Gode menneskemøter

Det kjennes ofte litt svevende, litt lite håndfast og konkret når jeg tenker på menneskemøter. Hva det er som gjør menneskemøter gode. Det er ikke alltid jeg engang kjenner det. Kanskje mest fordi jeg ikke kjenner etter. Det er ikke til enhver tid like viktig. Men noen ganger er det det. Ekstra viktig. Og da er det noe, ubevisst kanskje, men da er det noe  som skjer. Noe som endrer seg.  

Jeg, som alle andre, trenger hjelp noen ganger. Kanskje trenger jeg noen til å vanne blomster mens jeg er på ferie. Skifte dekk når vinteren nærmer seg. Hjelp til å flytte. Det kan være hva som helst. Men hjelp kan også være hjelp til selvinnsikt, til å forstå meg selv bedre og finne riktige svar. Mine riktige svar. Og det er kanskje denne hjelpen som krever mest av meg. Når jeg skal be om den. Jeg tror det er i denne type hjelp menneskemøter blir som viktigst. Det er i disse møtene jeg som mest trenger å tro på at den andre vil meg vel. Det er i disse møtene jeg er mest redd for å bli stående ensom, selv om jeg ikke er alene. Og jeg tror det gjelder for de fleste av oss. Uavhengig av hvilken side av «bordet» vi sitter på. For alle har vi, eller har hatt behov for noen å lene oss på. For det er sånn det er å leve i livet. Det utfordrer. Og det utfordrer vår motstand mot å lene oss på noen. Motstanden som vi bruker som beskyttelse for å ikke bli stående ensom tilbake. Og det også, tror jeg de aller fleste av oss har kjent på.  

For mange år siden hadde jeg en lærer på kulturskolen. Han møtte alltid meg. Hver gang jeg ringte sa han at det var fint å høre stemmen min, og han sa det var godt å se meg når vi møttes til time. Og det sa han sikkert til alle. Men jeg trodde på ham. Han ventet meg. Av og til kunne ikke timen gjennomføres som planlagt. Jeg var ikke fokusert, men i stedet for å sende meg ut av rommet og vente på neste elev, gikk vi ut begge to. Vi gikk ut i skolegården for å øve på fotballfinter. Og det var helt fint. Fordi han så meg. Med det vennlige blikket ventet han meg og tok imot meg som jeg var. Selv om det ikke var den beste utgaven av meg selv. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det betydde en hel del. Og det prøver jeg å ta med meg inn nye møter så de også kan bli gode. Selv om det ikke alltid er like lett. Alle menneskemøter blir ikke gode. Jeg tror ikke engang at det er et realistisk mål, men det betyr ikke at jeg skal la være å søke dit. 

Noen ganger søker jeg gode møter på vegne av meg selv. Når livet utfordrer. Da trenger jeg det vennlige blikket, den varme tonen i stemmen. Jeg trenger at svarene ikke er gitt før spørsmålene mine er formulert.  Og jeg trenger at ikke alle spørsmål må besvares. Noen kan få lov å være ubesvarte til jeg selv finner de svarene som blir riktige for meg. Jeg trenger også at jeg får lov å svare feil. Alt trenger ikke være gitt på forhånd.  

Det blir tydelig når den jeg søker hjelp og støtte hos ikke er til stede i vårt møte. Det er gjerne da alle svarene kommer fra den andre. Svar på spørsmål jeg ikke har stilt, men som han tror han har hørt. 

Når den andre med samtidig tilstedeværelse, omsorg og nysgjerrighet kan lytte. Både etter det som blir sagt og det jeg ikke kan sette ord på. Det er da jeg kan kjenne at møtet blir godt. Når fordommene ikke kommer i veien. Når den andre ser den jeg er fremfor den jeg kunne vært, og likevel godt kan like meg. Og forstå at jeg er annerledes. For det er jeg. Det er vi alle. Vi er annerledes. Fordi ingen av oss er like. Samtidig som vi er det likevel.  

Det er når jeg kan kjenne på en gjensidighet, at vi er to som…og ikke en som, og en annen som…Når vi begge vet hva det koster å lene seg mot og på. Og kan møte det fra begge sider. Det er da, tror jeg, at gode menneskemøter oppstår. Og noen ganger. Noen ganger trenger vi de gode menneskemøtene mer enn noe annet. Og noen ganger. Noen ganger er gode menneskemøter nok. 

Å være seg selv godt nok

Jeg vet ikke jeg, hva som er tilfeldig eller ikke. Jeg må velge å tro at vi har en hel del innvirkning på eget liv. Noe annet gjør det nesten håpløst og motløst å se de utfordringene vi møter nettopp som utfordringer. At motstand, når den er overvunnet gjør oss til rausere medmennesker, mer selvsikre kanskje. Men likevel...noen ganger skjer det ting i livet som endrer måten vi lever det på. Ting som endrer livet uten at vi selv har villet det. Kanskje blir vi ikke rausere, kanskje blir vi enda mer i tvil om hvem vi er, hva vi står for. Men de tingene, som jeg velger å tro er tilfeldigheter gjør ofte smertelig vondt. Kanskje når det inn til det innerste og gjør noe forestillingen om oss selv, hvem vi er, hvem vi er for oss selv og andre, hva vi står for, hva som er viktig.

Det kan jo være mye det, som får oss til å stille de store spørsmålene om oss selv. Av og til kan det kjennes som bombenedslag, eller det kan jo være nettopp det også. Bombenedslag. Bombenedslag som rokker ved alt det vi har trodd på. Levd med. Men det kan være andre ting også. Noe som gir opplevelse av tap. Tap av rolle, av personer. Sykdom kanskje. Tap av trygghet. Forutsigbarhet. Det kan være tap det kjennes ut som om en aldri skal komme over. Eller leve med. Og ikke alle klarer det heller. Å leve med tapet. Men de fleste gjør det. Og de fleste gjør det lettere etter hvert. Selv om det kjennes uoverkommelig i lang, lang tid.

I dag slo det meg på vei hjem. Vi har kanskje våre bombenedslag alle sammen. Noen har flere. Jeg har uendelig mye som er godt i livet. Mange som er gode. Mange som tenker gode tanker, som gjør gode ting. Mennesker som gjør meg godt. Og det tenker, og kjenner jeg med en takknemlighet jeg har vanskelig for å uttrykke. Og jeg gjør det alt for sjelden. Uttrykker det.
Men selv om jeg har alt det gode, er det likevel den ene som mangler. Den første jeg mistet som virkelig betydde all verden. Og da, i det jeg kjenner på takknemlighet knyttes den følelsen til den jeg aldri kan få fortalt det til. Så blir takknemligheten til en sorg det kjennes ut som jeg aldri skal komme over. For meg ble det et bombenedslag. Det tapet av den ene, viktige. Det ble et av de slagene som etterlot seg et tomrom etter noen som liksom alltid skulle være der. Alltid, men som ikke var det lenger. Hun var ugjenkallelig borte. Og i dag, når jeg ikke klarer å være raus, og tenke de gode tankene, gjøre de gode tingene, blir jeg minnet på det mest rause mennesket jeg har kjent. Som jeg aldri opplevde fordømte eller sa vonde ord. Det mennesket som hadde det mildeste blikket og varmeste lukten. Det mennesket som får meg til å stille de store spørsmålene om meg selv. Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Hva står jeg for? Og etter hvert som tankerekkene går; hvorfor klarer jeg det ikke? Hvorfor klarer jeg ikke å være som henne? De spørsmålene som kommer når jeg selv ikke er nok.

Så går tankerekkene om alt det jeg skulle vært, alt det jeg skulle gjort, men jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Også med de egenskapene, tankene, handlingene jeg ikke er stolt av. Så får jeg heller jobbe med tanken om at det er godt nok. Det er jo også noe å strekke seg etter. Det å være seg selv. Og å være seg selv godt nok.

Om å høre til. Og høre til hva?

Tilhørighet er vanskelig å få tak på. Det er som om det bare er eller ikke er, noe som mangler ord. Og det ordløse har lett for å glippe unna når en prøver å holde fast i det. Jeg vet ikke om man, dersom man hører til og aldri har følt seg utenfor, om man da noen ganger tenker over at man faktisk er hjemme der man er. For jeg tenker at det handler mye om det, om å føle seg hjemme. At man kan senke skuldrene og være seg selv, at man kan finne trygghet og være til stede der man er, og sammen med dem man er der sammen med. Eller ikke er der sammen med. Videre tenker jeg at det må handle om en trygghet og tilstedeværelse som bor i den enkelte. Det er ikke det ytre som avgjør om man hører til eller ikke.
Jeg har tenkt at tilhørighet handler om det miljøet en omgir seg med, og om det miljøet behandler en med varsomhet og omtanke, vil man høre hjemme der. Men så er det kanskje ikke helt det det handler om likevel. Det også, men kanskje er varsomhet og omtanke er som gjødsel å regne. Det er ikke hovedingrediensene. Selv om gjødsel er viktig og ofte nødvendig, det også.

Dersom tanken om at opplevelse av tilhørighet i bunn hører den indre tryggheten til er riktig, blir tankerekkene fort mange og lange.

Dersom det er slik, forklarer det langt på vei hvorfor mange velger å høre til noe og noen vi tenker bidrar negativt til ens egen personlige utvikling. Når grunnfølelsen er utrygghet uansett hvor man befinner seg, har det liten betydning hvor man søker for å finne noe som gir gjenklang. Noe som gir mening. Noe eller noen som gir en selv betydning. Og da kan vi forstå, ikke sant? Når man mangler en egen trygghet, eller om man mangler en erfaring med å være betydningsfull for seg selv eller andre. Da kan vi jo forstå at det er lett å søke til mennesker som er rause med bekreftelsene sine. Som øser av sin anerkjennelse. Som er støttende. Som ikke nødvendigvis fører en mot neste skritt på livsveien, men som holder en fast fordi det tjener deres formål.

Når man har store hull i opplevelsen av tilhørighet er det forbausende vanskelig å stille krav til noen som helst. Da tar man det man får. Og man er fornøyd med det. Man har jo tross alt fått noe man sjelden har kjent på tidligere. Så lenge man har en meningsfull plass i fellesskapet, betyr det mindre hva dette fellesskapet består av, eller hva det koster å ha en plass der. Kanskje. Og finnes det noen alternativ? Uten relasjoner synker vi. Vi trenger andre for å holde oss flytende. Noen trenger færre enn andre, men alle trenger noen. I en eller annen grad.  

Hvorfor er det slik at tilhørighet blir så viktig? Ja, dette med relasjoner er en del av det. Men relasjoner kan man jo ha på tross av at man opplever å ikke høre til. Og det er ganske smertelig i seg selv.

Kanskje er tilhørighet et grunnleggende behov? På linje med mat og søvn? Det å kjenne at man hører til et sted, og hører til noen. Kanskje er det grunnleggende behov det å kjenne at man har verdi for andre, at andre har verdi for en selv, at man blir akseptert og inkludert inn i et fellesskap, at man knytter gjensidige bånd, at man deler noe, en forbindelse, noe som gir en opplevelse av en slags nærhet til et annet menneske. Noen som gir deg kjærlighet og som tillater at du gir tilbake. Noen å identifisere seg med, noen som er lik deg og som likevel er helt all right, noen man deler noe med, noen å være lojal mot. Kanskje til og med kjenne seg likeverdig med. I alle fall nesten. På den måten skapes tilhørighet mens en går veien sammen med en annen. Det skaper en følelse av å være trygg. I alle fall så lenge man deler noe av felles betydning. Og da forstår vi. Vi kan forstå hvor utfordrende det er å forlate et fellesskap som byr på disse godene. For hva skjer da med tilhørigheten?

Når du står på siden av alt og alle er det fristende å søke til mennesker som gir deg betydning. Det er bare at uansett hva de bekrefter og tilbyr, hvor mye de gjødsler, vil du ikke oppleve å høre til. Kan hende det dreier seg om opplevelsen av å høre til i deg selv, eller å ikke være hjemme. Når du står på utsiden av deg selv er det vanskelig å tro på at din egen grunnmur holder og se hva som er dine verdier. Hva står du for og hva er kopier av andres tankesett og holdningsgrunnlag? Hvordan skal du kunne høre til når du ikke vet hvem «du» er?

Så er det også slik, tenker jeg, at det å mangle egen grunnmur og visshet om hvem man er, og hva man står for, er også noe man kan gjenkjenne i andre. Den gjenkjennelsen gir en fornemmelse av å ha noe til felles med noen. Den gir en tilhørighet. Og selv om denne tilhørigheten baserer seg på å ha utrygghet som felles fordring, er det likevel noe. Det gir en opplevelse som i alle fall til en viss grad dekker behovet for å være en del av noe større enn seg selv.  Kanskje er det tilhørighet så god som noen. I alle fall for en stund.

Det er ikke rom i herberget.

Døtre, fedre, medmennesker. Mennesker. Ja, for de er familier disse flyktningene også. De er som oss. Ikke lopper og lus. Ikke personer av ondskap. Mennesker som ønsker sine barn, naboer gode dager. Dager hvor de ikke trenger å overleve. Dager de kan puste i, drømme i, leve i.

Og dette landet rammes av en bølge av mistenksomhet, hat, redsel. Redsler for egne verdier. For eget pensjonsfond. Et hat overfor en menneskegruppe, overfor muslimer...for det virker å være avgjørende. Er du muslim kan du skylde deg selv. Er vi så primitive? Det vi kan ta dem på er troen deres. Troen gjør dem til gribber. Men altså...denne gruppen av muslimer, som sikkert også er ekstremister...Denne gruppen blir stilt til ansvar for alt vi ikke liker, vi som sitter på våre fløyelsputer med sølvskje munnen. Denne gruppen legger vi for hat. De truer våre verdier. Våre nordiske verdier. Fordi de skal overta verden, og det å være flyktning fra et land hvor de har mistet sitt livsgrunnlag og håp om bedre tider, er bare et ledd i handlingsplanen verdens muslimer har for oss andre. Oss med den riktige tro, med de riktige verdiene...de gode verdiene.

Jeg husker en sommerdag for noen år siden da en nordmanns handlinger skapte avsky i de fleste av oss. Handlinger basert på holdninger, på forestillinger, på verdier, på hat vi nå finner overalt i kommentarfeltene i norske nettaviser. Eller på facebook. Holdninger ingen av oss ville vedkjenne oss den gangen, den gangen en nordmann truet den sympatiske, velmenende, snille,  rause folkesjela vi hevder å ha i det norske samfunn. Men i dag, i dag er det selvfølgelig annerledes. I dag hevdes holdningene over en lav sko, folk er ikke redde for å komme frem. For i dag er på nytt de norske verdiene truet. Slik massedrapsmannen hevdet for noen år siden. Har vi gitt ham rett? Jeg tipper han applauderer det som foregår i det ganske land. Han har fått flere med på laget. Og ja...det er lov å være skeptisk, det er lov å være redd. Og det er lov å hevde det. Det er til og med riktig hvis man samtidig klarer å se at de man omtaler faktisk er mennesker. Mennesker med feil og mangler, med familie, mennesker som har gitt opp håpet. Men det er ikke lov til å brenne ned asylmottak.

Og jada, våre besteforeldre har jobbet for å reise dette landet. Og ja, de fortjener absolutt en verdig eldreomsorg. Syke trenger god behandling, og vi bør kunne tilby det. Vi, nasjonen Norge. MEN vi får ikke flere sykehjemsplasser eller en rausere psykiatri, flere kommunale boliger, billigere barnehager selv om vi lar være å hjelpe mennesker som står på grensen og ber om plass i herberget. Da ville vi hatt det. Dessverre er vi mer opptatte av skattelette.

Jeg har også en bekymring. De er mange. Veldig mange. Mange som skal få behandlet søknaden sin. Mange som trenger beskyttelse, og får bli. Mange som blir sittende på vent. Mange som blir et mål for hat, mistenksomhet og fremmedfrykt. Mange som mister sin identitet fordi de ikke lenger får mulighet til å gjøre det de kan. De blir flyktninger. Det er alt. Det blir identiteten. De mister rollen som lærer, ingeniører,  kokker. De blir flyktninger, gribber som gratis skal forsyne seg av våre fat. De er mange. Alt for mange som vi ikke klarer å integrere.

Jeg skulle ønske at vi klarte å holde fast på at de er mennesker. At vi er mennesker. At vi er døtre, fedre, familier. Jeg skulle ønske vi kunne erkjenne at de har mistet håpet der de bygde livene sine. At det ikke var mer igjen der de dro fra. Jeg skulle ønske vi kunne møte menneskene med en visshet om at de har mistet mer enn sitt hus og sin bil. Jeg skulle ønske mye, men jeg er redd ønskene bare forblir ønsker.

Jeg skulle også ønske at jeg fant ordene, at jeg ikke ble stille og at "sannheter" fikk bli uimotsagt.

Når du vet du burde bruke pauseknappen

Når hele deg kjenner at du burde bremse opp, når du vet at du er på vei til en bråstopp...da burde det vel være lett å gjøre nettopp det? Sette på pauseknappen? Men så er det jo lenge siden siste gang det gikk galt, og det er fristende å teste grensene. Finne ut hvor langt du kan gå. For du vil jo gjerne slippe unna egne begrensninger. Bevise at du kan, om du vil og om du får sjansen. Så begynner motoren å gå av seg selv. Det er ikke lenger vanskelig å trykke på pauseknappen. Problemet er å finne den. Du blir sliten, men urolig. Du orker mye, men får ikke med deg stort. Samtaler blir borte på veien. Du sitter stille, men hodet spinner uten at du får tak i tankene. Motoren går. Knappenåler blir bråkete, skyggene intense lyskastere.
Da er det på tide å la motoren hvile litt. For det kan den jo. Ennå. I morgen er pauseknappen ennå ikke borte. Skal du trykke? Kanskje du kan enda litt mer? Ja, for galt har det jo ikke gått i dag heller. 

Morgentur

Når du sitter på bussen, når det regner ute, når setene fylles av morgentrøtte kropper, av våte regnjakker. Når regnet utenfor gjør gulvet inne vått, når frontruten dekkes med dugg og utsikten ligner tåkedis. Da går pusten raskt, men for sakte likevel. Luktene blir intense og musikken på øret er ikke lenger nok til å stenge verden ute.

Men så, like før panikken tar deg, kommer det på en far eller bestefar og ei lita jente. Han i sixpence og tweedjakke. Hun i dongeriskjørt og røde strømpebukser. De blir stående. De ler. Sammen. Holder hender. Når bussen krenger holder han beskyttende armer rundt henne og gjør verden trygg. Så blir du det også. Trygg. Og varm. Og under resten av turen er pusten rolig og den fuktige luften er ikke så påtrengende. Før du går av rekker du å tenke at du burde ta buss litt oftere.

Om hvordan vi har det

Ofte stiller vi hverandre spørsmålet: Hvordan går det? eller: Står til? Vi stiller spørsmålet i et tonefall som ikke kan misforstås. Vi forventer svar som: Jo, takk bare bra. Eller: Har vært litt snufsete i det siste, men kan ikke klage. Så er vi fornøyde med det. Sjeldnere spør vi: Hvordan går det egentlig med deg? Hvordan har DU det? Sjeldnere må vi kjenne etter. Virkelig kjenne etter.

Jeg opplevde det ofte før ar de som faktisk spurte ikke forventet et overfladisk svar. Man blir etter hvert vant til å være ærlig med seg selv. Selv om det tar tid og krever mye øvelse. Etter hvert som man tillater at det skjer, endrer livet seg og det som var normalt og hverdagslig tidligere blir fjernt og uvant. Man går ikke lenger like mye inn i seg selv og sitt eget, det er andre ting som kan få oppmerksomhet og man blir litt friere til å leve det livet man har ønsket å leve.

Så kjennes det nesten ut som lynet slår ned: du er sliten etter en lang dag, du tillater deg selv å koble litt ut og du lengter egentlig litt hjem til varmen fra dyna. Da er det noen som setter seg ned, ser på deg. Virkelig ser deg, og spør hvordan det går med deg. Et spørsmål som utløser et kaos av indre spørsmål. I det øyeblikket blir du satt tilbake til den tiden da svaret var at alt var vanskelig og vondt. Den gangen da livet var mer en utfordring å komme seg gjennom enn noe som kunne tilføre glede, hygge, spenning og velvære. I det øyeblikket du blir sett, på ordentlig, da kan du ikke komme med et overflatesvar. Så du kjenner etter. På ordentlig. Du er tilstede her og nå. Prøver å lande kaoset. Etter en tenkepause, eller kjennepause finner du svaret ditt: Jo, det går bra. Jeg er bare litt sliten i dag. Kan ikke klage på noe. Det som er nytt er at du har kjent etter og du mener det svaret du har gitt. Selv om det kanskje ikke høres veldig troverdig ut, har du kjent etter og gitt et sant svar. Du har bare blitt ristet løs fra de automatiske svarene som blir utløst av tonefall og flakkende blikk. Tonefall og blikk du ofte selv har.  Ristet løs fordi noen tok seg tid til å se deg, og ikke hadde svaret klart på forhånd. 

Det bipolare som ikke er det

Noen ganger kjennes det som om alt som har vært ikke har vært likevel. Noen ganger er det som om du går mange skritt tilbake, og at alle stegene du har gått ikke er gyldige. Som om det bare har vært en pause i en utopisk verden. Og så tenker jeg at det nok er den bipolare siden av meg, den som glemmer alle seirene når seirene ikke kommer som perler på en snor, at det er den som har fått tak på meg. Det er når jeg møter motstand jeg ikke klarer hanskes med, motstand som gjør at jeg ikke klarer å huske alt som har vært imellom nederlagene. Alle seirene. Den siden som ikke anerkjenner de gode dagene, som glemmer dem og som mister tro på at nederlagene noen gang opphørte. Egentlig.

Men så i et plutselig øyeblikk tenker jeg at det likevel ikke er den bipolare i meg som glemmer alt som har vært imellom det vanskelige. Jeg tenker at når man ryker på et nederlag, et tap eller man møter motstand man ikke kunne rå over, da er det ganske allment å gå på en smell. Tror jeg. Er det ikke nesten å forvente? Og når man ikke bare møter én lettvegg, men flere og så tette at man ikke lenger ser at det er lettvegger...da er det overraskende enkelt å sause seg inn i en negativ nedadgående spiral der det meste råtner på veien. Da trenger man ikke gi den bipolare delen av seg æren for alt som stinker. Da er man kanskje ikke så ulik alle andre likevel, selv om grumset selvfølgelig ikke klarner av den grunn. For i grumset ser man ikke alt like klart. Man ser igrunnen bare at man ikke ser. Og det er også en erkjennelse.

Men man blir redd når man glemmer seirene. Man blir redd man mister grepet over den bipolare delen i seg. Kontrollen som har gjort det mulig å se klart. Kontrollen som har gjort det mulig å rive lettvegg etter lettvegg. Det er når man kjenner denne redselen at man møter til trening klokken halv sju om morgenen. Det er da man holder seg igang. Man tar opp kampen for å vende den nedadgående spiralen. Og så lenger jeg klarer det, og så lenge jeg kan tvinge meg selv til å huske noe annet enn nederlag og tap, da vet jeg at den bipolare delen fortsatt er under mitt styre. Og da har det allerede blitt litt klarere. Så slår det meg, og jeg smiler på innsiden; ja, det er iallefall ikke noe vits i å vente på den maniske fasen. For den kommer ikke. Ikke denne gangen iallefall. Jeg har kontroll. Stålkontroll!

Togtur og åpenhet

Det er når du sitter på toget at du har mulighet til å ta livet helt med ro, når du er på vei fra et sted til et annet og alt du egentlig kan gjøre er å sitte i ro, gå en tur til neste vogn, lese en bok eller lytte til musikk. Med dårlig nettilgang sitter du kanskje og irriterer deg over at du ikke får sett de episodene av Dicte som du har utsatt å se til en gang du har god tid og kan være ganske uforstyrret.

Det er da du kan lage dine egne historier. Bare ved å løfte blikket kan du få øye på mange av dem. Et nedlagt gårdsbruk. Hvilke liv har de levd de som har dratt derifra? Hva forlot de, og hva kom de til? Herskapshuset som har fyr i ovnen. Det ser du fordi det ryker fra pipa. Kanskje er det noen der inne som baker lefse eller flatbrød til jul. Hvilke ferier har den nedisede campingvogna ved toglinja vært med på? Slike spørsmål har jeg, og svarene lager jeg med min egen fantasi. Jeg synes i det hele tatt det er ganske behagelig å skyve tanker jeg skulle ha tenkt unna. Men så vet jeg jo at noen tanker må jeg tenke. Som et spørsmål jeg fikk forleden dag; hva har åpenhet betydd for deg? Og jeg kjenner at tiden er der hvor disse tankene skal få plass.

Hva betyr åpenhet egentlig for meg? Jeg er på vei fra Hamar til Trondheim, og har vært på en konferanse som omhandler tvang og etikk i psykisk helsevern. Et tema få har maktet å være særlig åpen om. Tema med et utalls historier. Helt unike historier om krenkelser og ydmykelse. Om vekslende velbegrunnede og dårlig begrunnede tiltak hvor kontrollen blir fratatt og overtatt av andre.  Og så slår det meg; det at andre engang våget å være åpen om sin historie, førte også til at jeg våget å ta fatt på min bedringsprosess. Det skjedde jo ikke over natten selvfølgelig, men andres åpenhet var utgangspunktet for min egen vei mot åpenhet og en endelig anerkjennelse, en innrømmelse av at jeg kanskje ikke var så annerledes som jeg opplevde at jeg var. Er man annerledes er man også alene, og annerledesfølelsen er en ensom følelse å ha. Det er annerledeshetens natur. For meg har åpenhet gitt meg håp, og mot nok til å gå veien som måtte gås mot målet om et friskere liv. Og et liv med åpenhet.

Jeg har møtt mange historier, mange som har hatt mot til å være åpen og dele historier fra sine levde liv. Sjelsettende historier som har gjort inntrykk. Historier som har vært vonde å fortelle og vonde å høre. Og jeg har delt mine egne. Og her har jeg også møtt åpenhet. Åpenhet for å lytte, og for å ta imot. Jeg har også opplevd hvordan mangel på åpenhet for mine historier, tanker, følelser...opplevelser har fremkalt annerledesfølelsen. Den ensomme annerledesfølelsen. Mangel på åpenhet fører også til mistillit. Ikke bare til andre, men også til en selv og til troen på egen prosess. At man er på riktig vei. Så tenker jeg at åpenhet samler oss og skaper toleranse for hverandre. Sammen er vi mindre alene, og sammen tørr vi mer. Åpenhet gir oss mulighet til å kjenne at vi er en del av noe større.

Det har vært en uendelig lang reise, men til sist har åpenhet ført meg hit. Jeg er her jeg er i dag fordi jeg har valgt åpenhet fremfor noe annet. Jeg har en jobb jeg har fått med forutsetning om at jeg evner å være åpen om mine erfaringer som bruker av psykiske helsetjenester. Åpenhet har ført til jobb. Jeg er åpen om mine erfaringer, og jeg forsøker så godt jeg kan å møte andre med den åpenhet vi alle trenger å bli møtt med når livet er vanskelig, og målet om et levelig liv oppleves håpløst. For sånn er det jo for mange. Livet er vanskelig, man eksisterer fremfor å leve, man er ensom i opplevelsen av å være annerledes enn alle andre. Man lever i utenforskapet. Men så kan det være en spire av håp i at noen velger å være åpen om sine egne erfaringer, og å være åpen for andres historier. For åpenhet går jo begge veier.

Så er det også sånn at åpenhet er vanskelig. Det krever mot. Det gjør deg sårbar. Sårbar for avvisning og en enda større ensomhet enn du trodde var mulig. Men i det åpenhet blir møtt med åpenhet. I det du virkelig blir sett. Da starter livet.

Når alt forandres uten at noe er endret

Noen ganger blir alt snudd opp ned uten at noe egentlig er forandret. Det blir snudd opp ned bare fordi det eksisterer en trussel om endring. Fordi du blir redd at alt skal endre seg på ordentlig. At alt skal bli forandret. Til noe du ikke ønsker. Du innser at du er mer sårbar enn du trodde, og at du balanserer på tynnere egg enn du hadde ant. Du blir redd du skal bekke over på feil side. Det blir tyngre å puste. Du tøffer deg til for å skjule for deg selv og andre at eggen er tynn, men kjenner klumpen i magen som har lagt seg som kvalm lava. For du vil jo ikke det, at noe skal endres. Fordi du har det så bra som du kunne våge å håpe på, og fordi du er glad du ikke lenger vil dra dyna over hodet når lyset gjør natten til dag. Da kjenner du at alt, i det øyeblikket er forandret selv om ingenting egentlig er det. For noe truer den verden du har skapt, og som du vil leve i. Og du vet at du burde leve her og nå. Ikke der og da, eller i fremtiden. Her og nå er ingenting forandret. Her og nå finnes ingen trusler. Men klumpen i magen er der likevel, og du drar hjem med tusen tanker i hodet. Hjem der ingenting er endret. Der alt er som før. Så husker du når sitter i bilen, og skal ringe hjem som du pleier for å varsle at du er på vei, at det ikke er noen som venter på deg. Ikke i dag. Av alle dager, ikke i dag. Huset vil være tomt, og det er ingen å dele de tusen tankene med. Redslene. Og den kvalme lavaen vokser. Du vet at du er sterkere enn som så. Du vet at du ikke knekker, at du ikke kommer til å falle ned på feil side av eggen. Men du har innsett at sårbarheten du ikke trodde du hadde lenger. Den er der. Og det skremmer deg litt. Og den er betryggende. Du er tross alt ikke så avstengt som du til tider har fryktet. Du er levende. Du er hel, og må ta konsekvensene av det. 

Tilbakeblikk

Av og til ser jeg igjennom dokumentene jeg har liggende på pc'n. Tilbakeblikk. En mappe heter skrivekurs 08. Tidligere har jeg postet Reisen fra Grønland fra det samme kurset. 

Oppgaven denne gang var som følger: Skriv en tekst med følgende ord: kniv, blekkpenn, vannsklie, trappevask og løk. 

Tilbakeblikk

Han fører kniven sakte gjennom løken, skive for skive. Han drømmer seg bort, ser tilbake. Allerede første gang han så henne ble han bergtatt. Han hadde i lengre tid arbeidet som badevakt. En jobb han fant interessant. Han likte å se og studere andre mennesker. Likte å se dem bevege seg, leke, le, trene.

Det var i vannsklia han for første gang hadde sett henne. Han fanget blikket hennes og hun så på ham med de varmeste brune øynene han hadde sett og avdekket skjeve, men kritthvite tenner. Det var henne han skulle ha. Han bare visste det. Klisjé? Nei, det var sånn han følte det. Han tok mot til seg og ba henne ut på kaffe, men hun avslo. Han rødmet og følte seg som en forsmådd tenåring. Hele kvelden tenkte han på henne. Hvordan kunne han tenke seg at hun ville gå ut med ham? Han som ikke var noen ting, bare en simpel badevakt som skulle holde oppsyn. Da han skulle låse svømmehallen for kvelden sto hun utenfor og ventet på ham. Hjertet hoppet over et slag for så å banke fortere og hardere. Han kunne gjerne få invitere henne på et glass brus sa hun. Kaffe var ikke helt hennes greie. Hadde ikke blitt ordentlig voksen ennå rødmet hun. Hun tok opp en sort blekkpenn fra veska og noterte nummeret sitt på en papirlapp. Ring meg i morgen sa hun, hoppet  på sykkelen og forsvant ut av parkeringsplassen. Han så etter henne og følte seg igjen som en tenåring, men en forelsket en denne gangen. Han hadde ikke engang fått summet seg til å spørre hva hun het, men i alle fall var han sikker på at han skulle ringe henne med en gang dagen etter. Han hadde møtt kjærligheten og han skulle ikke for alt i verden la henne gå ifra seg.

Dagen etter slo han skjelvende nummeret hennes, men hun svarte ikke. Angret hun seg? Ville hun ikke treffe ham likevel? Han prøvde å forklare det på alle naturlige måter, men fant ikke noe svar han fikk til å stemme. Det var jo tross alt hun som hadde bedt ham ringe. Skuffelsen var enorm. Etter middag ringte telefonen hans. Det var henne. Hjertet hans banket som det gjorde den første gang han så henne. Nervøst svarte han og han hørte en glad, lett stemme i den andre enden. Hun ville treffe ham senere på kvelden. Han frydet seg da han gikk igjennom klesskapet sitt. Etter mye om og men fant han noe passende og etter to konjakk var også nervene under kontroll. Da han kom var hun allerede på plass ved vinduet innerst i kafeen. De snakket om løst og fast, men han kjente på en stadig økende spenning mellom dem. Han ville ha henne. Han måtte kjenne huden hennes mot sin, varmen, kjenne lukten fra henne, begrave ansiktet sitt i det lange mørke håret hennes. Han ikke bare ville, men måtte ha henne.

Han flørtet det han var mann for og hun flørtet tilbake. Smilte og så på ham mens hun smattet på sugerøret i glasset som var tomt for brus. Den natten fikk han henne. Hele henne. Morgenen etter var hun ikke lenger en urørt jentunge, men en kvinne. Han nøt det, nøt hvert sekund.

”Få opp dampen” hørte han bak seg, og han kom tilbake til nåtiden. ”Du har ennå trappevask å gjøre før du kan ta fri. Våte drømmer er dessuten forbeholdt cella” Det var fengselsbetjenten som vekte ham. Han gjorde seg raskt ferdig med løken, og startet på trappevasken. Den jævla hora tenkte han. Hun hadde lurt ham. Fått ham til å tro at hun ville ha ham, at hun var moden nok til å takle ham. Hun hadde ertet ham. Som takk for å gjøre kvinne av henne hadde hun anmeldt ham for overgrep. Han ble dømt for voldtekt på en tolv år gammel jente. Retten tok ikke hensyn til at det var hun som hadde tatt initiativet, at hun ville det minst like mye som ham. Loven tok ikke hensyn til de faktiske forhold og han ble dømt til flere år bak murene. Han skulle ta henne. Faen han skulle ta henne.

De man ikke tar med seg videre

Noen ganger, ganske ofte tenker jeg på de jeg ikke har tatt med meg videre. De jeg en gang delte hverdagene mine med, tanker med, følelser. Tid. Venner, kolleger, kolleger som ble venner, lærere, mennesker som på ulike tidspunkt i livet betydde mye for meg. Det har vært mange av dem. Noen av dem betydde ekstra mye. Hvorfor jeg ikke tok dem med videre? Hvorfor de ikke lenger er en del av hverdagene mine? Jeg har ikke noe eksakt svar på det. Jeg flyttet, byttet jobb, ble ferdig med utdanning, flyttet igjen, fjernet meg fra de som betydde noe, betydde mye. Sluttet å ta kontakt. Så kan man jo alltid forsvare seg med at de tok ikke kontakt de heller. Men det holder liksom ikke. Jeg kan ikke bruke det som unnskyldning. Det var jeg som fjernet meg, flyttet eller ble borte på andre måter. Utilgjengelig. Initiativet var mitt. Så ble jeg redd for å treffe dem igjen. Fordi jeg forandret meg, og det gjorde sikkert de også. Forandret seg så jeg ikke kjente dem lenger? Ble noen andre enn de jeg dro ifra?

Så kjenner man at man har sviktet. Man vet at det var feil å bli borte og blir redd for å bli klandret for sine feil. Det vil man jo ikke. Det er ubehagelig, og ubehag unngår de fleste av oss om vi har muligheten. Alt dette kunne jeg unngått om jeg bare lot være å bli borte. Man kan alltid flytte og være tilstede likevel. Man kan om man prøver. Jeg prøvde ikke. Ville, men lot det være. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke er god på sånt. Å holde kontakt altså. Men hvorfor det? Hvorfor kan ikke jeg være god på det? Det er jo bare å gjøre det. Og det burde være lett. Disse menneskene er jo mennesker man deler livet sitt med. Disse hverdagene som fyller livene våre. Mennesker man ville være veldig ensom uten. Mennesker som betyr all verden når man er sammen med dem. Det burde vært så lett. Men det er det ikke. Nye ting, mennesker, hendelser fyller livene våre, tar plass, tar tid. Mennesker og hendelser man forlater og mister. Og savner. For det er jo likevel sånn at selv om menneskene ikke blir med videre, så savner man dem. Jeg savner dem. Fordi de betydde all verden. Fordi de var livet mitt. De var hverdagene mine. Og selv om man har det bra der man er, her og nå, kunne man vært enda rikere om man hadde dem man hadde før.

På vei tilbake eller på vei ut?

Noen ganger slår det meg at jeg har glemt hvordan alt var. Det slår meg fordi jeg plutselig blir minnet på det. En sang, en statusoppdatering på facebook. En lukt. Et menneske på butikken. I dag var det en sang. Og så tenker jeg at det er godt å ha beveget seg framover og bort fra hvordan det var før. Den gangen jeg så mørkt på våren fordi den hadde med seg forventinger om noe godt noe. Noe godt som likevel ikke ble noe av. Den gangen jeg pustet lettet ut når mørketida kom fordi jeg da kunne sove. Bli usynlig. Man risikerer så mye i lyset. Man blir lagt merke til. Og da gjelder det jo å mane fram et eller annet som tåler å bli sett. Et smil kanskje. Så lett, og så vanskelig. Lett fordi det ikke skal så mye til for å la musklene rundt munnen trekke seg oppvover mot øynene. Vanskelig fordi det utløser en innvendig krig av følelser. Sinne fordi man ikke kan være seg selv. Sorg fordi man ikke klarer det. Fortvilelse fordi man så gjerne skulle ønske smilet kom innenifra. At man kjente det på innsiden.

Og når jeg tenker på hvordan det var før. Hvor vanskelig det var å finne smilene på innsiden, og hvor vondt lyset gjorde. Når jeg tenker på hvor redd man kan være for å bli sett, så kjenner jeg hvor godt det er å med selvfølgelighet gå våren i møte med forventinger om å trekke pusten og være fri. Og i det samme jeg tenker det, så treffer det meg at det slett ikke er noen selvfølgelighet. At det er mange som lengter etter mørketid å gjemme seg bort i, som ikke våger å bli sett. For det krever mot. Sterkt mot. Og tillit. Tillit til at man tåler smerten.

Og når jeg tenker disse tankene, så virker alt så fjernt for meg. Det er så langt borte. Så tenker jeg også at det ikke er så mange nå som vet hvordan det var før. For meg. Alle har sin historie, og det er jo ikke sånn at alle til enhver tid skal vite alt. Men det er så rart noen ganger å ikke dele den delen av seg selv med de man omgås. Fordi det har vært en så stor del av tilværelsen. Det var hele tilværelsen. Alt. Og det er så mye tid som er tilbrakt til å utkjempe disse krigene. Krigene som utkjempes bak lukkede øyne og under hudoverflaten. Tid som man ellers skulle benyttet til å etablere seg. Jobb, familie og alt det som normalitet fører med seg. Man kommer på etterskudd, og når man først kommer på etterskudd er det vanskelig å komme seg a jour igjen. For i normaliteten der man skal gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte, der finner man ikke så lett åpninger for å komme tilbake om man først har falt ut. Da er det så vanskelig å holde på følelsen av å være fri og kunne trekke pusten når våren på nytt kommer. Da er det så lett å igjen se frem til mørketiden hvor man kan gjemme seg bort og bare sove. Ikke synes. Til tiden da tankene ikke trenger en sang, en lukt eller et menneske på butikken. Den tiden da smilene sitter løst, men likevel langt inne. 

Bedre eller dårligere enn deg?

Så lenge siden sist jeg skrev noe. Ikke fordi jeg ikke har tenkt tanker altså, men jeg har visst sluttet å skrive dem ned. Så nå sitter jeg her og tenker på hva jeg har tenkt. Og hva kommer jeg frem til? Hva har opptatt meg siden juli 2012?

Jeg tror det må være noe om det å skulle fremstå som noe annet enn det man i virkeligheten er. Noe annet eller noe bedre, eller aller helst noe bedre enn andre. Og jeg tenker at det er det mange som gjerne vil. Være noe bedre altså. Man skal tro man er noe. For det er man jo. Men er man bedre enn naboen fordi man velger en livsstil som tiltrekker en selv mer enn hva naboen velger? Så er det også tilfeller som fremstiller seg som dårligere enn man strengt tatt trenger. Og så lurer jeg på; hva handler det om? Bedre eller dårligere? Hvorfor kan man ikke være den man er, og la andre være det samme? Den de er altså? Så mye enklere det kunne vært. Og mye hyggeligere også.

Først: Det å være bedre.
Hvordan avslører vi de som vil heve seg over? Det hele er egentlig ganske enkelt og gjennomskuelig. Det er de som gjerne besøker de nyeste, mest populære utestedene, som drikker den dyreste vinen, som skryter av det, de som kommenterer en brudekjole som kanskje ikke passet optimalt, de som ler av bygdefesten og dens underholdningsmusikk. Det er lenge siden jeg var på rotbløytefest på lokalet med Too Far Gone eller liknende som kveldens band, men det betyr vel ikke at jeg trenger å le og slå meg på lårene av de som liker det. Ikke er det sånn at jeg ikke respekterer de som kjøper klærne sine på Retro eller Kleins eller hvor det måtte være, men tenker at det må være greit med H&M og KappAhl også.

Etter som ordene kommer ned på skjermen min, blir jeg slått av at det handler mye om penger. At penger hjelper folk til å bli små. For jeg synes det er smått. Og når jeg sier hjelper, er det jo fordi penger i seg selv ikke krymper folk. Det er det mentaliteten som gjør og mentaliteten kommer innenifra. Jeg tenker kanskje at pengene hjelper en til å dyrke mentaliteten som sier at KappAhlere og Too Far Gonere ikke helt når opp til det stigetrinnet man selv befinner seg. Og da, når man selv befinner seg på toppen av statusstigen man selv har konstruert...kan man da tillate seg å le og se ned på de som har konstruert andre stiger? For det er det mange som gjør. Ler altså. Og ser ned på. Og veldig mange andre som stilletiende aksepterer at det er sånn. Og det er jo ikke greit det heller.
Så vet vi jo også, at denne mentaliteten starter tidlig hos mange. Behovet for å trykke andre ned for å selv befinne seg på høyden.

Hvorfor har man det behovet for å klatre så høyt at man kan se ned på? Godte seg med at man er flinkere, penere, smartere, mer vellykket, mer ettertraktet enn de som har valgt noe annet? (Og kanskje ikke hadde like mange valg heller)Gni seg i hendene. Kritisere, le. Jeg skjønner ikke helt det, jeg. I mine øyne, er disse klatrerne så vidt startet på stigen de ikke engang trenger.

Så kan man jo tenke at jeg, med mine betraktninger også ser ned på de som ser ned på. Mulig det, at jeg gjør det. Det er ikke det jeg mener. Jeg liker bare ikke at folk tillater seg å sitte på sin høye hest og spytte på dem som ikke har noen hest å sitte på. Da er det bedre at man hopper ned og gir den andre mulighet til å møtes som likeverdige. Det gjør man ikke om man spytter og ler. Hvor høyt man sitter sier lite om hvordan menneske man er.

Så: Det å være dårligere.
Det er et langt mer interessant fenomen synes jeg. Samtidig vanskeligere å beskrive. De som fremstiller seg som dårligere enn andre. Jeg tror nok jeg har vært både i denne og den andre kategorien. Men altså; de som fremstiller seg som dårligere enn andre prøver jo også å si noe. Noe underliggende. Det er et forsvar i det tror jeg. Det å aldri være flink til noe, klare noe, lykkes i noe. Det å aldri være pen nok, en flink nok kokk, et godt nok medmenneske. Uansett...å aldri strekke til. Det å fremstille seg slik, det er ganske heftig. Det vitner om dårlig selvtillit, dårlig selvfølelse. Det vitner om ønske om bekreftelse, om søken etter trøst. Jeg tenker at det også vitner om et ønske om å ikke bli satt krav til. Hvem forventer vel noe av noen som aldri strekker til? Så lenge jeg alltid har det vondt er det aldri noen som forventer noe godt av meg. Forventninger.

Så er det gjerne slik at det å fremstille seg som dårligere enn andre gjerne har motsatt effekt enn ønsket. Jeg tror, med vekt på tror at de som helst er dårligere enn andre mest av alt ønsker seg bekreftelse. Bekreftelse på at man på tross av å ikke strekke til likevel er bra nok. Et godt nok menneske. At det likevel finnes håp. Man søker og søker etter gode ord ved å komme med negative utsagn; " jeg er dum, du liker sikkert ikke maten min, jeg er stygg" osv. Vi har alle hørt slike utsagn, og vi har nok alle forsøkt å motsi dem uten å oppleve at det blir mottatt. Jeg tror nok også at vi etter hvert går lei av å motsi. Hva er vitsen? Det blir jo ikke mottatt likevel. Så slutter vi å motsi, eller vi slutter å sette oss selv i situasjoner hvor vi må motsi. Vi slutter å ta kontakt, vi slutter å møtes. Vi forsvinner. Tilbake sitter den som er dårligere enn alle andre, den vi har forsøkt å bygge opp med gode ord og handlinger, den som mangler selvtillit og selvfølelse og har fått bekreftet at man nok en gang ikke har strukket til. En kan bare ikke forstå hva som gikk feil denne gangen også. For det er jo slik at de som gjør et forsøk på å bygge opp til slutt gir opp. De gir opp. I taushet. Og i oppgitthet over at den de har forsvunnet fra ikke svarer til forventingene. For det er jo ganske ubehagelig når det vi forsøker å gi blir møtt med motargumenter. Da lar vi vel heller være. Noen av oss stiger til og med opp på høye hester.

Så tenker jeg da at disse holdningene kommer innenifra. Det sitter mellom ørene. Penger eller ikke, god kokk eller ikke. Det betyr så lite.

Jeg er ikke bedre enn noen andre hverken på den ene eller andre måten. Jeg har mine fordommer. Jeg har områder med liten selvtillit. Det er noe av det som gjør meg lik alle andre. God nok. Ulik.

Sommerfugltanker

Noen ganger, når det vonde blir for vondt, og savnet blir for stort, da er det fint å kunne vri tankene over på noe fint, noe morsomt, noe som roer ned den klumpen i halsen som allerede har rukket å sette seg litt fast. Tanker som gjør at man slipper å kjenne det vonde savnet. Men så er det også noen ganger at de morsomme tankene ikke virker. Da er det liksom som om de gjemmer seg. At de blir utilgjengelige selv hvor hardt en prøver på å få de fram. Så kommer man litt i villrede da, for ikke vil man at det vonde skal bli vondere og savnet bli større, og ikke er det alltid det passer inn heller. Sånn som på bussen for eksempel. Da passer det dårlig at klumpen i halsen setter seg fast og vokser. Det passer ikke, og det passer seg ikke. Ja, hvorfor det egentlig?

Som når man sitter på bussen og den gamle damen som sitter rett ovenfor deg minner om den du savner. Når den gamle damen har smilerynker i hele ansiktet, og håret er hvitt og tynt. Når du ser at smilet hennes er varmere enn sola og ørene lytter oppmerksomt til det naboen forteller. Da er det vanskelig å finne morsomme tanker som tar vekk det vonde savnet.

Så kan du tenke, i mangel på morsomme tanker, at den gamle damen rett og slett kan være ei drittkjerrig som slett ikke ligner på den du savner. Men idet du prøver å gjøre henne til noe dårlig noe, møter du blikket hennes og rødmer av skam. Du vet med hele deg at du ikke kan stå for de tankene du nettopp har tenkt. Blikket hennes er mildt og blidt. Hun er av de gode. Akkurat slik den du savner. Savnet blir større, og vondere. Klumpen i halsen blir større og vondere den også. Du lukker øynene, biter tennene sammen og maner frem noen lette, fine sommerfugler. De forsvinner etter noen sekunder, men det er lenge nok til at du har hentet deg litt inn.

Så er du hjemme, men det vonde savnet er ikke borte. Det er der selv om du skreller poteter og gulrøtter. Det er der, og du vet at du må, burde kjenne på det vondeste vonde. Men ikke i dag. Det får bli en annen gang.

Værsnakk

Temaet vær er vel egentlig et utslitt emne her i trøndelag for tiden. Snø og snø og snø og snø. Man måker på seg kink i ryggen uten at det laver mindre ned av den grunn. Man uffer seg og akker seg, men det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig det heller.

google

Men uansett hvordan det kan se ut, så gå går det mot varmere dager nå. Det er håp. Alltid.

Er det noe vi med sikkerhet vet er det at sommeren kommer. Om ikke med 25 grader og strålende sol til enhver tid, så iallefall med joggesko, sandaler, knebukser og åpne vindu i bilen. Det blir is, det blir grilling i sjøkanten, det blir sene kvelder og det blir fotball i parken. Jeg tror denne sommeren blir verdt ventetiden.

google

CP i det Autonome Nervesystemet

Bakgrunnshistorien:

De fleste har fått med seg tv-serien Ingen Grenser. En gjeng, med ulike funksjonshemminger, legger ut på tur under ledelse av Lars Monsen. Ja, dere vet hva jeg snakker om. De fleste har også lagt merke til Kari. Hun har Cerebral Parese. Hun har gitt oss inntrykk av hvordan det kan være å leve med CP. Dere får bilder på netthinnen av en dame med ufrivillige bevegelser som bruker enormt med krefter på det vi andre tar som en selvfølge.

Hun sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Aktuelt

På torsdag var jeg i fysiogruppe, slik jeg helst skal være hver torsdag men ikke alltid får tid til. Fikk luftet tanker og erfaringer. Vi kom fram til følgende: traumatiserte kropper har CP i det autonome nervesystemet.  Ikke for å degradere sykdommen, eller den som lider av den. Vi brukte den som en sammenlikning.

Nå er det jo ikke en selvfølge at folk går rundt og husker, eller i det hele tatt vet hva det er. Det autonome nervesystemet er det som styrer mye av det vi gjør uten at vi er klar over det, eller kan bestemme over det. F.eks. puls, blodtrykk og svette.

Det autonome nervesystemet er igjen delt inn i tre deler, men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at alle har kjent på økt puls når de har blitt redde, eller at man gjerne setter den ene foten foran den andre når man føler seg angrepet på en eller annen måte. Når man må forsvare seg. Har du tenkt over det? Hvordan kroppen reagerer når du føler deg truet. Når pulsen øker fordi en elg løper over veien 50 meter foran deg, eller du blir svett av adrenalin når du ser en skummel film.

Kroppen er bygd for å reagere slik. Det er sånn det skal være. Det er fordi kroppen forbereder seg på å stikke av eller kjempe.

Tenk deg at kroppen reagerer sånn uten at elgen løper foran bilen, eller at du ser en skummel film. Tenk deg at kroppen din har lært at den må være i fullt beredskap før trusselen inntreffer for å overleve faren. Sånn er det med traumatiserte kropper. Den går i fullt spenn konstant. Hodet blir oppgitt fordi det vet så inderlig vel at det ikke er noen trusler tilstede. Hodet vet at det er ufarlig å gå på bussen, at det er trygt å gå på butikken, at mørket ikke er en trussel. Hodet vet at man er bra nok. Men det gjør ikke den traumatiserte kroppen.

Kari sier: ”Det å leve med CP er slitsomt fordi jeg bruker så mye mer krefter og energi på alt jeg gjør på grunn av ufrivillige bevegelser. Bare så enkle ting som å knytte skolisser og kneppe knapper bruker jeg masse tid på. Når jeg snakker, bruker jeg også mye krefter, fordi jeg sliter med uttalen.”

Jeg sier: ” Det å leve med en traumatisert kropp er som å ha CP i nervesystemet. Jeg bruker så mye krefter og energi fordi jeg konstant går i spenn, jeg går konstant på vakt. Ufrivillig. Det autonome nervesystemet kan man ikke styre med viljen. Bare så enkle ting som å møte andre og å gjøre en jobb bruker jeg masse tid på. Jeg tenker, kjenner, tolker og degraderer meg selv og blir sliten av så mye mer enn jeg skulle ønske.”

Nå er det selvfølgelig forskjell på Cerebral Parese og det å ha en traumatisert kropp. To av forskjellene er at CP er i de fleste tilfeller synlig for det blotte øye. Det er ikke den traumatiserte kroppen. CP er noe du har hele livet. Et hyperaktivt nervesystem kan etter mye jobbing roes ned og bli som et nervesystem skal være. Det tar bare veldig, veldig lang tid, og krever veldig, veldig mye jobb. Det vil gå i bølger, som en berg og dalbane med loop, men det er håp.

Ja visst er det håp

Lommetørklær

 Lommetørklær er ikke moderne lenger. Det kan nok være hygieniske årsaker til at lommetørklærne er byttet ut med Kleenex med eller uten mentol, men av og til dukker det opp noen med lommetørkle likevel. Som på siste busstur til jobb.

Her hjemme snødde det, men jo nærmere byen vi kom jo våtere ble snøen. Helt til regnet ikke var hvitt lenger, og var bare regn. Bussen stopper for en mann, en av busselskapets egne sjåfører. De setter seg sjelden på et sete disse sjåførene. De står heller der det er plass til barnevogner, holder seg fast og gynger frem og tilbake med bussens bevegelser. Denne sjåføren gjør akkurat slik jeg har sett de andre sjåførene gjøre. Stiller seg på plassen sin. Nesten så jeg mistenker dem for å ha en regel om dette. Om å ikke oppta seter for sine passasjerer.

Så tar denne nyankomne sjåføren opp et lommetørkle fra bukselommen. Jeg får litt småfrysninger. Ikke fordi det er spesielt kaldt, men fordi jeg synes snørr og gugge som man ofte etterlater seg i et lommetørkle kan være litt småekkelt. Ikke denne gangen. Sjåføren, som vugger frem og tilbake, holder tørkleet på en særdeles elegant måte og klapper seg lett i pannen og over det veldig, veldig korte håret, over øynene og kinnene. Haken, munnen og opp til pannen igjen.

Det er fint. Nesten på en bestefaraktig måte. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker det. Bestefaraktig. Mine bestefedre har ikke vært særlig utstyrte med lommetørklær, men det er likevel noe bestefaraktig med det hele. Det er forsiktig, det er noe varmt og…ja noe jeg ikke vet hva er.  Jeg føler meg trygg. Så rart. Trygg fordi en sjåfør klapper seg tørr av regnet med et lommetørkle. Så lite som skal til for å få den gode følelsen, noe som minner om noe man ikke helt hva er, eller hvorfor det er sånn.  

Og igjen, som så mange ganger før, har jeg fått en opplevelse ut av noe lite, noe hverdagslig. Kanskje fordi jeg tok meg tid til å oppleve, til å observere. Og som så mange ganger før tenker jeg at dette er det ingen andre enn meg som vet, selv om det lille ble så stort.

Poster en tekst jeg skrev for noen år tilbake. Tolk det som dere vil :) Denne er til ære for Jan Olav som har ventet lenge på et innlegg dedikert til ham.

Reisen fra Grønland

Hun står på kaia og venter på klarsignal for å gå om bord i båten. Hun holder et fast tak i billetten i høyre hånd, og knuger den nærmest mot brystet som om hun er redd vinden skal ta den fra henne. Himmelen er mørk og havet er sort. Det ser ut til å bli storm. Hun skal reise, har endelig bestemt seg, tatt en avgjørelse. Hun må bort. Er lei livet på Grønland nå. Lei av å sløye fisk, lei av å være alene sammen med flere, lei av farmors mas. Hun har aldri funnet sin retning, har aldri vært sikker på noen ting. Hun føler seg mislykket. Men nå er hun sikker. Hun skal til Nordpolen.

Hun ser ut over havet. Sjøen er i opprør. Toppene er hvite av skum. Hun blir urolig og magen slår krøll på seg, men hun vet at om en stund vil hun senke skuldrene og finne roen. Hun gleder seg til å nå Nordpolen, men aller mest ser hun frem til ro og fred. Det som venter henne er frihet i mil på mil med snø, ikke et menneske å se noen steder, og det er som om hun kjenner januarvinden stryke kinnene hennes som en lett sommerbris. Endelig skal hun finne sin vei, hun skal finne ut hva hun vil, stake ut kursen og styre skuta selv.

Hun får klarsignalet hun har ventet på og går mot båten. Fluktbåten. Hun smiler og tar et enda fastere grep om billetten. Er det det hun gjør? Flykter? Er det galt av henne å ville noe annet for seg selv enn et liv på Grønland? Hun fnyser av seg selv og smiler litt igjen. Nå er det for sent å snu. Hun skal finne hvem hun er, hva hun vil og hva hun står for.

Båten kaster loss og glir ut fra kaia. Avstanden øker. Om litt vil båten sette farten opp og legge fast land langt bak seg. Tilbake på Grønland står en voksen kvinne. Hun river billetten hun tidligere holdt så fast om i stykker og kaster bitene fra seg. Vinden fanger dem og sprer dem. Hun gråter. Skuffelsen er overveldende og det gjør så vondt at hun tror hun skal gå i stykker.

Hvorfor klarte det ikke? Hvorfor mistet hun kraften som hun hadde kjent etter avgjørelsen var tatt? Hva hindret henne i å følge drømmen sin?

Hun erkjenner motvillig for seg selv at Nordpolen likevel ikke er det hun drømte om, heller ikke det å være alene i landskap bare bestående av snø og is. Drømmen hennes lever ennå videre. Drømmen om å være tilstede i seg selv, være ærlig i sin væren, både overfor seg selv og for andre. Hun drømmer om å kjenne seg selv, og skjønner at hun også trenger andre for å bli kjent med hvem hun er.

Hun forlater kaia, og føler seg litt bedre enn for litt siden. Det gjør fremdeles vondt, men hun kjenner at hun ikke gikk i stykker. På tur hjem bestemmer hun seg for å stikke innom farmor og håper hun skal by henne en kopp kaffe.

Om sorg og tanker

Jeg sitter i kirken. I begravelse. Begravelse for et menneske jeg selv knapt har kjent, men et menneske som har vært av stor betydning for en av mine nærmeste. Et menneske som jeg har lært å kjenne via omtale. Et menneske jeg har lært å like og bli glad i gjennom det som er fortalt meg. Et menneske jeg også var heldig å få møte og få drikke kaffe sammen med.

Så sitter jeg der i kirken og kjenner på en bunnløs sorg. En sorg jeg forstår ikke er min. Jeg tar inn følelsene som de andre kjenner på fordi de har mistet den vi skal begrave. Kirkerommet er tungt, luften er stinn av tårer. Jeg kjenner det, at her føles det mye smerte.

Så leser jeg blomsterhilsningene og kjenner på nytt hvor smerten treffer meg. Hilsningene setter ord på savnet, og savnet er stort. Noen har mistet sin beste venninne, en mor sin datter, noen sin tante. Kollega, søster, svigerinne. Alle disse rollene vi har. Vi møter verden, vi møter medmenneskene med roller. Men ikke bare som det. Vi møter dem som medmennesker i de rollene. Først er vi medmennesker. Og vi blir savnet. Vi blir sørget over. Og den sorgen, om vi kjenner på den, den gjør vondt.

Så sitter jeg der i kirken og tenker. Jeg tenker at det er godt å være i tankene, for tankene gir følelsene fri. Og jeg tenker at det skulle jeg ha sluttet med. Så tenker jeg at jeg ikke tørr det. Jeg tørr ikke kjenne på det som er vondt. Og idag er jo ikke sorgen min. Men så er den det likevel. Den er min fordi jeg også har mistet noen jeg var glad i. Jeg har også savnet.

Så kommer følelsene. Det gjør vondt. Jeg går i stykker. Så tenker jeg at jeg må tenke, for da går det vonde over. Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg fordi jeg sørger over noen andre enn den vi skal begrave. Jeg savner noen andre. Har jeg noen rett til å kjenne på smerten da?

Jeg klarer etter hvert å komme meg ut av følelsene og inn i tankene, og tenker at jeg egentlig sørger hver eneste dag. Jeg tørr bare ikke kjenne på det. Hver morgen, formiddag, ettermiddag og kveld er hun i tankene mine, men så snart jeg kjenner at jeg savner henne går jeg inn i tankene og skyver følelsene som ligger der klare til å føles, bort. Hun har vært borte i halvannet år nå, men sorgen vil liksom ikke slippe taket. Kanskje er det fordi jeg ikke slipper den til? Jeg tørr ikke. Vil ikke, men så vil jeg likevel.

Så sitter jeg i kirken og er på nytt over i tankene mine, og tenker at alle disse tankene er det ingen som kan se at jeg har hatt.