Noen skritt lenger.

Jeg tenker ofte på at jeg er heldig. Heldig som har blitt et bedre menneske, mer i kontakt med verden, mer i kontakt med meg selv, gladere, glad for at jeg omgir meg med mennesker som vil meg godt, som jeg vil godt tilbake. Heldig er vel kanskje feil ordvalg. Jeg har jobbet hardt for det jeg har og det har krevd mye, men det har vært verdt det. Jeg har oppdaget min rett til å reagere på urettferdighet, men jeg har også oppdaget jeg ikke trenger å kjempe alle kamper. Jeg trenger ikke lenger leve opp til andres forventinger om hva jeg skal være, og hva jeg skal gi. Andre ting er mer verdt. Det er igrunnen ganske fantastisk. Jeg liker det. Jeg klarer det ikke alltid. Men jeg liker at jeg har kommet noen skritt lenger.

Jeg tror man gjerne kan ta seg tid noen ganger. Tid til å sette pris på det som er godt, tid til å kjenne på det som er godt, tid til å kjenne hva som gjør godt. Det tror jeg igrunnen er nyttig. Særlig når det stormer og en tenker at alt bare er slit.