Påskefri

Jeg har påskeferie, og ingen skal og må på planen. Bare kan og vil :) Ungene har reist til faren sin i ferien, så nå er huset fritt for krangel og barne-tv. Nesten så det bli for stille. Men for all del, jeg koser meg jeg.

I går så jeg filmen "Broene i Madison County". Jeg har sett den før, men det er lenge, lenge siden. Det var noe der...det at når man får familie blir de store tingene mindre, og erstattes med detaljer. Det kan høres litt grått ut, og det kan det sikkert være også, men jeg synes egentlig det er litt godt. Jeg har vært alt for opptatt av de store tingene tidligere. Hvem er jeg, hva er jeg, hvem er jeg i forhold til andre og verden, hva jeg står for, meningen med livet, leve som frisk osv...de store tingene er virkelig store, for ikke å snakke om slitsomme. Det kan detaljene være også...hva er rimelig leggetid for en ti-åring, hva skal man ha til middag, hvordan få timene til å strekke til mellom fritidsaktiviteter, lekser og alt man skal fylle dagene med. Detaljene kan være slitsomme, men på samme tid enormt befriende. Jeg lengtet etter alt dette. Det å være bekymret for om alle detaljene i en dag ble utført fordi det var så mange av dem. Detaljer altså.

I den tiden de store tingene fylte dagene mine var det få detaljer. De betydde ikke så mye, det var vel egentlig ikke plass til dem. Men når detaljene tvinger seg fram, blir de store tingene både færre og mindre. Rart.
For min del var det når jeg utvidet horisonten, satte de store tingene på vent og åpnet opp for detaljene at livet kunne begynne å leves.