Det første spede forsøk.

Jeg trodde aldri jeg skulle starte en blogg. Never ever. Så sitter jeg altså her likevel og skal prøve meg på en aldri så liten start. Det er i det hele tatt ganske forunderlig dette med å skrive blogg. Hvorfor gjør så mange det egentlig? Flere og flere virker det som , og jeg...jeg bidrar til statistikken. Ikke helt uten skrupler vel og merke, men jeg våger meg allikevel frampå. Det trenger jo ikke alltid slå positivt ut dette man skriver om seg selv, livet, tanker og ytringer av ymse slag. Ja, for ymse må jeg innrømme at jeg har lest. Det er jo en viss risiko for å trampe andre på tærne, få sjefen, eller den fremtidige sjefen til å avsløre rynkene i panna i bekymring over hva slags arbeidstaker han har med å gjøre.

Men altså...hvorfor er det så mange som blogger? Hvor kommer behovet for å bli sett og lest fra? Det tror jeg mange kunne skrevet mye om og det er nok allerede gjort, men spørsmålet er likevel gyldig synes jeg. Jeg har ikke tenkt å besvare det, for dette første blogginnlegget skulle ikke bli et slikt seriøst et. Det skulle bare være en start. Jeg er visst litt sånn. Det jeg tenker blir ikke alltid slik det skal, og mange spørsmål dukker opp under veis. Noen ganger må man bare sette strek. For meg er det ofte slik at de strekene jeg setter gjerne åpner opp for nye spørsmål. Slik kan jeg holde på i evigheter, men så må man bare si stopp en gang og legge ballen død... helt til noen dytter i den på nytt (for hvem kan vel gå forbi en ball uten å kjenne om den fortsatt ruller?)