid har det vondt er det aldri noen som forventer noe godt av meg. Forventninger.

Så er det gjerne slik at det å fremstille seg som dårligere enn andre gjerne har motsatt effekt enn ønsket. Jeg tror, med vekt på tror at de som helst er dårligere enn andre mest av alt ønsker seg bekreftelse. Bekreftelse på at man på tross av å ikke strekke til likevel er bra nok. Et godt nok menneske. At det likevel finnes håp. Man søker og søker etter gode ord ved å komme med negative utsagn; " jeg er dum, du liker sikkert ikke maten min, jeg er stygg" osv. Vi har alle hørt slike utsagn, og vi har nok alle forsøkt å motsi dem uten å oppleve at det blir mottatt. Jeg tror nok også at vi etter hvert går lei av å motsi. Hva er vitsen? Det blir jo ikke mottatt likevel. Så slutter vi å motsi, eller vi slutter å sette oss selv i situasjoner hvor vi må motsi. Vi slutter å ta kontakt, vi slutter å møtes. Vi forsvinner. Tilbake sitter den som er dårligere enn alle andre, den vi har forsøkt å bygge opp med gode ord og handlinger, den som mangler selvtillit og selvfølelse og har fått bekreftet at man nok en gang ikke har strukket til. En kan bare ikke forstå hva som gikk feil denne gangen også. For det er jo slik at de som gjør et forsøk på å bygge opp til slutt gir opp. De gir opp. I taushet. Og i oppgitthet over at den de har forsvunnet fra ikke svarer til forventingene. For det er jo ganske ubehagelig når det vi forsøker å gi blir møtt med motargumenter. Da lar vi vel heller være. Noen av oss stiger til og med opp på høye hester.

Så tenker jeg da at disse holdningene kommer innenifra. Det sitter mellom ørene. Penger eller ikke, god kokk eller ikke. Det betyr så lite.

Jeg er ikke bedre enn noen andre hverken på den ene eller andre måten. Jeg har mine fordommer. Jeg har områder med liten selvtillit. Det er noe av det som gjør meg lik alle andre. God nok. Ulik.